To dager etter den egentlige dagen

Jeg er ekstra spent der jeg står og venter på Junior utenfor skolen hans. Småpraten går pliktskyldigst med noen av de andre foreldrene, men tankene mine er hos guttungen. Jeg gruer litt for å høre hvordan det gikk på hans livs første diktat. Ikke fordi jeg er opptatt av karakteren hans, jeg vet at han har gjort sitt beste og at han har øvd flittig på stavelsene sine. Det er nok for meg. Det jeg gruer for, er om han er skuffet. For det kommer han jo til å være dersom han ikke får denne medaljen sin. Han er veldig mye hektet på medaljer for tiden ser du, og skulle nok gjerne hatt en til i samlingen sin. Og sånn innerst inne kan jeg vel ikke helt se for meg at avkommet mitt er best i klassen. Han kommer sikkert til å gjøre det bra, det er ikke det. Men han er distré og faktisk bare seks år, det skal godt gjøres å få med seg disse uendelige instruksene uten å gå glipp av en eneste en. For gjør du det, da trekkes du jo i poeng. Går streken én millimeter lenger bortenfor det som behager Madame, ja da trekkes du jo selvsagt enda ett.

“Tenk at de har hatt sin første diktat i dag da!” Kommer jeg plutselig på at jeg kan konversere med foreldrene.

“Diktat?” Småpraten stopper opp og alle ser på meg.

“Ja, første diktat i dag, er det ikke?” Lurer jeg. Usikker nå.

“Hm, det var jeg ikke klar over.”  Sier en mamma og trekker på skuldrene. En annen skyter frem trutmunnen som et spørsmålstegn, som de er så flinke til her nede og som går meg noe sånn inn i det innerste på nervene.

Og så ringer det ut. Døren åpnes og ut kommer barna én etter én etter hvert som Madame får øye på foreldre eller besteforeldre eller andre som kommer for å hente.  Junior trasker rolig mot meg. Han har lagt seg til denne litt nonchalante gangen som jeg tror skal markere at han ikke går på førskolen lengre. Nå er han stor gutt og kaster seg ikke rundt halsen på mammaen når hun kommer for å hente. Jeg får aller nådigst et raskt kyss på kinnet.

“Du, hadde du diktat i dag, lille venn?” Prøver å skjule hvor veldig spent jeg er.

“Diktat? Nei, jeg tror ikke det.” Svarer han.

“Ja men, skulle du ikke ha din første diktat i dag da? Den du øvde på i går..?”

“Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva diktat er jeg, mamma.”

Det er ikke jeg heller lenger. Har jeg misforstått alt så veldig grundig? Når vi kommer hjem, sjekker jeg sekken, og der ligger jo diktatboken. I lekseboken står det at diktaten fra i går skal rettes av eleven dersom det er behov for det, og ellers skrives under av foresatte.  Junior hadde forresten nesten full score. Han ble trukket ett poeng fordi det var én av instruksene han ikke hadde fått med seg, og dermed skrevet stavelsene bortover på én linje, i stedet for å skrive de på de røde prikkene som var satt opp nedover på hver enkelt linje. Ellers var innholdet over alt forventning.

Han hadde altså hatt diktaten på mandag. Ikke tirsdag. Jeg holdte på å gå ut av mitt gode skinn på feil dag. Og gutten øvde på diktaten etter den var vel overstått og vel så det. Mens diktatboka lå på skrivebordet til Madame klar til retting, hadde jeg omtrent stresset på meg magesår. Det er ikke greit å ha en mamma som er så forvirret som bare en innvandrermamma kan bli. Og det  er virkelig ikke greit å være en heller dersom du noen sinne skulle komme til å tro akkurat det.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

7 thoughts on “To dager etter den egentlige dagen”

  1. Hei, ville egentlig sendt deg en mail, men fant ikke adressen noe sted på bloggen. Derfor bare en kort beskjed her. Jeg har startet opp en ny blogg som jeg ønsker skal bli samlingssted for oss nordmenn i utlendighet. Jeg vet jo at det er en del av oss rundt omkring i verden og jeg syns det hadde vært greit å liksom samle alle på et brett. Jeg ser jo at de fleste utenlandsbloggerne har de samme utfordringene når det kommer til integreringen. Nå er ikke meningen med denne bloggen min at vi bare skal sutre, men felles trøst er jo alltid greit…. I øyeblikket har jeg kun lagt ut mine egne blogger på det nystartede samlingsstedet, men du kan jo ta en titt og se om du kunne tenke deg å «være med i gjengen».

    Hvis du syns det høres ok ut kan du jo sende meg en beskrivelse av bloggen din og fortelle så mye eller så lite du vil om deg selv og eventuelt legge ved et bilde hvis du vil. Her er adressen: http://utenlandsbloggere.blogspot.com/

    Ha en fin dag!

      1. Bra initiativ! Er ogsaa nordkvinne i utlandet, selv om jeg ikke har blogg!

  2. Uff jeg kan ikke annet enn aa le! Stakkars deg! Men kanskje litt fint, da viste det seg jo at det gikk ganske greit for junior?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s