Hjemreisen: Kultursjokk på vranga

En god venninne av meg har etter flere år i utlendighet pakket sammen familien sin og vendt kofferten mot gamlelandet. Dette har hun sikkert gledet seg til i noen år, og ser vel for seg vakre fjell og vidder i skjønn forening med melkesjokolade og bunad. En ubegrenset tilgang på de gode, gamle kjente og kjære, samt frisk luft og grovt brød med Jarlsberg og kaviar, kan det også godt tenkes hun drømmer om. Det hadde i hvert fall jeg gjort. Så jeg er nok litt misunnelig. Men bare litt.

For med alt annet i livet som innebærer store forandringer, så er det ikke nødvendigvis spesielt rosenrødt å skulle komme tilbake til gamlelandet sitt. Når du flytter ut, er du gjerne mentalt forberedt på at det i perioder vil være vanskelig på det ene eller det andre planet og nedturene blir sett på som en del av tilpasningen. Det er derimot ikke sikkert at man forbereder seg like godt på tilbakereisen, noe som ikke er så rart tatt i betraktning at man skal Hjem. Tilbake til det som en gang var. Det kjente og kjære. Som man har vedlikeholdt kontakten med gjennom korte besøk innimellom. Og idealisert.

I begynnelsen er alt flott nok. Akkurat som når man han vært hjemom på de årlige turene til gamlelandet sitt. Men så kommer hverdagen, og da kan det komme noen overraskelser. Topp ti utfordringer i denne perioden som man gjerne ikke er forberedt på, kan være:

  1. Kjedsomhet. Utfordringene og alt det spennende fra vertslandet er borte
  2. Ingen som hører ordentlig på deg. Folk har nok med sitt. Dette kalles gjerne “The Uncle Charlie Syndrome” som handler om at du har så mye på hjertet, så mange historier, men blir alltid avbrutt av andres, i dine øyne, uvesentligheter: “Har du hørt at onkel Charlie har gjort slik og slik?” Du kunne ikke bry deg mindre.
  3. Vanskeligheter med å forklare ordentlig hvordan du har hatt det. Den som lytter har ikke hatt tilsvarende opplevelser og det er vanskelig for vedkommende å forstå slik du gjerne skulle ønsket.
  4. Omvendt hjemlengsel: Følelsen av å være fortapt og ensom.
  5. Forholdene hjemme er ikke de samme lenger. Du, så vel som de du vender hjem til, har forandret seg.
  6. Noen av ens gamle kjente og kjære, setter ikke overvettes pris på de forandringene du har gjennomgått. Det kan være på grunn av sjalusi, frykt elle mindreverdighetskomplekser.
  7. Folk rundt deg misforstår. De tolker ord og handlinger.
  8. Følelsen av fremmedhet. Følelsen av å være “hjemme” er ikke så hyggelig eller naturlig som forventet.
  9. Manglende evne til å anvende ny kunnskap og ferdigheter, som for eksempel sosial, språklig og praktisk mestring.
  10. Følelsen av å miste opplevelser.

Men, mist ikke motet! Denne listen, følges av ti gode råd for hvordan du skal kunne komme deg gjennom denne perioden med vettet i behold:

  1. Forbered deg. Før du drar tilbake.
  2. Vær tålmodig med deg selv. Gi deg tid, tid og atter tid. Den leger som kjent alle sår.
  3. Forstå at det kjente vil virke annerledes, og at det igjen kan gi psykologiske og følelsesmessige reaksjoner.
  4. Mye har skjedd siden du bodde hjemme siden sist, så det vil komme til å være behov for mye kulturell “catching up”.
  5. Døm ikke. Hjemkomst kan kreve like mye toleranse og åpenhet som det å bosette seg i en fremmed kultur.
  6. Reager langsomt. Raske svar og impulsive reaksjoner med bakgrunn i frustrasjoner, kjedsomhet og desorientering, kan føre til atferd som er uforståelig for ens nærmeste. Og det skal vi selvsagt ikke ha noe av!
  7. Vær følsom. Vis interesse for hva andre har gjort mens du selv har vært på eventyr i utlandet. Selv om det er det er deg revnende likegyldig.
  8. Vokt deg for sammenligninger. Det er helt naturlig, men kan være irriterende for omgivelsene å konstant høre at: “Da jeg var …” etc.
  9. Vær fleksibel. Prøv å finne en balanse mellom den du en gang var og den du er nå.
  10. Søk til likesinnede. Andre som har befunnet seg i utlendighet vil bedre forstå det du går gjennom akkurat nå.

Dersom du er en sånn en som befinner deg i motsatt ende og har fått hjem en av dine etter ett lengre utenlandsopphold og blir litt forvirret over at det ikke ble så hyggelig som du hadde tenkt, så er det også råd for deg. De finner du under den oversikten som jeg tok meg den frihet å oversette nokså fritt og direkte – her: http://www.larissa-becker.de/reverse_culture_shock.html

Så gjenstår det bare å ønske lykke til. Og sparke meg selv i leggen fordi jeg ikke besøkte henne oftere, for det hører til historien at hun var bosatt yndlingsby nummer én: London. To ganger har jeg vært der på besøk i løpet av disse snart åtte årene jeg har hatt tilgang på direkte tog. Men jeg har et lite håp i tunnelen. Wikipedia kan nemlig opplyse at reversert kultursjokk ofte kan være vanskeligere å hanskes med enn det opprinnelige sjokket. Derfor, skulle det bli for strevsomt, og hun skulle finne på å flytte tilbake igjen, ja da, da, skal jeg sette meg på første tog!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

28 thoughts on “Hjemreisen: Kultursjokk på vranga”

  1. Kjenner meg så godt igjen her! Er det ikke et uttrykk som sier noe om at man «aldri kan dra hjem»… fordi hjemmet (i dette tilfelle hjemlandet) har forandret seg, og alle venner har «moved on», og du har selv forandret deg, og du har glemt ting… Gjerne sånne småting som å kysse på kinnene når man treffer kjente… det gjorde vi i London, men ikke alltid her i Norge.. Eller som å si takk til bussjåføren når man går av bussen… da får man mange rare blikk fra nordmenn!🙂

    1. Vi har alle forandret oss i løpet av utlendigheten, både vi som dro og de som ble, og det vil det jo ta tid å finne tilbake til. Om man i det hele tatt gjør det. Ble nesten litt lettet over at jeg ikke skal tilbake, ikke med det aller første ihvertfall!😉

      1. Forresten, Asta! Jeg og sa takk til bussjåføren da jeg kom tilbake til Norge fra studier i England, folk trodde jeg var beruset – eller spydig..!😀

    2. Jeg bor i Norge og har bare hatt kortere utenlandsopphold. Men jeg sier alltid takk for turen til bussjåføren, det skulle da bare mangle😉

      (Kulturer er jo ikke alltid nasjonale, og dette har sikkert å gjøre med at jeg kommer fra et lite sted. Men jeg bor i en by nå og lever fortsatt etter barnelærdommen: «Jeg takker borte, jeg takker hjemme, å takke det må vi aldri glemme. Om jeg er liten, om jeg er stor, så må jeg takke, det sier mor.» OK, den var kanskje i overkant pliktetisk, men poenget er godt.)

  2. Så sant, så sant! Synes de ukene vi er «hjemme» på sommeren dekker behovet for meg. De er deilige, for da har mange ferie, kveldene og nettene er lyse – selv om dagene kan være våte og grå…
    Og det er en myte at de der hjemme ser hverandre «hele tiden» og gjør artige ting man selv går glipp av. Hverdag er hverdag over alt – og de er ofte så stressende og fulle at man ser mer til hverandre når en av partene må reise litt langt og bli noen dager når det først skjer🙂

    1. Ja, helt enig, samme her! Jeg tror det er lett å idealisere hverdagen i gamlelandet når det røyner litt på der ute, da er det jo menneskelig å innbille seg at gresset er grønnere andre steder osv.

  3. Ser at de fleste av punktene stemmer da mine fire gutter og jeg flyttet hjem fra Frankrike for 13 år siden. Og det etter bare 1/2 år i utlendighet. Men det var nok de de to eldste gutta som slet mest med å tilpasse seg – bl.a. norsk skole og norske forhold. Han som dengang var 8 år insisterte på å dra tilbake til den franske skolen, til tross for at en skoledag varte fra kl 0800 – 1700 fire dager i uka. Og ikke minst helt andre og strengere regler.
    Jeg som voksen hadde ikke vært borte lenge nok til å få andre vaner, men det blir noe helt annet med barn.

  4. Oi oi oi, som eg kjenner meg att her! Etter å ha budd fem-seks år i England, idealiserte eg det å kome heim att til Noreg. Eg fekk litt av eg sjokk, og det tok meg lang tid å «lande».

    1. Jeg prøver fortsatt å «lande» – akkurat nå er jeg forvirret hele tiden, både her og i England. Her hender det fortsatt jeg «forventer» at noen holder døren åpen for meg, mens i England har jeg som sagt glemt å takke bussjåføren… huff og huff🙂 Men det er veldig deilig å aldri gå tom for brunost og melkesjokolade! (Nå går vi tomme for te istedet…)

      1. Fikk lyst på både brunost og melkesjokolade nå, men jeg har ihvertfall en god kopp Tetley ved siden av meg – det har de nemlig nylig fått på butikken jeg handler😀

  5. Jeg kjenner et snev av angst for å reise hjem igjen(for foreløpig er det planen vår, i hvert fall om et par år). Tenk om jeg plutselig ikke føler meg hjemme noe sted? Jeg føler meg ikke hjemme her, selv om vi har det fint. Men tenk om Norge heller ikke vil føles som hjemme? Det er kanskje prisen man betaler for lange utenlandsopphold.

    1. Fortvil ikke! Tror det er snakk om en periode, og at det kanskje går fortere dersom man er klar over at det omvendte kultursjokket kommer og at ikke prøver å benekte det😀

      1. Håper det går greit! Og at jeg kanskje føler meg litt mer hjemme her etterhvert. Er inne i en «USA er blæh»-periode. Kommer og går litt, det der.

  6. Jeg bor for øyeblikket i Frankrike, jeg har vært her i syv måneder og det er tre som gjenstår. Jeg har hatt flere spørsmål om hjemreisen og gruer meg fortsatt til dagen, og hvordan det blir å tilpasse seg helt på nytt. Dette innlegget var ganske så interessant å lese i forhold til det og tipsene skal jeg ta godt vare på! :-))

    1. Tusen takk for det! Og veldig hyggelig å kunne være til hjelp😀 Og kanskje en idé å vise disse punktene til dine nærmeste når du kommer hjem, slik at de kan være litt forberedt de også? Lykke til! Eller «bonne merde» som de gjerne sier her til lands😉

  7. Hei.
    Jeg holder på med redesign av siden isrid.com.
    Dette er en non-profit side med info for nordmenn som flytter til Houston.
    På den gamle siden som fremdeles ligger ute står det ingenting om det å flytte hjem igjen.
    Synes du beskriver dette på en praktfull måte i innlegget her på bloggen, samt gode råd og tips.
    Er det derfor mulig for meg å låne dette innlegget slik som du har skrevet det (jeg kommer selvsagt til å legge ut link til din blogg og si at det er du som har skrevet dette).

    Håper du stiller deg positivt til dette…

    Mvh
    Marit Nordvik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s