Hår i suppa

Det er tre måneder og altfor lenge siden sist. Jeg gruer meg til kjeft som jeg vet jeg fortjener. Marcello står klar med saks og rister oppgitt på hodet, og proklamerer at det er et under at jeg fortsatt er gift mens han gestikulerer dramatisk som bare italienere kan. Jeg vet han har rett, og beskjemmelsen står skrevet med store bokstaver over hele meg der jeg stirrer i bakken og venter på at det berømte hullet skal sluke meg rått. Misbilligende drar han i de tørre, gule fjonene og lurer på om jeg har eksperimentert med hjemmelaget hårfarge på badet. Med lyset avslått. Og det er ikke fordi jeg er gift jeg trenger å drite i hvordan jeg ser ut, ikke sant?! Og så videre.

Nei da. Det har han rett i. Og ettersom gårsdagen var dagen for mannen og mitt sitt tiårs jubileum som skal feires med brask og bram lørdag på kino og restaurant (vi er hverken kravstore eller bortskjemte på alenetid skjønner du), er det betimelig å få orden på kråkereiret dersom jeg vil fortsette å være gift de neste ti årene for eksempel.

“Men du!? Var ikke du i Norge da…?!”

“Jo.” Svarer jeg. Det er unødvendig å fullføre setningen. I gamlelandet skjer det aldri noe som lager de store overskriftene i mitt nye land. Dessverre måtte det denne sommeren til for å gjøre nettopp det.

“Alt vel med familie og slikt?” Lurer han. Og jeg bekrefter at ingen av mine nærmeste var direkte berørt.

“Men dere har mange immigranter der borte, har dere ikke!? Du vet, folk begynner å få nok av slikt…” Fortsetter han, og jeg kjenner jeg ikke har lyst til å høre det jeg tenker kommer, og før jeg rekker å tenke meg om eller filtrere ordene jeg kjenner presse seg frem, avbryter jeg og kaster meg ut i en tirade jeg ikke klarer å stoppe før jeg har fått sagt alt jeg har på hjertet. Og alt jeg har hatt på hjertet siden den famøse dagen i juli:

“Allez, Marcello! Hør på meg nå, og svar meg på følgende: Hva skjer når stormaktene bestemmer seg for å slippe bomber og granater i øst og i vest, over såkalte despoter og fandens oldemødre og jeg vet ikke hva lenger, hva skal de stakkars menneskene foreta seg som er så heldige at de overlever?! Synes du de skal bli, og tålmodig vente på at det blir deres tur!? Bo på gaten fordi huset deres er ikke eksisterer mer for eksempel, nei, for det har bombene sprengt i stykker, og dessuten, skal de kanskje leve på luft og kjærlighet!? Hadde du blitt i landet ditt under slike forhold?! Nei! Ikke jeg heller, skal jeg si deg. Jeg hadde fått med meg alle menneskene mine og flyktet til trygghet. Kall meg naiv og født i går, men jeg er for i svarte skitlei, bordel de merde, av at de som er skyldige i disse såkalte fredsskapende operasjonene slipper unna med fredspriser og klapp på skuldra i gutteklubben kjekk og grei, mens den uskyldige part, menneskene som er drevet fra landet sitt på grunn av krig og elendighet, er dømt til et liv i flukt hvor de landene de kommer til ikke vil ha dem. De skal behandles som pariaer og det mennesket de en gang var i førkrigstid, teller ikke lenger. Ja, de hadde det kanskje ille under den eller den despoten, men jeg vet ikke jeg om et liv på flukt og det å være et menneske med stempelet flyktning, asylsøker, innvandrer et cetera er så fantastisk mye bedre, tror du?! Joda, i mange tilfeller er det kanskje det. Jeg vet ikke, for jeg har aldri vært i deres sko og jeg regner med at de individuelle forskjellene er store. Men noen dans på roser kan det uansett ikke være. Jeg leste i våres at gamlelandet mitt hadde bestemt seg for å ta imot 85 kvoteflyktninger fra Libya. De øvrige som skulle måtte finne på å komme etter de 85, skulle behandles som vanlige asylsøkere. Det vil si at dersom du er så uheldig å være nummer 86, kan du risikere å ende opp som en klandestin. Tant pis. Synd, trist, leit. Å ja, forresten, det hører til historien at gamlelandet mitt har sluppet minst 500 bomber over dette landet, og at i hvert fall 500.000 mennesker allerede er drevet på flukt derifra. Du kan jo selv regne ut rettferdigheten i dette her.”

Det er umulig å stoppe. Jeg vet ikke hvor alle ordene kommer fra, men de bare spruter ut. På fransk. Jeg trekker pusten og tørker fråde. Og er ikke ferdig riktig ennå:

“Og vet du!? I dette femtenhundre siders dokumentet til denne ignorante éspece de sale connard de merde, så er Belgia nevnt som et av versting landene!? Og hvorfor det?! Jo fordi det formodentlig er indoktrinert av multikulturalisme – hva nå enn det skulle måtte bety!? – og at i Brussel er visstnok det mest populære navnet Mohammed. Og hvorfor, lurer jeg da, hvorfor er det så mange immigranter i dette landet mon tro?! Min svigerfar, som altså kommer fra Marokko, sleit seg omtrent halvt i hjel nede i bekmørke kullgruver i mange år før disse ble stengt. Han og mange, mange flere immigranter med ham, bidro til rikdommen i Vallonia, og gjorde den jobben de innfødte var for fine til uten at han nødvendigvis fikk delta på festen av den grunn. Bien sûr que non! De ble behandlet som et hår i suppa, intet mer, intet mindre. For etter alle disse årene i kullgruva, skulle han ta med seg den etablerte familien sin med kone og seks barn tilbake til hjemlandet sitt når gruvedrifta ble nedlagt?! Jada, når han har gjort ferdig drittjobben, kan han ba seg tilbake dit han kommer fra, for nå trengs han ikke mer… Så ikke kom og snakk til meg om at folk er leie immigranter og deres gjøren og laden. Til syvende og sist er vi alle mennesker som kun vil det beste for oss selv og våre egne, og vi lever ikke i en verden som bare er svart og hvit, gjør vi vel?! Jeg gleder meg til tiden vi lever i blir mer opplyst og nyansene får lov til å komme frem. Bon sang! Men det er selvsagt ikke de historiene som selger i reality serienes tidsalder, er det!?”

Den vanligvis så taleføre Marcello er stum. Assistenten mister snart hårfargemiksen i gulvet. Selv har jeg fått sagt mitt. Det meste, i hvert fall for i dag.

Advertisements

16 thoughts on “Hår i suppa

  1. Tusen takk for veldig hyggelige tilbakemeldinger alle sammen! Denne bloggen er verdens beste terapi, jeg vet ikke hvor jeg skulle fått ut frustrasjonene på tilsvarende vis uten denne ventilen selv om jeg begynner å få dreisen så noenlunde på fransk 😀 Frisøren tok det forresten veldig pent, og var egentlig veldig enig med meg når det kom til stykket – og han er en sånn jeg si litt hva jeg vil til – stor ikke jeg hadde turt denne tiraden så veldig mange andre steder…

    Og ja, Pia Lise, jeg ble lekker 😉

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s