Brevskriving

Det driver jeg ikke mye med på mitt nye språk. Burde sikkert. Og kanskje kommer jeg til å gjøre det en vakker dag. Inntil det skjer, må jeg nok ta noen runder med inngående integrering for å kunne lire av meg tilsvarende avslutningsfraser med noenlunde troverdighet både ovenfor meg selv og andre signifikante:

 “Je vous prie d’agréer, chers parents, l’expression de ma parfaite consideration.”

Eller som det blir på godt norsk ifølge Google Translate:

“Vennligst godta, kjære foreldre, uttrykk for min høyaktelse.»

Hilser administrerende direktør i fotballklubben til Junior i informasjonsbrevet som handler om ny sesong.

Høyaktelse er ikke et ord jeg slenger rundt meg i tide og utide. Ikke er jeg sikker på hva det egentlig betyr heller. Synonymtjenesten sier følgende:

Ærbødighet, respekt, underdanighet, ydmykhet, ærefrykt, ære, heder.

Ja. Nei. Altså du. Jeg trenger definitivt noen solide doser integrering før dette skal kunne klinge noenlunde naturlig i mine ører. Tankene går til fransktalende mennesker som installerer seg i mitt gamleland og hvordan et enkelt og greit “vennlig hilsen” må fortone seg for dem. Litt stusselig sikkert. Fra min planet ser jeg jo for meg at det må være en lettelse å bli kvitt slike overdådigheter, men såpass har jeg skjønt om ulike kulturelle praksiser at det som er soleklart logisk for meg ikke nødvendigvis er det for nabodamen. Og det er i grunnen ganske irriterende at ting bare er sånn og skal være sånn fordi man er født og oppvokst med dem.

Vennlig hilsen Meg

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

6 thoughts on “Brevskriving”

  1. Det er ikke lett for oss nordmenn å skulle lire av oss sånne høytidelige fraser som brukes på mange andre språk enn norsk. Jeg har kommet til at nordmenn bruker språket kun for å gi og motta informasjon som skal være så kort og konsis som mulig. Vi liker liksom ikke å slå rundt oss med unødvendigheter. Jeg selv er en av dem som venter utålmodig på at folk (les: utlendinger) skal slutte å snakke rundt grøten og komme til poenget…
    Brevskriving og emailer er ting som får meg til å bli ganske svett i øyeblikket, men kanskje vi tar det på strak arm en dag….??

    Håper De, kjære Frue, godtar mine ærbødige og ydmyke hilsener fra Italia😉

    1. Haha! Jeg godtar selvsagt dine hilsener med ærefryktig høyaktelse! En vakker dag håper jeg det vil føles naturlig å slå om seg med slikt snakk og som du sier, ta det på strak arm..😀

  2. Hoho, det var sakene sine det! Det eneste brevet jeg fikk fra podens fotballklubb (den gang det var aktuelt), var påminnelse om betaling. Ikke noe høyaktelse å hente der, gitt!

    Jeg er som Foreigner in Italy, innmari dårlig på å gå rundt grøten. Noen ganger tenker jeg at jeg skal skjerpe meg og småprate og sånn, men nei.. det går ikke. Det bare plumper ut det jeg har planer om å få sagt. Huff.🙂

    1. Helt enig, jeg har også problemer med disse grøtgreiene… Og det er så deilig når jeg er i Norge og får lov til å snakke som jeg er vant til, da puster jeg fritt og slapper av😀

  3. Så det er altså noe vi kan kalle «typisk norsk»..?

    Eller nei, jeg vet ikke… Eksen min var ufattelig til å grøte og vandre på viddene før han kom til saken… kanskje, hvis han turte eller greide å få trykt ut av seg det han muligens trengte å si.

    Aaaargh!

    1. Hihi, kanskje en grunn til at han ble en eks?😉 Nei, det er nok individuelle forskjeller. Men jeg husker da jeg jobbet i England i en internasjonal avdeling og den engelske sjefen min syntes vi nordiske var frekke fordi vi var så direkte. Det vil si, vi snakket nok litt mer «rett fra leveren» enn resten…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s