Resolutte resolusjoner

I dag tar jeg tyren ved hornene. Det bestemmer jeg meg for like før jeg går hjemmefra for å hente skolebarn. Jeg strener av gårde med mot i brystet. Ut i viktig ærend. Denne ettermiddagen skal ikke kastes bort på bortkastetheter. Nei. Denne ettermiddagen skal jeg forstå hva Junior og jeg skal holde på med før jeg kommer hjem. I motsetning til i går. Innvandrerkvinnen er fortsatt hjemme alene uten talsmann og veileder. Men i går er i går og tilhører fortiden. I dag skal de blanke arkene utnyttes for det de er verdt. Integrering foregår i en evig berg- og dalbane, i dag er dagen for å komme seg til toppen av berget og bedre utsikten.

“Madame! Vent er De snill!”

Hun skal akkurat til å sette seg i bilen for å kjøre, men jeg har akkurat bestemt meg for ikke å la henne slippe unna skolen ennå.

“Jeg har et par spørsmål til Dem om De har anledning?”

Denne damen er jeg ikke på kyssehils med, men hvorfor er jeg ikke sikker på. Det er noe med kroppsspråket hennes, så jeg tør ikke. Og håper i mitt stille sinn at jeg ikke fornærmer henne.

“Hva kan jeg hjelpe Dem med?”

Hun er en av mammaene i klassen til Junior, og utpekt til å være min skolehjelper, skoleassistent, skolementor, kall det hva du vil. Hun vet det ikke selv, og jeg har i hvert fall ikke tenkt å fortelle henne det. Men ettersom vi har barn i samme klassetrinn med samme Madame for begge barna våre og vi alltid henter til samme tid, er alle gode ting tre og hun er herved ansatt.

Jeg har rukket å se gjennom skolesakene til Junior før jeg huker tak i henne, og det er mange ting jeg lurer på. Mannen er ikke hjemme før etter barnas leggetid, og jeg har ikke tenkt å gi Junior dårlige vaner som å gjøre lekser klokken ti på kvelden eller om morgenen til frokost så tidlig i skolegangen. Han har allerede nok ulemper med innvandrermammaen sin som det er.

“Jeg prøver å forstå hva gutten har i lekse til i morgen, men jeg klarer ikke å tyde alt.” Det meste faktisk. Kremt. Hun skvetter til da hun ser den fullskrevne lappen:

“Hva!? Enda mer lekser? Begynner det ikke å bli litt mye?”

Hun studerer lekselappen nøye, men rister flere ganger oppgitt på hodet og ser ikke ut til å være så veldig mye klokere enn meg. Hun finner frem permen til sønnen sin og blar frem og tilbake, og jeg må innrømme at jeg puster litt lettet ut når jeg skimter tilsvarende kritiske kommentarer som mitt eget avkom har fått. Så tåpelig er jeg altså. Og skylder på innvandrerkvinne stempelet mitt.

Summa summarum og en lengre samtale senere så finner vi til slutt utav det. Og så viser det seg at denne damen har omtrent like store problemer med å forstå mange av disse famøse instruksene som jeg har. Men hun stresser ikke med det, eller lager seg merkelapper som at “jeg er innvandrer, ergo er jeg hjelpeløs og uten håp.”

Så der ser jeg. Det er ikke verre enn å spørre om hjelp. Det er ikke nødvendig å overdramatisere alt i verste mening. Og kan godt tenkes at innvandringen blir roten til alt ondt dersom den får skylden for alt.

Det er mange begreper som verserer i kjølvannet av integreringsdebatten, ord som til slutt bare blir ord uten mening fordi vi har hørt dem så mange ganger. Mangfold, kulturforståelse, kommunikasjon, respekt, holdninger, fordommer, ytringsfrihet, tverrkulturelle perspektiver, kulturmøter, kulturforskjeller, etnisk opprinnelse. Med mer. Mye mer. Det settes opp utvalg og kommisjoner og jeg vet ikke hva, for å greie ut i det vide og i det brede hva som skal gjøres med denne stadige integreringsproblematikken.

Det blir litt som keiserens nye klær. Folk flest nikker og neier til alle de fine ordene uten å stoppe opp, stikke fingeren i jorda og tenke etter hva de egentlig betyr. Eller snarere uten å innrømme at de egentlig ikke ser hva disse ordene har med saken å gjøre. Ikke minst hva det faktisk har med dem selv å gjøre.

Kall en spade for en spade, tenker nå jeg. Ikke tverrkulturell kontakt. Men et vennlig blikk. Et smil. En utstrakt hånd. Ikke kommunikasjon. Men en prat. Ikke avisoverskrift etter avisoverskrift om hvordan roten til alt saliggjørende må være å lære seg språk og komme seg i jobb. Men komplimenter for at vi i det hele tatt tør å bevege oss utenfor hjemmets lune og trygge rede. Og ikke minst noen å praktisere språket med. For ikke å glemme arbeidsgivere som burde ansette oss gebrokne mennesker uten å blunke. Ikke noe hokus pokus altså. Vi er som folk flest når det kommer til stykket.

I dag brukte Junior og jeg omtrent en halv time på leksene. Så kanskje det blir tid til å skrive bok likevel? Det skorter i hvert fall ikke på historier.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

2 thoughts on “Resolutte resolusjoner”

  1. «hun er herved ansatt» – flott! Synes du skriver så flott, og kjenner meg igjen i det, først da jeg bodde i England, og nå som min engelske mann bor her i Norge… Alltid utfordringer med kulturforskjeller og språkforskjeller. Gleder meg til å lese ditt neste innlegg – og boken som jeg håper kommer snart🙂

    1. Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding! Bok blir det, ikke med det aller første, og heller vet jeg ikke om den blir publisert. Men jeg skriver på den hver dag😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s