Bonne chance!

PM Elio Di Rupo

«Parlez-vous français, Madame?»

Joda, jeg gjør da det. Omsider snakker jeg dette språket. Etter åtte år kan jeg slå meg på brystet og si at:

«Oui, je parle français très, très bien.»

Flere år med intens læring og noe som begynner å nærme seg fem hundre reelle kurstimer. For ikke å glemme jevn og trutt tårefelling på grunn av et språk som er hensynsløst uforutsigbart. Det slår til når du minst venter det, og helst når du innbiller deg at du mestrer. Flere år med pugging og slit reduseres herved ned til enkle tre ord:

«Snakker De fransk?»

Det krever bare ett ord til svar: Ja eller nei. Ingen utdypning. Kanskje en nyansering, som: Ja, men ikke så mye. Eller noe sånt. Men det sier ingenting om alt arbeidet som ligger bak.

Jeg forstår alt nå. Endelig. I hvert fall nesten. Og stort sett det som er relevant for meg. Men ikke dersom det passer seg slik. Når noen forsøker å selge meg noe på gaten for eksempel. Da snakker jeg bare engelsk, for det gjør de jo ikke her og må rusle i vei med halen mellom bena.

«Vous pouvez vous installer là, Madame.»

Og det er akkurat det jeg gjør, legger meg på benken og dagen starter innunder et grønt dansende lys. Hva nå enn det skal være godt for? Det ser ut som en himmel hvor skyene beveger seg jevnt, men de er ikke hvite, de er grønne. Og himmelen er ikke blå, den er hvit. Jeg ligger på benken under og følger fascinert med på skyenes ferd i det avgrensede området. Der kan øynene hvile. For ellers i rommet er det bare et bråkete lys.

«Ne pas avaler!»

Befales det over en høyttaler rett ved øret mitt. Det skvetter i kroppen og jeg holder pusten. Dette sa hun ikke noe om på forhånd. At jeg ikke kan svelge. Hvor lenge kan jeg ikke gjøre det? Hele tiden? Og er det noe jeg har en fryktelig trang til akkurat nå, så er det jo nettopp det. Hva skjer dersom jeg ikke klarer å holde meg? Ikke svelg. Ikke svelg. Kom igjen. Ikke svelg. Nå er det like før jeg gjør det.

«Maintenant, vous pouvez respirer!»

Det hadde jeg helt glemt. Å puste altså. Men hun sier ikke noe om svelging. Og jeg må så veldig svelge. Det er like før jeg eksploderer av denne intense svelgetrangen! Det går opp for meg hvor mye jeg har tatt svelgefrihet for gitt. Og jeg lover dyrt og hellig at jeg heretter skal sette pris på de små tingene i hverdagen. Er det forresten noen sammenheng her kanskje? Det at hun tillater meg å puste, er kanskje bare en annen måte å si det på at jeg faktisk kan svelge? Eller!? Det er jo ikke første gang jeg støter på ulogiskheter når det gjelder dette famøse språket. Ikke svelg. Men pust. Det kan rett og slett bety: kan De svelge, Frue.» Akkurat som «Ce n’est pas terrible» (det er ikke forferdelig) betyr det stikk motsatte. Når noen sier «filmen var ikke forferdelig», så vil ikke det si at vedkommende hadde tenkt den var dårlig, men ble positivt overrasket etter å ha sett den. Nei, det betyr nettopp det at den ikke bør sees. At det er bedre å finne en annen film. Eller holde seg hjemme.

«Ne pas avaler!»

Jeg skvetter til igjen. Gjentar hun seg for at jeg ikke skal glemme at hun allerede har sagt det én gang? Eller betyr det at jeg ikke har lov til å svelge for andre gang? Pulsen raser i takt med forvirrede tanker og jeg er i ferd med å utvikle alvorlig åndenød. Selv ikke dansende grønne skyer på hvit himmel kan dempe den stigende uroen i kroppen.  Jeg registrerer at noe som ligner på en altfor stor hestesko i massiv plast, beveger seg hakkete frem og tilbake over øverste del av kroppen. Så stopper den.

«Maintenant, vous pouvez respirer!»

Så gjør jeg altså det. Og så slår det meg. Dette er cluet. Nå kan jeg svelge. det er jeg nesten ganske sikker på. Og jeg må skynde meg å gjøre akkurat det før hun kommer med kontrabeskjed over høyttalerne som i tillegg til å formidle forvirrende beskjeder, befinner seg smertefullt nært ørene mine som etter åtte år har hørt så mye at de er i ferd med å falle av for godt. Jeg skynder meg. Trekker pusten dypt, slik jeg har lært det på yogaen. Ut med magen og ned med skuldrene. Og så svelger jeg. Og jeg svelger og svelger og svelger. Og tenker at nå kan det komme så mange kameler det bare vil, jeg skal svelge de med glans i øynene.

Dette gjentar seg noen ganger. Men nå slapper jeg av. Har skjønt teknikken, og for min del kan jeg ligge her resten av dagen med pust og svelg på skift. Når det hele er over bare noen minutter senere, kommer en mann inn i rommet. Det dansende grønne lyset er slått av, og jeg får beskjed om at jeg kan gå.  Men først lurer han på noe:

«Vous-êtes de quelle origine, Madame?»

Hvor jeg kommer fra? Jo, det skal jeg fortelle. Og så gjør jeg det. Han nikker og sier bare «jaha.» Mens jeg er akkurat like klok. Fikk han bekreftet en sterk mistanke, eller hadde han i utgangspunktet tippet feil? Som jo de fleste gjør. Polen eler Russland er standardgjett. De med blå øyne gjør gjerne  det i denne byen. Dersom han faktisk hadde skjønt hvor jeg kommer fra opprinnelig, kanskje han ser et samsvar i evnen til svelgeundertrykking blant mine landsmenn? Er vi en av de få folkegruppene som klarer å holde oss helt til slutt? Må det en viking til for å gjøre nettopp det? Han sier ikke mer, og jeg får lov til å gå min vei med uforrettet sak.

Vel hjemme og mye senere kommer ektemannen hjem fra sin dag. Entusiastisk proklamerer han i døråpningen:

«Nous avons enfin un vrai gouvernement

Junior ser storøyd på pappaen. Deretter på mammaen, som ser skeptisk tilbake på pappaen. Litt sånn, hun-tror-det-ikke-før-hun-får-se-det i de hevede øyenbryn og lattermildt blikk. En skikkelig regjering du liksom, det er vel like sannsynlig etter fem hundre og en og førti dager med forhandlinger som at det skal gå én eneste dag uten at jeg blir spurt hvor jeg kommer fra, sånn opprinnelig.

«Et avant?»

Lurer guttungen.

«Avant, avions-nous un faux gouvernement?»

En falsk regjering, er det dét vi har hatt? Mannen humrer og synes det beskriver tilstandene godt. Mens jeg i mitt stille sinn tenker på alle de kamelene de har måttet svelge, disse politikerne. Det er mange det. Og er glad det ikke er meg som har en slik jobb i dette bittelille landet med et av verdens mest kompliserte styresett. Kamelsvelging vet jeg nemlig alt om, integrering lar deg ikke slippe unna noen av dem.

Så Bonne chance, til dem alle sammen.

Tidligere poster om samme tema:

https://ohlalacestlavie.wordpress.com/2011/02/21/we-are-the-champions/

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

4 thoughts on “Bonne chance!”

  1. Merkelig den logikken med svelging og pusting. Hvorfor kunne de ikke bare si «Nå kan De puste og svelge»? Det med “Ce n’est pas terrible” visste jeg ikke – det finnes jo utallige uttrykk på fransk som ikke er logiske, som en først må lære, så praktisere før de setter seg og blir automatiske og en del av språket. Der har jeg langt igjen…

    Apropos verbet avaler: Da jeg var au-pair i Frankrike for 20 år siden, sange jeg en svensk voggesang for de franske jentene: «Tula hem og tula vall, tula långt åt mossen» osv. Husker en gang treåringen så på meg med store øyne og sa: » Que est-ce que c’est que j’avale?» Hun hørte jo selvsagt «tu l’avale» i sangen min :-)))

    I jula skal jeg prøve å få lest litt fransk. I går skrev jeg mail igjen til «familien min» – og det går lettere for hver gang jeg skriver. Men det blir alltid noen feil, uansett hvor mange ganger jeg lser gjennom det før jeg trykker på SEND.

    1. Ja, ikke sant? Jeg var ganske forvirret der jeg lå, livredd for å gjøre feil!

      «Ce n’est pas terrible» er en ting. Den har jeg vent meg til nå. Noe er annet er å bruke verbet «savner». Jeg savner deg, blir feks «Tu me manques», altså «Du meg savner» om en skal oversette direkte. Noe som jo er helt ulogisk. Og når det blir noe sånt som «savner dere meg?», da må jeg fortsatt tenke meg godt om…

      Avaler, veldig morsomt!😀

      Veldig bra at du øver deg på å skrive, det der jo den beste treningen. Og noe jeg selv er veldig sløv med…😉

    1. Tror kanskje du har helt rett, dessverre. Styresettet er så komplisert at de fleste av oss gir opp å i det hele tatt forstå. Men regjering er dog bedre enn ingen regjering, eller hur? Skjønt, jeg merker jo ingen forskjell selv sånn i det daglige😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s