Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg.

Jeg har tenkt det flere ganger i løpet av det siste døgnet. Dette er ikke verdig en kommentar. Ikke en eneste kcal skal kastes bort i fineværet på noen jeg ikke kjenner personlig sine uttalelser om hva kvinner i gamlelandet bør og ikke bør gjøre.

Men jeg klarer ikke å slutte og tenke på det, her hvor jeg sitter hjemme med minstejenta som er syk. Akkurat nå sover hun ettermiddagsluren sin, og fornuften sier: Slå av PC, les en god bok mens du klapper katten. Eller klipp gresset, for snart kommer vinteren og da vil det være for sent. Men følelsene tar overhånd, for det er jo tross alt kvinne jeg er. Derfor følelsene altså. Og. Fingrene er ikke til å stoppe. De invaderer tastaturet med dødsforakt og har tatt over hele meg og min filtreringsevne. Jeg underkaster meg herved og fratar meg selv for alt ansvar for hva de heretter skulle komme til å ytre av meninger. Jeg tør ikke annet, fordi jeg er så fryktelig opprørt. Og det opprører meg at jeg er så fryktelig opprørt. Og jeg blir nødt til å analysere denne opprørtheten som ser ut til å få like stor plass som opprørtheten over blodige likbilder på tabloidenes forsider. For ikke å glemme skattelisteoffentliggjøring.

Jeg røres ikke så fryktelig opp av holdningene hennes. Hun må få mene det hun vil. Vi lever i et demokratisk samfunn, og vi skal måtte kunne tåle å høre mye før ørene eventuelt faller av. Det er prisen vi betaler for ytringsfrihet. Og takk og pris for den. En rettighet vi ikke bør ta for gitt. En rettighet menneskene som befinner seg i det landet til den diktatoren hvis blod males over tabloide forsider i denne stund ikke er vant til. Nå vil de forhåpentligvis få den etter hvert. Det berører meg heller ikke nevneverdig at hun besitter både villa, voffvoff og kanskje til og med Volvo. Hun må fortsatt få mene det hun vil. At hun vil verne om familieverdier og barns interesser, er jeg hundre prosent enig i. Og synes blant annet at det er uhyre viktig at barna får beholde nærkontakten med biologisk mor og far. Jeg personlig ser for eksempel ikke helt for meg at jeg kunne pakke snippesken og ta med meg barna til gamlelandet dersom jeg ble lei pappaen deres. Men det er jo mitt valg. Jeg kjenner ikke historien bak hos de som velger å gjøre det, og dømmer ingen for de valgene de tar i deres egen familie. For eksempel. Samtidig som jeg selvtilfreds konstaterer at Mjau ikke er feit. Selv om han sikkert har veldig lyst til å bli det.

Jeg henger meg opp i, som jeg alltid gjør, mangelen på nyanser. At det for eksempel bak hver eneste barnefamilie ligger individuelle prioriteringer basert på deres unike situasjon. Grovkammete overskjæringer tjener ingen. Bak hvert barnehagebarn, skjuler det seg en historie. Bak hver hjemmeværende mor eller far, finnes det nok titusenvis av historier. Og alle historiene er helt forskjellige. Noen velger slik fordi sånn passer dem ikke. Andre velger sånn fordi slik er umulig å få til. Og resten av de nittiåtte prosentene, har hver sin unike, individuelle historie. Nyanser, nyanser og atter nyanser.

Vi må gjøre det kvinner må gjøre. Sier hun. Til og med PC-en min reagerer med rødt og forteller meg at denne frasen er ulogisk. Like før det har hun nemlig sagt at:

“Du ser på meg, og du tror du ser en kvinne. Men dette er egentlig en mann. Bare spør min forlovede.”

Og så ler hun fornøyd. Det er klart hun gjør. Hun har jo ved dette utsagnet nettopp fratatt seg alt ansvar for det hun skal til å lire av seg av meninger om menigkvinners gjøren og laden i det landet hun ikke så altfor lenge siden vendte tilbake til. Uten pappaen til barna sine. Ups! Nå ble jeg personlig og slem. Unnskyld. Jeg hopper straks ned fra moralens høye hest, for der trives jeg egentlig ikke så godt og som sagt skal jeg ikke legge meg borti andre mennesker, spesielt mennesker jeg ikke kjenner, sine valg. Selv om de stiller seg noe så inni granskauen lagelig til for hogg.

Jeg er veldig maskulin i hodet og sjel. Min måte å tenke på er veldig løsningsorientert. Jeg er dermed ikke så veldig følsom i enkelte situasjoner.”

Og fortsetter:

“Jeg har forresten aldri skjønt hvordan kvinner klarer å legge seg når de har små barn, har du?”

Hva? Skal ikke vi stakkars overfølsomme kvinner få sove heller nå da? Lett å si for henne, som jo tydeligvis egentlig er en løsningsorientert mann og nok har skjønt at den beste løsningen er å legge seg og sove når man er trøtt.

Dobbelups. Det var visst legge seg. Nei. Det kan hun si, og jeg klør meg i hodet.

Men. Tilbake til poenget mitt. Hvorfor er jeg opprørt? Jo, hele intervjuet gjennomsyres av en stereotypisert forakt til hva kvinner er generelt, og deretter en forakt for norske kvinner spesielt. Det generaliseres over en lav sko, og blir så svart hvitt at jeg får behov for å finne frem tusjene med neonfarger. Fordi. Dersom du ikke er en sånn som ikke liker å prate pjatt, så er du en mann. Hun liker nemlig ikke det, og poengterer nok en gang at hun, hihi, nok er en mannedame som jobber best med menn eller kvinner med maskulin væremåte. Noe hun drar med seg inn i privatlivet også. Men se opp! Dersom noen prøver seg på forloveden, ja da, blir hun plutselig italiensk kvinne og legger folk i gulvet.

Og jeg fristes i mitt innerste indre til å be henne ta med seg disse jentelus og tøffe gutter holdningene tilbake dit hun kommer fra. Slike jenter vil ikke gamlelandet ha, innbiller jeg meg. Det har kommet så mye lengre på veien enn land man innimellom sammenligner seg med. Det trenger ikke på nytt prakkes med jentefarger og gutteleker. Eller jentejobber og guttesport. Om du er dame og ikke tåler en klaps på rompa, det var jo bare en spøk-holdninger. For selv om det fortsatt er mye grums på disse områdene der hvor jeg kommer fra, er det så mye som allerede er gjort, tror jeg som nå befinner meg i et land hvor de ikke har kommet like langt. Gråter du en skvett, er du typisk jente. Er du tøff, er du gutt. Joda. Gutter er gutter. Jenter er jenter. Og vive la difference! Men gutter er også individer, og kan heldigvis også være følsomme og gjerne grine en skvett om de vil. Noen er sikkert lite løsningsorienterte også, når jeg tenker meg om. Og jeg kjenner veldig mange tøffe damer med ben i nesa, uten at det gjør dem mindre til damer eller at de da automatisk blir mannedamer.

Når journalisten avslutningsvis spør hva som er bra med forholdet deres kan hun betro oss at:

Vi er flinke begge to til å se ting fra den andres ståsted. Og begge er veldig gode til å si «unnskyld». «Unnskyld» er et ord vi burde bruke mye mer, selv om vi ikke mener det.

Hun kunne med fordel forsøkt å se ting fra alle disse kvinnene hun plasserer i én og samme bås sitt ståsted. Og kanskje si unnskyld til dem for å ha skåret dem under én og samme kam. Eller hundebørste.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

31 thoughts on “Denne generaliseringen altså. Jeg blir helt dårlig, jeg.”

  1. Jeg våget ikke å lese hele det intervjuet, skjønte ut fra sitatene og bildetekst at jeg ville bli opprørt om jeg leste alt. Fader, kan ikke folk slutte med å skulle mene så sabla mye om andres situasjon og liv, tenker jeg. Og så er jeg i grunnen ikke noe bedre sjøl, for jeg tenker jo mitt om denne damas liv og situasjon, he he. Applaus til ditt innlegg.

  2. Har sittet og grublet på et blogginnlegg selv i dag, for makan til generaslisering har ieg ikke sett på lenge. Og så er det jo lett å mene at alle burde ta seg fri når man selv sitter på millioner og har au pair. «Kan de ikke bare spise kake?»

  3. Flott innlegg! Jeg liker spesielt godt fokuset ditt på nyanser.
    Jeg ble selv opprørt over dette intervjuet. Kvinneforakt er dessverre ikke en sjeldenhet i dag, også hos kvinner. Dette, kombinert med at det har blitt akseptert å bruke «Jeg er så lei av politisk korrekthet» som argument for å legitimere kjipe holdninger, gjør at det kommer frem mye grums for tiden. Jeg synes det er flott at folk tar seg tid til å få fram reaksjonene sine. Det gjør det etter min mening verdifullt å skrive om, selv om man gjerne skulle ha latt det gå forbi uten å bruke energi på den slags tøysete utspill…

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Jeg brenner for nyansene, og blir oppgitt over ensidige utspill à là Mostue sitt. Det er mulig avisen fremstiller henne mer endimensjonal enn hun kanskje er i virkeligheten, jeg kjenner henne ikke så det vet jeg ikke. Men disse uttalelsene om at hun er litt sånn tøff og løsningsorientert og derfor må være mann, det var i grunnen de jeg hengte meg mest opp i. Veldig svart-hvitt holdning til kvinne- og mannsroller. Jaja, det gjorde i grunnen godt å få det ut🙂

  4. Forstår ikke at jeg fremdeles blir sjokkert og fornærmet når folk generaliserer på denne måten som Mostue har gjort, men det blir jeg altså. Folk kan liksom ikke bare få lov til å være folk, uten å skulle kategoriseres og kritiseres. «Du har feil oppførsel for de genitaliene du ble født med, azza!» …what?

    Takk og lov for nyanserte bloggposter, sier jeg bare.

  5. Nydelig innlegg!! Jeg hadde ikke tenkt å la meg irritere eller provosere av Mostue, men jeg gjør det likevel og det gleder meg å lese innlegg som dette.
    Takk!

  6. Ååååh, don’t get me started, altså. Det jeg lurer aller mest på, er egentlig hvor denne ideen om at det eneste «riktige» og «naturlige» for en kvinne er å holde seg i heimen og dulle med ungene i årevis, egentlig kommer fra. Når eller hvor har det noen gang vært slik? Jeg har oppholdt meg en del i et samfunn der det drives tilnærmet naturalhusholdning, og jeg kan godt love at der må damene ta sin del av jobben med å skaffe den daglige brødfrukt, fisk og søtpotet, unger eller ikke unger. Pappa, besteforeldre og resten av lokalsamfunnet tar i et tak med ungene, egne og andres. «It takes a village to raise a child» er ikke bare kvasifilosofisk nostalgi, men en bokstavelig, praktisk sannhet. OK, vi har byttet ut landsbyen med barnehager, et sted der omsorgsfulle, ansvarlige voksne faktisk har som sin eneste oppgave å ta seg av ungene. Jeg ser ikke helt problemet.

    1. Tusen takk for innsiktsfull kommentar! Jo, selvfølelig, kjempelange dager i barnehagen når de er så små som ett år bør kanskje unngås dersom det er mulig. Men jeg har inntrykk av at det er mye deltidsarbeid ute og går og ellers ordner småbarnsforeldre seg slik at barna ikke skal lide noen nød. Mulig jeg har misforstått?

      1. Ikke sikker på om du oppfattet meg på en annen måte enn jeg mente her – det er Trude M og hennes holdning til barnehager jeg er oppgitt over, altså. Dette med at mor liksom skal være bare mor, på heltid, i årevis – hvor kommer den normen fra? Det var et ideal i Vesten en periode på 50- og 60-tallet, men vi ser jo nå at det er svært vanskelig å opprettholde, og av gode grunner. Dette om at det er så naturlig å være hjemmeværende heltidsmamma er noe romantisk vås. Jeg tror svært få samfunn noen gang har fungert på den måten. At kvinner har hatt andre arbeidsoppgaver enn menn, jo da, men at de liksom ikke har gjort annet enn å ta seg av barn og hus og hjem? I Trude Moestues overbetalte fantasier, kanskje, men svært få andre steder.
        På den annen side: Hvis alle begynner å leve etter hennes regel om at ingen bør få barn hvis de ikke kan være hjemme med dem på heltid i to-tre år – da tror jeg verdens overbefolkningsproblem hadde vært løst nokså raskt, altså.

      2. Joda, jeg tror jeg skjønte deg, og når jeg ser på svaret mitt er det nok mer TM jeg retter den siste biten til! Og jeg er helt enig med det du sier, får man barn så er det ikke mamma som alltid skal være den viktigste. Jeg har en veldig deltakende ektemann, og jeg tror han hadde blitt fornærmet dersom dette bare skulle være mitt domene. Og så er jeg selvfølgelig klar over at kanskje ikke alle som jobber med barn burde gjort det, men samtidig er det ikke alle som burde bli foreldre heller dessverre. Eller alle som burde bli lærere for den saks skyld. Dessuten tror jeg barn også har det bra i barnehagen.

        Forresten: Overbetalte fantasier, herlig beskrivelse😀

  7. Bra du skriver! Jeg har også tenkt mye på denne damens uttalelser. At hun setter spørsmål ved ettåringer i barnehage synes jeg må være ok, og jeg har gjort det selv på bloggen ved flere anledninger. Men det er måten hun gjør det på, det personlige angrepet på andre norske kvinner. Jeg reagerer på det ensidige fokuset på kvinner, ikke på familien som helhet, ja, at kvinner må gjøre det kvinner skal gjøre. Og, at likestillingen har godt for langt. Å uttale at noen kvinner ikke bør få barn er svært sterke ord. Og jeg blir helt matt …

    Jeg reagerer, som deg, også sterkt på hvordan hun generaliserer i forhold til kjønns væremåte, og nærmest opphøyer seg selv som en mannedame med maskuline egenskaper som rasjonell og løsningsorientert. Sånt fra damer synes jeg er så skikkelig trist … Kvinner som er så fordomsfulle mot eget kjønn … fy søren!!

    1. Takk for hyggelig kommentar! Jo, jeg også reagerer veldig på disse fordomsfulle holdningene om hva kvinner liksom er – i følge henne vel og merke. Jeg personlig kan være svært løsningsorientert, mye mer enn min mann i mange tilfeller, og i tillegg kan jeg godt pjatte i vei med gode kolleger på jobb. Men det gjør jo mannfolka også. Og jeg har vært lenge nok i yrkeslivet til å få med meg at stereotypiske oppfatninger hva jobb og kjønn angår, så stemmer de lite overens med virkeligheten. Jeg har feks opplevd like mange sladrete og intrigemakende menn som kvinner i min karriere, og det ser alltid til å koke mer ned til de som har mindreverdighetskomplekser og de som ikke har det, mye mer enn kjønn.

  8. Jeg er vel en av de få som ikke reagerer så kraftig som alle andre. Jeg har vel blitt mer hardhudet i løpet av de siste årene og tar meg ikke nær av andres meninger om hva andre skal gjøre, men ser mer på meg selv og at jeg har det bra. At mitt liv fungerer. Vi henger oss for mye opp i alle andre og har for mange meninger om alle andre.

    Jeg ser hvordan dere reagerer, og jeg registrerer at dere er sinte og føler dere trokket på, men så lenge dere vet hvem dere er, hva dere står for, og har et familieliv som fungerer for dere, hva er vitsen med å bruke energi på disse uttalelsene?

    Jada.. jeg vet hva som kommer til svar.. kvinner har kjempet for likestilling i så mange år, og der kommer hun og trokker på alt og bla bla bla.. Men hun må jo få mene det hun vil hun også. Noen ganger føler jeg at man bare kan mene det som flertallet synes er rett å mene.

    1. Kvinner har kjempet for likestilling i mange år. Og takket være det kan hun være den arbeidskvinnen hun er. Og være hjemme med barna? Det må da være i symbolsk betydning hun mener, for hva skulle hun vel hatt en au pair til om hun faktisk tok seg av barna på den måten hun påstår andre burde gjøre?😉

      Men uten likestillingen ville ikke denne artikkelen kommet på trykk heller. Hun hadde nemlig vært for opptatt med å gå hjemme til å være en slik kjendis. Så man kan si hva man vil, men det er nå iallefall et bevis på at samfunnet er slik jeg ønsker at det skal være. Selv om jeg syns hennes uttalelser var lite gjennomtenkte…

    2. Takk for kommentar, Ane.

      Jeg vet ikke helt om du har lest innlegget mitt skikkelig? Det jeg har reagert på i TM sine uttalelser, er måten hun fremstiller kvinner på som lite løsningsorienterte og som pjatter på jobb, for eksempel. For meg er det naturlig å skrive om dette, da jeg i denne bloggen kommenterer det meste jeg kommer over i hverdagen som mangler et nyansert blikk. TM skal for all del få lov til å ha sine meninger, men det er selvsagt også helt normalt å ville kommentere på saker man er totalt uenig i media. Og ja, det er absolutt noe vits i å bruke energi på uttalelser man engasjerer seg i. Det har du jo selv nettopp gjort, ved å legge igjen kommentar her. Og det er du hjertelig velkommen til å gjøre igjen dersom det er noe som er av din interesse🙂

  9. Hun har født barn, og har ikke vist tendenser til å ønske seg kjønnsskifteoperasjon.

    Ergo er hun kvinne. Alt hun tenker og gjør er kvinnelig. Fordi det gjøres av en kvinne som ikke ønsker å være en mann i kropp og sjel.

    Så alt hun sier er bare tull og tøys. Det er ikke noe som heter «å være mann i en kvinnes kropp» med mindre man er en av dem som ønsker å faktisk bytte kjønn. Det hun sier og gjør er kvinnelig, det er feminint, det er løsningsorientert og praktisk. Og ikke noe som er forbeholdt penis-befolkningen overhodet.

    Og barna våre er da saktens ikke kun forbeholdt puppe-befolkningen heller. Mannfolk kan skifte bleier, plastre knær og synge sanger like godt som damer.

    1. Jeg har tenkt akkurat det samme som du skriver her, du! Det må da være slitsomt å være kvinne i en mannskropp😉

      Og, mannen min er kjempegod på plastring og bleieskift, jeg tar meg av sangen, men ellers er han en racer på å leke gjemsel og drage og slikt! Er jeg sliten, holder han koken, er han sliten, er det han som gjør det. Og når vi begge er i form, ja da, blir det familietur😀

  10. Supert blogginnlegg som jeg jeg er fullstendig enig i. Det som er litt synd er at vi, som lesere og ikke-kjendiser, gir henne det hun er ute etter, altså oppmerksomhet. Hun med navn som ikke bør nevnes, er ikke ute etter å skape en reel debatt, hun er ene og alene ute etter å skape blest rundt egen figur. På toppen av det hele klarer hun altså å vrenge av seg fornærmelser rettet mot de damene som har lagt på seg et par kilo over baken, mens hun selv vrir seg foran kamera. Når jeg leser artikkelen vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, det totale inntrykk blir bare tragikomisk. Stakkars, oppmerksomhetssyke, tynne, tomme Trude!

  11. Så flott innlegg! Jeg ble like opprørt som deg, og klarte ikke en gang å skrive et saklig innlegg om hvorfor. Så bra at du lot skrivekløen ta overhånd!

    1. Tusen takk for det du! Men om du ikke klarte å skrive svar til TM, så skrev du i kjølvannet et av de innleggene jeg kommer til å huske aller best og le av lenge. Nå vet jeg jo at uansett hva jeg gjør, så det blir det galt. Og jeg har reklamert for det i alle mulige medier😉

  12. Tilbaketråkk: Då var det 8. mars «

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s