Troll i ord

Du krangler med noen. Som regel dreier det seg om mannen eller kvinnen i ditt liv, som i et øyeblikks affekt benytter anledningen til å spre eder og galle som kanskje egentlig burde være noen andre forunt. For eksempel sjef, teknisk support eller katten til naboen. Men det er du som får det. Og noe er kanskje til og med bittelitt fortjent, det er ikke det, ingen er perfekte selv om partneren i dette øyeblikk raljerer, okker og bærer seg over at du ikke er nettopp Mister eller Miss Perfect.

Når det mennesket som liksom skal være din beste venn og holde ut med deg i de gode og onde dagene som kanskje på grunn av arbeidsstress, småbarnstid, søvnmangel, værsjuke, og, ja, jeg vet ikke jeg, gjør at de onde dagene får overtaket, har gjort seg ferdig med sin verbale spysjuke, så sitter du kanskje igjen med følelsen av at det er vanskelig å sette fingeren skikkelig på urettferdigheten i det som ble sagt. For noe av det var sikkert litt sant også.

Som for eksempel det at du snurpet munnen og bet tennene sammen så hardt at du kommer til å få kjeft av tannlegen, fordi han eller hun hadde latt den skitne, uskylte havregrøttallerkenen sin stå på benken til tross for at oppvaskmaskinen var hundre prosent tom. (Hva er det egentlig de innbiller seg!? At det spaserer inn i maskinen av seg selv, eller at det er en av våre yndlingsbeskjeftigelser?!) Eller fordi pynte puter og Rørosteppene ligger hulter i bulter i skjønn forening rundt omkring i sofaene etter at den såkalte bedre halvdelen har fått være hjemme alene et par timer. For ikke å glemme hvor så til de grader, fantastisk og nesten imponerende slurvete det er mulig å re opp sengen, man skulle jo tro det ble gjort med vilje. Akkurat som det å legge skittentøy ved siden av skittentøyskurven. Ved siden av. Seriøst!?

Det skal vel godt gjøres å ikke snurpe munnen heftig sammen i sådanne stunder. Ha! Så vedkommende skyllebøtte ansvarlig hadde kanskje litt rett i at man var litt sur og slikt. Joda. Det er ikke sannhetsgehalten det står på, men omfanget av ordvalg i hele reprimanden. Som for eksempel:

“Du er alltid så…”

“Aldri har du…”

“Ofte gjør du…”

“Innimellom er du…”

“Mange ganger…”

“Generelt…”

“Som regel…”

Og så videre. Og så videre. Og enda litt til. Jeg tror de fleste av oss vil kjenne seg igjen i denne ordbruken, og har vel kanskje også selv gjort oss skyldige i å benytte oss av denne type ordvalg i lignende situasjoner.

Men er du den som sitter som mottaker av alltid, aldri, ofte, som regel og generelt sett, så vet du som meg at det føles urettferdig. Du vil gjerne ha konkrete eksempler. Ikke en saus i en kasserolle fylt av et sammensurium av vage ord du ikke kan forsvare deg mot.

Har du forresten lagt merke til at slike ord ofte brukes for å beskrive generelle tendenser i den svært så lite homogene innvandringsgruppen som befinner seg i landet ditt? Innvandrere skal måtte svare for mye og gres under mang en samme kam som sine medsøstre og medbrødre. “Mange innvandrere” tenker og gjør slik og slik. Hvor mange da? Hvem har man snakket med, og hvem har egentlig uttalt seg? Hvor kommer disse tendensene fra, SSB? Eller har man konkludert utfra kommentarfelt i nettavisene? Mulig man har hørt fra naboen som har hørt at noen gjorde eller sa slik og sånn, og så tenker man at det nok gjelder for de fleste med samme opprinnelse.

Ja, nei, vet ikke jeg. Tanken bare slo meg at jeg personlig foretrekker konkrete eksempler fra de gangene jeg en svært sjelden gang oppfører meg slemt mot han jeg deler hus med, og jeg liker å tenke at jeg som regel er kjekk og grei å ha med og gjøre.

Ellers er jeg redd det omsider kan gå troll i ord, både her og både der.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s