Hverdagsinkludering viktigst for integrering

Hvem har egentlig ansvar for integrering av innvandrere? Innvandreren så klart, tenker du muligens. Plukker man ordet innvandrer fra hverandre, levnes det ingen tvil om hvem som skal passe seg til: Innvandrer. En som har vandret inn til mitt land. På sine egne ben. Det var ikke du som tok bena hans fatt. Du har ikke bedt ham om å komme. Hun eller han får se til å finne seg til rette, ellers kan de jo bare reise tilbake. Så enkelt er det.

Årsaken til at mange av disse menneskene er nødt til å reise fra sitt og sine, feies til side. Det er de som har kommet for å bli, det er de som må ta seg på tak: Lære seg språket, finne seg en jobb og bli verdige medborgere. Dette skal de klare ved hjelp av statlige tiltak. Men når du tenker deg godt om og kjenner litt grundigere etter, er det virkelig så enkelt? Og ikke minst, har det fungert?

I artikkelen «Fremmedfølelse»  fra SinnetsHelse.no sier psykolog Judith Van Der Weele følgende:

«Menneskene rundt deg fungerer som speil og viser hvem du er. Men hvis ingen bekrefter deg og gir deg anerkjennelse og tilhørighet, da blir du en fremmed både for deg selv og for andre. Å forebygge og få bukt med fremmedfølelse er også et samfunnsansvar. Du selv kan gjøre mye, både om du er den som føler deg fremmed – eller den som omgås personer med fremmedfølelse.»

Videre påpeker hun:

«En definisjon på kultursjokk lyder slik: Det er ikke det fremmede i den andre kulturen som er problemet, men at det er ingen som bekrefter deg for den du er. Det motsatte av fremmedfølelse er altså anerkjennelse og tilhørighet.»

Det fins mennesker som forstår dette og gjør noe med det i praksis. Hverdagsinkludering, kaller jeg det. Blant annet en firebarnsmor på Gjøvik. Hun tok direkte kontakt med Arij Osman, den eneste jenta i klassen til datteren hennes som ikke takket ja til å komme hjem til dem og feire seksårsdag. Arij hadde kommet fra Somalia til Norge to uker før hun skulle begynne i første klasse, og hadde aldri vært i noe bursdagsselskap før. Men i stedet for å overse denne jenta, tok mammaen en telefon til foreldrene og det endte med at Arij fikk komme. Dette skulle bli et viktig vendepunkt. Og det er ti år siden. Etter dette var hun tatt inn i varmen av de andre seksåringene i klassen sin. Bursdagsbarnet selv summerer det opp slik:

«Bursdagen husker jeg godt og den gjorde at Arij ikke lenger ble den rare jenta i klassa som ikke kunne norsk.»   

Jeg husker selv Juniors første invitasjon til bursdag. Selv om det aldri falt meg inn at han ikke skulle dra, var jeg så stresset i forkant at mannen i huset valgte å bringe og hente guttungen. Slik slapp jeg å stå der med fårete glis uten og skjønne mesteparten av det som ble sagt. Uten å kunne si det jeg så gjerne ville si.

Fra det politiske partiet som ønsker at skrittene skal gå fremover og som er ekstra engasjerte i innvandrernes integrering og kommer (for) ofte nok med innspill i media om hvor tragisk dårlig integrert mange kan tillate seg å være, har jeg til gode å se en uttalelse hvor det ikke bare er innvandreren selv som ansvarliggjøres. For meg ser det ut til at de først skal lære seg språk og kultur, for så å kunne menge seg med fiffen. Jeg har en sterk mistanke om at de selv ikke skjønner hva de snakker om. Noe som selvsagt også kan være tilfellet for såkalte ikke-innvadrerfiendtlige politiske partier.

Ulempen eller fordelen med meg, er at jeg er en nordkvinne som faktisk vet hva jeg snakker om. Fordi jeg selv har gått i disse skoene i mange år, og opplevd fremmedfølelsen på kroppen. Irritasjonen over ikke å kunne uttrykke meg slik jeg skulle ønske eller angsten for ikke å forstå menneskene rundt meg, har vært hverdagskost så lenge at jeg vet at det oftest ikke dreier seg om uvilje til å lære seg og passe inn. At det nok handler mer om å komme seg helskinnet gjennom fremmedfølelsen. Trå feil mange ganger, for så og trå mer og mer rett. Det tar tid. Det krever mer enn statlige tiltak. Det krever medmenneskelighet.

Så. I stedet for å bekjempe hverdagsrasismen i demonstrasjonstog, se hva du selv kan gjøre i det små for hverdagsinkluderingen.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

12 thoughts on “Hverdagsinkludering viktigst for integrering”

    1. Beklager at denne kommentaren ikke ble godkjent før nå, men den lå nok en gang i spamfilteret, og jeg så det ikke før nå! Er forøvrig helt enig med deg😀

  1. Flott blogginnlegg! Og takk for at du nevner bursdagssaken. Jeg er så glad for at dette blir lagt merke til og lest. Håper vi kan se en forandring i Norge.
    (Jeg har selv vært innvandrer, i henholdsvis Frankrike og USA, og selv om de kulturene er rimelig nært den norske, var det ikke alltid lett å forstå kodene, særlig mht det so gjaldt barna.)

    Leste du kronikken jeg skrev i Dagbladet? http://www.dagbladet.no/2011/10/31/kultur/debatt/kronikk/innvandring/integrering/18830479/

    Mvh Kristine

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Og takk for lenke til kronikken din som jeg ikke hadde lest. Veldig bra skrevet, og jeg er enig i alt sammen. Det er ofte lite som skal til. Og ja, det er ikke alltid det er lett å forstå kodene, og det kan ta noen år. Spesielt dersom språket er vanskelig å lære. Jeg bor selv i Belgia, og det er mye som ligger mellom linjene når det gjelder barn og familie som jeg må venne meg til, og hvor jeg i begynnelsen tråkket mye feil.

  2. Lykke til som norsk innvandrer i Belgia! Jeg har til min forundring oppdaget av kombinasjonen norsk kvinne og belgisk mann (oftes det) har blitt mer og mer vanlig de siste årene. Da jeg for egen del gjorde min inntreden i dette rare landet for neste 20 år siden, var det noen slike blanda-par, men ikke alt for mange. Hadde det vært en ide å starten en norsk-belgisk klubb?? (altså en litt annen variant enn den norske forening i Belgia??

    1. Hei du og velkommen til bloggen min! Jeg var ikke klar over at det befinner seg så veldig mange norske kvinner her «frivillig» hehe. De jeg har visst om, har bare vært på gjennomreise noen år i forbindelse med jobb. Norsk-belgisk klubb høres ikke dumt ut da jeg er allergisk mot forenings liv (visste forøvrig ikke at det fins noe slikt for nordkvinner heller, jeg da) – befinner disse damene seg litt rundt omkring i landet, eller er det stort sett Brussel? Selv bor jeg i den byen Di Rupo studerte i😉

      1. Tja, de norske innvandrerdamene er vel litt rundt omkring, men ettersom jeg holder hus i Brussel er det der jeg treffer flest. Av litt ulik alder er de også, som jo bekreftes av at yngre kommer til – og du representerer vel tilskuddene? Skjønner da at du bor i Belgias Bergen – en nydelig by (det skal de ha, belgierne, byer kan de..)

  3. Denne posten fikk meg til å ønske at jeg selv hadde barn å arrangere bursdagsselskap for slik at jeg kunne passe på at alle følte seg velkomne og kanskje få gjøre noe for integreringen av barna.

  4. Men er du frisk og har litt overskudd men ingen barn, er det masse du kan gjøre likevel! F eks bli med i teaparty-bevegelsen, eller invitere en nabo.

    Ellers må jeg si at det er viktig at det legges litt tilrette for at foreldre ved skolen/barnehagen blir kjent, f eks introforeldremøte med bare fire foreldre om gangen, at læreren oppmuntrer foreldre til å bli kjent, vennegrupper på skolen, at foreldrene får telefonnumre til hverandre, at de foreldrene som ikke kommer på foreldremøtet blir ringt til og mast på osv.

    Og det er veldig viktig å ikke si «det er din skyld!»
    Som etnisk norsk i innvandrertett område har jeg tvert imot Cest la vie´s oppfatning på følelsen av at det alltid skylden blir lagt på de norske når denne «integreringen» går dårlig. Veldig surt når jeg og flere andre her i området har masse negative erfaringer tross masse invitasjoner og forsøk på kontakt.
    Det er BEGGE PARTERS ANSVAR. Basta.
    Og «Staten» må tilrettelegge bedre enn nå.

    1. Takk for kommentar, Toove. Mye kan gjøres fra alle parter, de er helt sikkert. Jeg er uansett mest opptatt av den medmenneskelige faktoren, fordi jeg tror til syvende og sist at den er viktigst av alt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s