Selvsnakk

«Hvordan går det med datteren, da?» Lurer jeg der jeg står og snakker med en av nabokarene. Jenta hans dro til London for ett år siden for å studere.

«Nei, hun er kommet hjem hun.»

«Hjem? Allerede? Skulle hun ikke være der et par år til?» London er yndlingsbyen, og jeg får hjertebank bare av å snakke om den.

«Nei, hun fullførte første året, så orket hun ikke mer. Det er språket ser du. Hun ble så lei av å høre og snakke engelsk over alt og hele tiden. Hun fortalte meg at hun begynte å snakke med seg selv, bare for å kunne høre sitt eget morsmål og at hun var seriøst redd  for å tørne!» Han holder seg på ørene og rister teatralsk på hodet som for å understreke galskapen i det hele, og fortsetter:

«Nå er hun hjemme igjen, og nyter å snakke sitt eget språk. Noe jeg har all verdens forståelse for altså!»¨

Tell me about it, tenker jeg. Og går hjem for å kjefte på meg selv for at jeg ikke reiste tilbake den gangen jeg hadde muligheten.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

8 thoughts on “Selvsnakk”

  1. Stakars liten.. det må ha vært tøft du … *fnis*
    (en ting er å bo i et annet land, men ETT år !!! ??? Folk er rare, Hege)😀

    1. Høhø, skal ikke love at jeg hadde blitt her nede så lenge hadde det ikke vært for at jeg stiftet familie… Hadde jeg ikke hatt noen bånd, kan jeg lett se for meg frustrasjonene ta overhånd og bestille billett hjem😉

  2. Altså, man behøver ikke dra utenlands for å snakke med seg selv, bare for å høre noen snakke. Jeg snakker stadig med meg selv jeg, og forventer svar som aldri kommer. Det heter å være mamma og prøve å snakke til ungene sine😉 haha

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s