Vi leker ikke skole i denne gården

Jeg sitter her og svelger et par kameler til morgenkaffen. De er ganske store, og det tar lang tid. Men er det én ting livet i utlendighet har lært meg, så er det å være tålmodig. Skynde meg sakte. Sånt blir det forhåpentligvis integrering av smått om sen.

Disse kamelene jeg gomler på akkurat nå, begynte å trenge seg frem fredag i forrige uke og handler om skolegangen til barna. Det er så mangt som er forskjellig fra det jeg er vant til der jeg kommer fra. På vei til skolen i dag, lurer Junior litt anklagene:

“Mamma, hvorfor vekket du meg ikke i natt?”

“Vekket deg i natt, for hva da?” Spør jeg. Men vet hva som kommer.

I går ettermiddag satt vi med siste innspurt. Etter den sedvanlige lekserunden og gjennomgangen av Madames kommentarer fra skoledagen, er det tid for diktat. Ja, du leste rett. Diktat. Gutten har gått i første klasse nøyaktig åtte dager, og niende dag skal han ha diktat. Hver tirsdag skal elevene ha pugget utenat et eller annet de skal kunne skrive ned når Madame leser det opp. Fredag får de instruksjonene og så er nok det beste for alle parter at man jobber med dette både fredag, lørdag eller søndag, og mandag. Slik står det i brevet vi fikk i forrige uke:

“Kjære foreldre,

Hver fredag mottar barnet Deres forberedende instrukser til diktat (diktat hver tirsdag).

Han må være i stand til å skrive fra minnet stavelser (og ord) på den stiplede linjen.

!!!! Best er det om barnet Deres pugger litt hver dag, heller enn å gjøre alt dagen før diktaten. (F.eks. fredag: stavelser, lørdag/søndag: ordene, mandag: stavelser og ord).”

Dette er altså den store dagen. Den første diktaten i Juniors liv, den første av mange, mange, mange flere. Det har vel noe med hvor komplisert det franske språket er, alle virkemidler må settes i verk. Det er jeg selvsagt for, og jeg kan helt sikkert lære masse rettskriving selv gjennom å hjelpe til. Men det er vel ikke egentlig det disse kamelene handler om. Det var mer noe Junior sa i går etter vi hadde gått gjennom det som skulle læres til i dag:

“Jeg skal stå opp i natt å øve meg mer.”

“Jaha, hvorfor det?”

“Jeg skal være best i klassen vel!” Blikk som sier mammaen som vanlig ikke skjønner noen ting hun.

“Det er vel ikke noen konkurranse, er det vel?” Forsikrer jeg meg selv.

“Jo! Det er akkurat det det er!”

“Nei, Junior, det viktigste er jo at du lærer det du skal lære. Det trenger du ikke konkurrere med de andre barna i klassen for.” Jeg prøver å dempe guttens allerede utpregete konkurranseinstinkt.

“Men mamma! Det er konkurranse!” Skikkelig oppgitt nå.

“Hvem i alle dager har sagt at det å lære nye ting på skolen skal være en konkurranse!?” Skikkelig oppgitt selv.

“Madame!” Kommer det triumferende. Han vet at slaget er vunnet. Madame er dronningen på alle hauger.

“Madame?! Jaha, men…”

“Ja! Den som er best i klassen får medalje! Og den vil jeg ha…”

Morshjertet blør og lengter tilbake til der det kommer fra. Der var det ikke konkurranse om hvem som er best i klassen. Her er det visstnok ingen hemmelighet hvem som ligger på første og siste plass. Junior får allerede karakterer i arbeidsboken. Her forleden fikk han minus ett poeng for å ha glemt å skrive navnet sitt i venstre hjørnet på et ark. Neste dag ble det full score og “bravo!”. Om et par måneder kommer første karakterbok. Det stritter i mot i hele meg. Men sånn er livet. Når minstejenta kommer så langt, har jeg glemt motforestillingene og blitt såpass vant at jeg ikke kan se for meg verden uten.

Da jeg bosatte meg og stiftet familie i utlandet, visste jeg ikke at det var slike ting integrering skulle handle om. Jeg tenkte jo egentlig at jeg var så godt som velintegrert fra dag én, jeg hadde jo ikke flyttet langt og det var bare et spørsmål om å lære språket så skulle resten flyte av seg selv. Men kamelene er oppstilt på rekke og rad. Én etter én skal de fordøyes sakte og helt sikkert.

De leker kanskje ikke skole i dette landet, men jeg leker ikke innvandrer jeg heller.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

9 thoughts on “Vi leker ikke skole i denne gården”

  1. Ha ha, ja vi har liksom tro på at så lenge man kan språket så går resten av integreringen av seg selv. Og så oppdager man etterhvert alle kamelene som lurer rundt hjørnet….

    Ellers så er det tydelig at de ikke kaster bort tiden på skolen der du bor. Og at konkurranseinstinktet er stort. Og vi som kommer fra den norske skolen hvor det er opplest og vedtatt at ingen skal være bedre enn andre får nok litt bakoversveis i møte med noe sånt. Tror nok at Madame hadde skremt vannet av meg. Høres ikke ut som en dame å spøke med….

    1. Jeg tror jeg har om mulig enda større respekt for Madame, enn det Junior har! Ellers er det nok der det skurrer, det at der vi kommer fra skal ikke de flinke fremheves foran de som ikke henger like godt med… Så disse kamelene har kostet meg mye energi!

  2. Det var veldig strengt!
    Blir spennende å høre hvordan det går over tid. Vi syns vel kanskje automatisk at barna bør få slippe et slikt strengt system, men forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det?🙂
    Lykke til med diktaten!!

    1. Takk for det! Det viste seg jo da at jeg hadde misforstått dagen og at den allerede var overstått *fniis* Det skal virkelig ikke være lett😀

    1. Jeg får og vondt langt inni mammahjertet! Men må vel bare tilpasse meg systemet i mitt nye land. Ellers hører det jo med til historien at denne oppegående mammaen tok feil av dagen…😉

  3. Jøss, det var andre boller enn det vi er vant til i gamle Norge. Skjønner godt at det smerter i mammahjertet. Sånn konkurransefokus i ung alder kan da umulig være gunstig? Men heldige Junior da, som har en reflektert mamma som balanserer inntrykkene fra skolehverdagen.🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s