Når en innvandrerkvinne er hjemme alene

Talsmannen er i Paris. Han som ordner og fikser når innvandrerkvinnekona kommer til kort. Han som skjermer mot den skumle verden utenfor husets fire, trygge vegger, hvor de alle snakker kaudervelsk og forventer at man følger med og forstår. Forstår hva som skjer. Forstår hva det er riktig å gjøre når. Hvor. Og hvordan. Med hvem. Han skjermer for og dekker over inkompetansen til fruen mens han åpner nok en boks med kleenex til å tørke tårer med.

Med tålmodig ro tar han seg av det det ikke er så lett å forstå fordi det så annerledes fra der jeg kommer fra. Det er jo blitt mindre og mindre etter hvert som tiden hjelper til å fylle igjen hull etter hull, jeg er jo ikke fullstendig tapt bak en vogn heldigvis, selv om den gjerne er utav kurs ofte nok. Men innimellom og helt uten forvarsel skjer det at tiden skrus tilbake altfor mange hakk og jeg befinner meg der jeg var en gang var for noe som begynner å bli lenge siden. Og på mitt mest hjelpeløse. Situasjoner jeg som regel mestrer med glans og vel så det, blir til stotrende nederlag hvor ansikt mistes sammen med både munn og mæle for så deretter å virre rundt i den onde sirkelen hvor det er så altfor lett å la seg lede inn i den fristende offerrollen og integreringens ubarmhjertige klør.

Det skjedde i dag. I dag av alle verdens dager. I dag som startet så bra. Vi vinker mannen i huset av gårde til toget og tar fatt på de faste morgenritualene, vi tre, Minstejenta, Junior og jeg. Deretter kjenner vi den friske høstluften ta tak idet vi spenner fra på sykkel nedover langs skoleveien ledsaget av lette regndråper. Gutten på sin egen for aller første gang. Stolt som bare en seksåring kan bli, ankommer han porten til beundrende blikk fra klassekamerater. Jeg er nok den stolteste av oss. Det går meg nemlig ikke hus forbi at foreldrene nikker anerkjennende i smug mens de beskjemmet bortforklarer ovenfor avkommet sitt hvorfor i all verden de ikke sykler til skolen.

Jeg flyter på den gode starten og skriver på manus jevnt og trutt frem til det er dags å hente skolebarna. Vel hjemme er det tid for å gå gjennom sekken til Junior. Sjekke om lunsjboksen er vel fortært og om det er lekser som skal gjøres. Det er det. Jeg leser lappen igjen og igjen. Og igjen. Skjønner ikke hva som står, hva det betyr og kjenner panikken gripe tak. Barna sendes ut i hagen og beordres til å hoppe på trampoline helt til de ikke orker mer.

Og der sitter jeg svimmel i hodet med øyne som går i kryss og skolesekkens innhold spredt utover spisebordet. Jeg blar febrilsk i stensiler og skrivebøker og det går opp for meg alle oppgavene Junior har gjort på de tre dagene han har vært førsteklassing. Madame har dessuten kommentert flittig. Og irettesatt. Med rød penn, utropstegn og et sted til og med stempel med smilemunn. Junior har forklart at det fins et med både strek og sur munn også. Og jeg tenker mitt.

Soin!!! Er en kommentar som går igjen. Hårkur betyr det i mitt vokabular, ettersom det er noe frisøren insisterer på til min nordiske, tynnslitte hårmanke. Jeg fniser for meg selv der jeg fantaserer om å ta en real omgang med kur oppi Juniors guttekorte hår og Madames misbilligende ansiktsuttrykk. Men henter meg fort inn selvsagt, dette er ikke tidspunktet for desperat dårlig humor. Nei. Uttrykket kommer når Junior ikke har visket pent nok. Eller fargelagt utenfor linjene. Eller sirklet rundt en og en halv bokstav i stedet for en. Jeg konsulterer for sikkerhets skyld en av mine beste venner, Ordboken, og forstår det slik at han må gjøre seg større flid. Formskriften har ikke riktig form. Spesielt er det vanskelig å få til navnet sitt akkurat så korrekt og pent som Madame vil ha det. Stakkaren har ikke verdens enkleste bokstaver å bryne seg på, og jeg angrer på navnevalget. Alt man skal tenke på når man blir foreldre. Leksen han hadde til i dag var å skrive det fem ganger, en rød klistrelapp på utsiden av den skriveboken og to prikker på to linjer inni ser ut for meg å indikere at han må skrive det enda to ganger til i morgen. Men jeg bare gjetter. Dessuten ser det ut til at han skal han skrive “i” og “y” på rekke og rad med løkkeskrift. Og soin!!! Selvfølgelig.

Vi øver oss sammen, Junior og jeg. Bruker nesten to timer på en lekse som normalt sett burde tatt tyve minutter. Gutten er tålmodig med mammaen sin, og veldig forståelsesfull.

“Det er ikke så enkelt når du ikke kan så godt fransk, mamma,” forsikrer han, den grepa gutten min.

Han viser meg hvordan Madame vil at de forskjellige bokstavene skal skrives med løkkeskrift, og han konkluderer når jeg strever med å få til løkkene der de skal være:

“Det er vel heller ikke så enkelt når du er venstrehendt, mamma?”

Nei. Det er ikke enkelt. Virkelig ikke enkelt. Og jeg får lyst til å rope det utover hustakene at nå får dere se til å la oss innvandrerkvinner være i fred! Vi skal lære språket, vi skal integreres, vi skal ut i arbeidslivet, vi skal sosialisere oss med våre nye landsmenn – dem som gidder å holde ut stakkato språk og latter på feil sted, feil humor, feil klær, feil alt, vel og merke. Og så videre. Og så videre. Og så videre. Og om jeg syter, jeg som renner over av privilegier når det kommer til opprinnelse og utdanningsnivå og som egentlig burde holde smella en gang for alle, ja da, eh, kan jeg omtrent ikke forestille meg hvordan det må være for de som har et helt annet og mindre heldig utgangspunkt. Og som i tillegg kanskje har en ektefelle som er like lite språkmektige som dem selv for eksempel, som igjen kanskje (mest sannsynlig) utsettes for mistanker om koneundertrykking eller andre vederstyggeligheter mot kvinnerasen generelt. Jeg går jo omtrent av hengslene når min skal være borte fra hjemme i litt under to døgn, og tør ikke tenke på hvordan jeg skulle taklet integrering og slikt dersom han hadde vært like hjelpeløs som meg.

Men jeg får ikke inntrykk at det er mye ros ute og går. Tvert imot. Innvandrerkvinner skal ut i arbeidslivet, ser ut til å være et gjennomgående mantra i valgkampen i gamlelandet. Slik sett vil de bli verdige borgere av samfunnet. Ikke misforstå. Jobb er bra og nyttig på mange vis. Men virkeligheten er ikke alltid så enkel som det kan se ut som for noen som ikke har erfart den selv der man kanskje sitter og snøfter over kontantstøtte og dens hinder for integrering. Ikke misforstå igjen. Jeg er ikke nødvendigvis noen stor tilhenger av for eksempel kontantstøtte.

Jeg for mitt vedkommende er glad jeg slipper en jobb utenfor huset for tiden. En jobb som krever enda mer når det gjelder å analysere kulturelle koder, forstå nyanser og hvor jeg skulle måtte tråkke meg skakk over de usynlige, uforståelige grensene i tide og utide. Akkurat nå har jeg mer enn nok med hjemmeleksene til Junior. Og så får vi se om det blir tid til overs til å skrive bok.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

26 thoughts on “Når en innvandrerkvinne er hjemme alene”

  1. Det er så bra du skriver denne bloggen! Det er litt skammelig at det må en norsk utvandrer til for å forklare hvor vanskelig livet for en innvandrerkvinne kan være, men du gjør det mye lettere å få innblikk.

    Det at du skriver flytende, lekende og morsomt, gjør det jo ikke akkurat vondt å lese her heller.😉

    Lykke til, både med kodeknekking og bokmanus! ♥

    1. Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding! Jeg er også svært glad for at jeg skriver denne bloggen, for det gjør disse opplevelsene lettere – det er rett og slett gratis terapi😉

  2. Hvorfor senker jeg farten og tar meg tid til å lese grundig enda jeg egentlig ikke har tid? Fordi du skriver godt. Jeg har ingen sterke synspunkter på kontantstøtten jeg heller, men jeg blir litt sjokkert over sausen av sosial forakt og konformitetspress som mye av motstanden mot den serveres i.

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar og at du tar deg tid til å legge igjen en! Og helt enig, den der konformitetspressausen har jeg heller ikke mye til overs for, folk har en tendens til å bli bastante uten at de egentlig helt vet hva de snakker om…

  3. Veldig godt skrevet bloggpost! Jeg får lyst til å si et vennlig «pust» til deg, og kommer samtidig frem til at det egentlig er noen andre jeg vil si «pust» til (på en litt mer oppgitt måte). Alle disse røde strekene, ukjente ordene ,kulturelle kodene. I hvilket tempo forventer vi hva av andre mennesker?

    1. Jeg forsøker å puste rolig, det er derfor jeg går på yoga en gang i uka! Men når det gjelder de røde strekene og slikt, vet jeg ikke om jeg er enig i at pusting kan hjelpe, jeg sitter her og knytter nevene litt – uten at jeg har tenkt å gjøre noe med det, selvsagt, kan jo ikke skjemme ut gutten helt!😉

      1. Jeg tenkte nok mer på denne læreren (lærerinna) – at ho virkelig kunne trengt et pust. Det høres så stramt ut, alt…
        Håper dagen blir ok, selv om du ikke får feiret der du vil.
        God klem

      2. Uff ja, jeg prøver å løsne godt opp på reima når gutten kommer hjem fra skolen gitt, slik at det blir litt balanse i tilværelsen. Ellers ble det jo en fin dag, ettersom mannen og jeg feirer tiårsjubileum i dag også😀 Og god klem tilbake til deg

  4. Noe sier meg at denne Madam’en forventer mye av en som nettopp har begynt på skolen…

    Ellers så kjenner jeg godt igjen behovet for å ha «krykke» (eller talsmann) når man må fronte den store, «fremmede» verden. Utrolig godt å ha en som kan lose oss greit gjennom det kaudervelske… Samtidig må jeg si at jeg irriterer meg over meg selv når jeg må innrømme at jeg trenger hjelp. Det er nemlig litt vanskelig å godta at man ikke tar alt på strak arm.

    1. Ja, ikke sant!? Jeg synes forventningene er enorme tatt i betraktning at han ikke har gått en uke på skolen en gang, her lekes det såvisst ikke skole nei…

      Og når det gjelder den krykka, så er jeg helt enig – det er så det går på selvrespekten løs! Når man er vant til å klare seg selv og være selvstendig på alle plan, da er det tungt å svelge at man plutselig skal være så avhengig av noen til de mest idiotiske ting. Men tenk da, på de som ikke har noen krykke å støtte seg til, og som i tillegg har flyktet fra umenneskelige forhold. De var mest sannsynlig selvstendige mennesker en gang de også, som plutselig blir redusert til en belastning for samfunnet…

      1. Mulig det. Men for mitt vedkommende føler jeg at skiller meg ut litt for mye innimellom når jeg kommer traskende med Hunter støvler og knallrød Ilse Jacobsen regnjakke i styggværet og derfor kan det tenkes at jeg unngår akkurat de klesplaggene på dager jeg ikke har lyst til det. Hadde det derimot vært mange nordmenn her og jeg hadde befunnet meg i en slags Norges ghetto, ja da hadde jeg nok ikke følt meg så annerledes men spradet rundt slik i tide og utide, fordi det jo i utgangspunktet er klær jeg føler meg vel i.

  5. Hei! Takk for en herlig post. Orker ikke å ta innover meg de overordnete konsepter med integrering og kontantstøtte sånn tidlig på morrakvisten, men du skriver altså fabelaktig godt og gjør syting til studie i eleganse. Og DET må jeg jo bare like. Takk for en oppkvikker i et ellers morragrettent humør!

  6. Det er så bra at du skriver fra der du er og setter i perspektiv. Bloggen din er enestående!

    Karianne:-)

  7. Dette er noe av det bedre jeg har lest på lang tid. Behagelig og interessant lesning. Du snur hele bildet for oss. Jeg legger en link på min egen blogg i morgen. Ha en fin kveld🙂

  8. Hei! Er ny på bloggen din. Kom over din via Lesernes VG. Du skriver utrolig godt! Og så syns jeg det er spennende å få et innblikk i et liv som er veldig annerledes enn mitt. Fremmed i et nytt land. Spennende. Og skummelt!

    Fortsett å skrive! Gleder meg til å følge deg videre.🙂

    1. Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding! Hverdagen min er både spennende og skummel, og ikke så fryktelig annerledes andre innvandrerkvinner sin hva angår bekymringer og utfordringer. Men mange av dem har kanskje ikke samme heldige utgangspunkt som meg mht opprinnelse og årsak til emigrering, og jeg tror jeg ville vært utslitt dersom jeg i tillegg skulle blitt uglesett for alt jeg foretok meg. Det meste er fremmed, og det tar til å tilpasse seg, og ikke minst akseptere alt det nye. Og frykt ikke, jeg kommer til å fortsette å skrive, for dette er den beste terapi!😀

  9. Nå har jeg skrevet et lite innlegg på min egen blogg om hvordan jeg ser det du har skrevet og lagt med en link hit. Jævli bra var det innlegget!🙂

    1. Tusen takk for fine ord og anbefaling, blir veldig glad for sånt! Prøvde å legge igjen kommentar på bloggen din, men den så ikke ut til å gå gjennom og det er ikke alltid like greit med iPad. Ville bare si at jeg bor i Belgia, ikke Frankrike😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s