Om den språklige maktbalansen

Det er da bare å lære seg språket! Er det ikke? Er ikke språket den aller viktigste nøkkelen til integrering i et fremmed land, i en fremmed kultur? Det er da bare å møte opp til timen og sette i gang med grammatikk og glosepugging. Gjør du ikke det, kan du minsanten meg bare ha det så godt når du står der og ikke skjønner noen ting. Eller hva? Dersom det kan være noe trøst, så tenkte jeg akkurat det samme selv. Før jeg visste hva jeg snakket om selvfølgelig.

Fordi så enkelt er det selvsagt ikke. Noe som nok en gang gjorde meg oppmerksom på dette, var et innlegg på Bloggen til Cecilie Thunem-Saanum. Det handler om kommunikasjon, og hvordan vi egentlig ser ut i møtet med andre mennesker. Hva kommuniserer vi sånn egentlig, rent bortsett fra i rene ord, men altså med ansiktet vårt? Hun spør:

“Har du, uforvarende, passert noen som speiler seg? -Som gir seg selv det lille knikset i speilet: Glimtet i øyet, en sjekk av frisyren. Så kommer vi forbi, slår blikket fort ned. Vi har sett dem i et privat øyeblikk. Dét øyeblikket har vi hver dag, 97% av oss.

Så til utfordringen: Hvordan ser vi ut, uten speilet? Hvordan ser vi ut, når vi ikke flørter med eget blikk? Når vi stirrer inn i dataskjermen, når vi lytter fraværende til en kollega, når vi får et spørsmål vi ikke har svar på?”

Det fikk meg til å tenke. Og noe gikk opp for meg: Lille speil på veggen der, du trenger ikke fortelle meg at jeg ikke er den vakreste i verden. I hvert fall ikke når jeg kommuniserer med mine nye landsmenn. Jeg ser for meg hva jeg gjør. Hver eneste gang. Jeg følger intenst med på munnen til den jeg samhandler med, noe som sikkert ligger langt over grensen for hva ubehagelig stirring angår. Jeg følger dens dansende krumspring, ord for ord, setning for setning. Og det er helt sikkert ikke mye som ligner på den jenta som flørtet med seg selv i speilet mens hun fikset seg til morgenen.

Og så slår tanken meg at jeg nok ikke er alene om dette. Kanskje kroppsspråket til oss innvandrere er av en sånn art at vi ser mindre trivelige ut? Mindre imøtekommende for eksempel? Thanum-Saanum sier nemlig:

“De fleste av oss mister all positiv mimikk når vi tenker oss om: Når vi er konsentrerte eller lyttende ser vi gjerne ganske så morske ut.”

Én ting er i hvert fall helt sikkert, og det er at jeg er hundre prosent, og vel så det, konsentrert når jeg har en samtale med noen på mitt nye språk. Jeg følger ikke bare intenst med på leppebevegelser, jeg oversetter samtidig mye av det som blir sagt fra fransk til norsk og det jeg selv planlegger å si fra norsk til fransk, av og til via engelsk, mens jeg funderer på om det er den ene eller andre verbbøyningen som gjelder. Litt sånn som dette kanskje:

I “Verden som møteplass. Essays om tverrkulturell kommunikasjon” foreslår Thomas Hylland Eriksen at vi definerer kommunikasjon som:

“… utveksling av meningsfylte tegn. Et tegn kan for eksempel være en setning, et ord, en grimase, et klesplagg eller en fysisk gest. Disse tegnene trenger ikke å ha nøyaktig samme mening for sender og mottaker (enkelte mener faktisk at noe slikt ville være umulig) men de flyter likevel mellom sendere og mottakere.”

Når det gjelder tegn, definerer han dette som:

“… alt som kan lyves med og som kan misforstås.”

Og dermed tydeliggjøres det at store deler av kommunikasjonen som finner sted, ikke er språklig. At språkbeherskelse ikke kun dreier seg om å lære uttale, grammatikk og ordforråd. Det dreier som i høy grad om å mestre en hel livsverden, som Hylland Eriksen beskriver det så treffende. Følgende sitat treffer meg mitt i nerven:

“Når vi etter hvert får øye på de mange nyansene og kommunikasjonsnivåene som ligger i språket, blir det også lettere å forstå nøyaktig hvor handikappede innvandrere og andre utlendinger av og til må føle seg fordi de mangler evnen til å uttrykke seg presist og nyanserikt på norsk; slik nordmenn også kan føle seg hjelpeløse når de må snakke fremmedspråk. Et slikt språklig handikap kan faktisk godt sammenlignes med fysisk funksjonshemming. Det reduserer deres aksjonsradius, og gjør at de ufrivillig blir behandlet som ofre, barn eller på andre måter mindreverdige. Her ligger en fundamental maktforskjell mellom dem som kan snakke sitt morsmål og dem som må bruke sitt fremmedspråk i krysskulturell kommunikasjon.”

Cecilie Thanum-Saanum mistet én av sine beste medarbeidere på grunn av misforstått nonverbal kommunikasjon. Mon tro hva slags skade den gjør for integreringen av oss innvandrere?

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

23 thoughts on “Om den språklige maktbalansen”

  1. Dette var interessant! Jeg har ikke tenkt så mye på hvordan en veldig konsentrert mimikk kan oppfattes før, men ser jo at du har helt rett i at det kan føre til en negativ holdning av kroppsspråk. Å utstråle at man er stresset og usikker gir jo heller ikke noe godt utgangspunkt for enn avslappet samtale.

    1. Nei, ikke sant! Tvert imot, og dette var nok en aha opplevelse for meg når det gjelder alt det som skal gjennomgås når en vandrer inn i et nytt land. Og jeg er igjen veldig takknemlig for at jeg ikke er en flyktning som har alt det andre i bagasjen i tillegg …

      PS er så glad for alt som skjer for deg / dere nå i ME-forskningen. Gleder meg til å følge med videre!

  2. Sers interessant innlegg, jaggu!

    Eg kan koma med ein annan vinkel, om det er lov: Eg er fostra opp på tanken om at kommunikasjon er «formidling» av informasjon og energi frå ein til ein annan. Energien kan vera med positivt eller negativt forteikn, liksom i ditt døme med stressa kroppsspråk, som gjer praten ukomfortabel. Og det kan godt stemme for eindel innvandrarar: Ein blir litt rådlaus, litt sliten når ein ikkje fær til å uttrykkje seg. Ein kan gå rundt og vera motivert som berre det, men utan ordi til å bera engasjementet, blir ein mest lei — og det kan sjå ut som du er lat og ikkje bryr deg.

    1. Ja, akkurat dette tror jeg du har veldig mye rett i! Man tillegges raskt ulike motiver fordi man sender ut signaler / energier som lett kan misforstås da mottaker tolker med sin referanseramme. Takk for hyggelig og innsiktsfull kommentar.

  3. Utrolig godt innlegg. Og dette med mimikken er så sant. Kan kjenne at hele ansiktet mitt har vært forknytt i en grimase lenge, når jeg har jobbet som mest intenst. Prøver å bli bevisst på det, men det er jo begrenset hvor mye kapasitet en vil bruke på å ha et avslappet ansikt, når en sliter med å i det hele tatt forstå noe eller noen!

    Forøvrig vil jeg bare si at jeg syns du gjør en sabla god jobb, både med å være så bevisst rundt din egen integreringsprosess, og det å hjelpe andre med å få den samme bevisstheten og innsikten. Keep it up😀

  4. Ja, mimikken er den egentlige kulturkollisjonen, ikke alt dette med islam og sånn. Like store forskjeller internt mellom oss poteter som det er mellom muslimer og ikke-muslimer, men kommunikasjonen går nok oftest litt raskere med noen du har øvd deg litt mer på å prate med…
    Og i noen land smiler de alltid for å være høflige, i noen land sier de «jaa » fordi det er uhøflig å si nei, i noen land bruker de masse grove ord i dagligtale som høres fryktelig ut direkte oversatt til norsk, i noen land blir du sett på som svak om du ikke hyler og bærer deg …

    1. Ja! Jeg husker fra et studieopphold i India hvor forvirret jeg ble over de gangen jeg trodde jeg hadde en avtale med noen, og så viste det seg at vedkommende bare hadde sagt fordi man sier ikke nei. En jeg kjenner som bodde i Japan i mange år, fortalte om komplekse regler mht hvordan du forholder deg til for blant annet kvinner, om de er gifte, eldre, yngre. Er en kvinne feks gift, skal du visstnok ikke sette deg på hennes høyre side, da denne er forbeholdt mannen hennes. Og masse andre regler om stort og smått som det er umulig å lære seg dersom man ikke har vokst opp i landet. Det er noe vi alle burde ha i bakhodet når vi føler trang til å stemple innvandrere som frekke, aggressive osv.

  5. Alt kommer an på hva man snakker om. Som ingeniør handler mine samtaler med kollegene utelukkende om arbeidet: fysikk, metodologier, datastrukturer, og teknologi. Det er meg totalt likegyldig om noen bruker grimaser, stygge ord, eller har en klovnhatt på huet så lenge de holder seg til sak og kjenner faget, men så er jeg ikke verdens mest sosiale person og småprat er simpelthen noe jeg ikke tar del i. Jeg er nok ansett som streng – «all business» som amerikanerne sier – jeg logrer ikke med halen og har aldri hatt behov for det. Og smiskere kommer ikke langt med meg, det oppdager de straks.

    Forøvrig arbeider jeg i det amerikanske romfartsprogrammet og snakker og skriver engelsk bedre enn mange innfødte. Dessuten er jeg flytende i syv språk og blir ofte sendt på oppdrag i utlandet uten å ha hatt de ringeste problemer med kommunikasjonen. Min omgangskrets er vanligvis høyt utdannede individer og det er likegyldig hvor de kommer fra – jeg har kolleger som er vitenskapsmenn og -kvinner fra mange land og etnisitet og herkomst er komplett irrelevant. Vi trekker mot et felles mål og det er det eneste som gjelder.

    1. Ja, alt kommer an på hva man snakker om og hvem man snakker med. Denne bloggposten snakker nok ikke om mennesker i dine kretser, men mer om innvandrere som befinner seg i jobbsøkerprosesser for eksempel, og kanskje blir avvist på grunnlag av «feil» kroppsspråk. Dette er bare et lite eksempel. Dessverre er ikke etnisitet irrelevant for svært mange mennesker i denne verden, men hadde det vært som i de sosiale lag du beveger deg i, så hadde jo tilværelsen vært mye enklere for dem.

      Personlig får jeg en intens trang til å bruke andre person flertall når jeg skriver til deg, for det føles ikke riktig å være «dus». Det er nok et tegn på at jeg begynner å bli svært så godt integrert i mitt nye språk. Eller hva?

      1. Ja, når skjedde det egentlig at alle ble dus med hverandre? For eksempel i Dagbladet i dag står det en artikkel om SOS Rasismes hovedkasserer som er stilt for retten i juksesaken. Her er et par sitater:

        ——-
        «- Kan du huske disse noen av disse fire personene, spurte LNUs advokat Steffen Brandstad i retten.»
        ——
        «- Hva er din kommentar til det, spurte Brandstad.
        – Jeg hører du sier det. Det har jeg ikke noen kommentar til, svarte Larsen i retten.»
        ——-

        Når ble det sedvane å tiltale alle som «du,» til og med i rettsalen? Er dette kanskje en etteraping av det engelske «you» som opprinnelig var andre person flertall («thou» var andre person entall, men er nå ansett som gammeldags og bibelsk.) Tiltaler man også Kongen som «du» når man er i audiens?

        Jeg foretrekker «De» når jeg snakker med fremmede, akkurat som på fransk hvor «tutoyer» er forbeholdt enten venner eller brukt nedsettende. Å være dus forutsetter at en kjenner personen temmelig godt og har etablert et personlig forhold. Min far fortalte meg at hans bestefar som barn tiltalte sine foreldre som «De» og de ham som «du.»

        På ungarsk er det faktisk tre former av tiltale – «du» til venner og barn, «De» til fremmede og eldre, og en tredje form til mennesker høyt på den sosiale rangstigen. Det gjør språket rikere, i min mening.

      2. Jeg har også lurt på hva man sier til Kongen, men det er vel Deres kongelige høyhet? Og ellers er det vel høflighetsform som gjelder?

        Her til lands er det faktisk fortsatt familier hvor barna sier De til foreldrene sine, og for bare én generasjon siden var dette veldig vanlig.

        Jeg har veldig sansen for hvordan «du» brukes for å fornærme, eller «De» for å markere avstand til noen som kanskje ønsker å bli bedre kjent men som jeg ikke har lyst til å bedre kjent med. Sånn sett er språket rikere. Man kan lettere gå rundt grøten men likevel få sagt det man ønsker å si. I Norge må man liksom gå rett på sak, litt sånn «jeg liker deg ikke og har ikke lyst til å bli bedre kjent med deg». Men det er jo ikke så lett alltid.

      3. En gang for mange, mange år siden da jeg var ung sto jeg på brygga på Gjøvik med noen venner for å se Kronprins Harald da han ankom på Skibladner med sitt følge. Da han gikk ned landgangen ropte jeg «Hei Harald, åssen går det?» Til min forferdelse kom han opp til meg og smilte og sa «Fint, hvordan har du det?» Det hadde jeg sannelig ikke forventet og rødmet og var utrolig brydd over å bli tiltalt av kronprinsen. Men alt gikk bra, han var en folkekjær kronprins som han i dag er en folkekjær konge. Men jeg tror nok ikke jeg hadde turt å rope til Kong Olav, for ikke en gang å nevne Kong Haakon …

  6. Ingen tvil om at kroppsspråket, det vi kommuniserer både verbalt og non-verbalt påvirker vårt møte med andre.

    Jeg får stadig tilbakemelding om at jeg i svært stor grad bruker både armer, bein og ansiktsmimikk i møte med andre, spesielt når jeg er engasjert… ;D

    Men, vet også med meg selv at ved stress og ukjent farvan så korslegges armene, ansiktmimikken blir streng og øynene brukes flittig.

    Forunderlig dette med kommunikasjon, og en strålende interessant bloggpost!

    P.S: Våger ikke tenke på hvordan jeg ville sett ut om jeg skulle forsøkt meg på et språk jeg ikke behersket… ;D

    1. Jeg bruker i følge niesa mye mer armer og bein når jeg snakker fransk enn når jeg snakker norsk. Da står jeg visstnok nærmest stille… Det er kanskje for å hjelpe ordene frem og ut at jeg gjør det mer på fransk😉

  7. Igjen et interessant innlegg fra deg. Jeg leser alt du skriver med glede! I høst har jeg jobbet tett sammen med en mann fra et afrikansk land. Han har bodd i Norge i 7 år. Han forstår norsk, men snakker lite. Jeg har faktisk hatt deg i tankene mange ganger, og prøver daglig å få ham med i samtalen. Men det er vanskelig, fordi han svarer med korte ord og ikke noe oppfølging. Men jeg ser at han følger med når vi snakker og oppfatter samtalene. Jeg merker på meg selv at jeg må konsentrere meg når han snakker, og da får nok JEG noe av denne strenge mimikken som du skriver om…. Det er spennende å bli kjent med nye mennesker og nye land!

    Ellers må jeg fortelle at jeg har gjort alvor av å ta opp fransken litt mer strukturert – jeg går på franskkurs i høst! Moro!

    1. Åh, som jeg føler med den mannen! Men så veldig flott at du prøver å få ham med i samtalen! Litt hver dag, er mye bedre enn ingenting i det hele tatt. For en ting er jo å forstå, det er noe helt annet å faktisk ta sats og snakke selv. Det er nok ikke mange som tenker som deg, fortsett med det, selv om han bare svarer med korte ord. Tenk om det kommer flere etter hvert😀

      Og så morsomt at du går på franskkurs! Lykke til med det😀

      OG tusen takk for som vanlig veldig hyggelig kommentar!

  8. «Det er da bare å» begynner du innlegget ditt med, jeg begynte mitt på samme måte 3. oktober: http://fjellcoachen.wordpress.com/2011/10/03/det-er-jo-bare-a/ At konsentrasjon kan oppfattes som manglende interesse, ser jeg, og at vi selv er ansvarlige for vår egen kommunikasjon forstår jeg også. Men hva er valgmulighetene? Hva er mulig å gjøre for å endre sitt eget lyttemønster? Når du har blitt bevisst dette, hva gjør du annerledes?

    1. Takk for tipsing av innlegget ditt som jeg leste med stor interesse. Å bli møtt med «det er jo bare å» kan faktisk grense til det nedlatende, selv om det helt sikkert er godt ment fra senderen som «bare» vil hjelpe til. Når det gjelder måten vi kommuniserer på med kroppsspråket, tror jeg at det viktigste er å bli bevisst hvor mye vi selv tolker de vi kommuniserer med, uten å vite. Jeg var på et kommunikasjonskurs en gang for mange år siden, hvor kursleder satt seg ned foran oss med hendene foran øynene i litt lut sittestilling. Etter å ha sittet slik en liten stund, spør hun forsamlingen hva vi ser. Og det manglet selvsagt ikke på innspill som «en dame som er trist, sliten, oppgitt, frustrert» osv. Ingen av dem riktige selvsagt, fordi det vi så var jo ikke annet enn en dame som sitter med hendene foran øynene i en lut stilling. Vi vet ikke hvorfor, kanskje hun har vondt i øynene. Kanskje hun mediterer. Kanskje hun liker å sitte sånn. Osv. Det er vel det dette innlegget handler om, at det vi tror vi ser ikke nødvendigvis er sant men kommer an på øyet som ser. Jeg øver meg hele tiden på å ikke tolke ihjel omgivelsene mine, og det er ikke lett må jeg innrømme!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s