Oppvåkning og ulogisk flid

Etter å ha hentet Junior på skolen i går ettermiddag med forsikringer fra Madame om at gutten hadde kommet seg gjennom første skoledag uten problemer, skulle en tro det verste var overstått. Det var forresten godt hun ikke hadde tid til å høre om hvordan min første skoledag hadde fortont seg, da jeg hadde stått i fare for å lire av meg en hektisk oversettelse av noe sånt som at jeg jo har sittet paralysert i min egen sofa i hele dag og ventet på at skoleklokka skulle riste liv i meg. Raskt etterfulgt av moroklumpens hektisk latter og hektiske kinn. For ikke å glemme hektiske skritt hjem, tilbake til sofaen.

Jeg klarte å stagge lysten til å gebrokkent dele min dag med Madame, som forøvrig ikke er Madame Fornavn lenger. For dette er ikke lenger førskolen ser du. Dette er ordentlig og obligatorisk skole. Derfor heter lærer nå Madame Etternavn. Eller Monsieur Etternavn går jeg ut ifra uten at jeg har sett noe til slike. Rett før vi skal til å gå, forklarer hun meg at det ligger en liste med instrukser i sekken som det hadde vært fint om vi kunne gjøre noe av til i morgen og resten til mandag. Det er ikke mye, forklarer hun og jeg konstaterer lettet at jeg nok kan rekke yoga på kvelden og ordne disse småtingene når jeg kommer hjem igjen.

Vi ble sittende til midnatt, mannen og jeg. Nå vet jeg at “det er ikke mye” betyr å vri hjernen i to – tre timer sånn omtrent.

Først av alt. Her til lands bruker de ikke skolebøker. Nei da. Hvorfor skal de vel det når de kan bruke stensiler? Junior har kjøpt seg fire permer. En rød, til fransk. En blå, til matematikk. En grønn, til “Eveil”. Som betyr “oppvåkning”, men som mannen ikke helt klarte å forklare hva betyr for det er jo som jeg selvsagt må skjønne noe som har med oppvåkning å gjøre. Ja, vekke elevene, og slikt, prøver mannen å forklare. Ordet forklarer seg selv, gjør det ikke? Mener nå han. Han har jo hatt dette faget, så for ham er det selvsagt åpenbart hva som ligger i det, som for eksempel å hjelpe de til å se de større perspektiver. Eller ikke. Jeg vet i hvert fall ikke. Det begynner tross alt å nærme seg midnatt farlig fort, og jeg må klype meg i armen for å holde meg våken. Burde nok heller slått meg selv i hodet med oppvåkningspermen.

Vel. Den siste permen, er den som skal være med hjem i sekken og hvor leksestensilene befinner seg. Og inni alle disse permene skal det være skilleark som skal legges i plastmapper, pluss skilleark i plastikk – om jeg har forstått det rett. Noe jeg egentlig tror jeg ikke har. Mannen er ikke helt sikker, men mener det er bedre med for mye enn for lite. Jeg vil helst være beste mammaen i klassen og gjøre alt helt korrekt, men beslutter å benytte meg av “jeg-er-en-stakkars-innvandrer-kvinne-og-offer-for-alt-jeg-ikke-skjønner-og-derfor-ikke-får-til-å-gjøre-så-ordentlig-som-jeg-ville-ha-gjort-det-der-jeg-kommer-fra” kortet og legger inn perfeksjonistårene. Og skyter surleppa godt frem.

Så er turen kommet til skrivebøkene. De har han fått fra skolen. En stor og tre små. Disse har ark inni seg, med tittelen på hva som skal foregå inne i hver enkelt skrivebok. Dette arket har samme størrelse som boken, og skal limes av oss på første side. Men hva er første side? Er det forsiden? Eller er det første side inne i boken? Jeg skal til å lime den første på den store, men skvetter til idet jeg ser lengre ned på siden av arket med instrukser at det skal legges bind på skrivebøkene pluss at vi skal sette etiketter med navn, klassetrinn og fag utenpå. Smør på flesk på første side høres ikke like logisk ut. Derfor limes arket inni. Selv om det etter min mening blir smør på flesk det og. Med en god dæsj extra virgin olivenolje.

Men. Hvorfor skal vi legge bind på skrivebøkene? Lurer jeg. Det er da vel ikke nødvendig? Jeg gjør det likevel, selvsagt. Resultatet blir så som så, og jeg viser det til mannen. Han bestemmer seg for å ta ansvaret for akkurat den instruksen, noe jeg ikke helt ser for meg at han skal få til bedre enn meg. Noe jeg skulle få bite i meg lenge og vel og fortsatt gjør, der han – wow – bretter opp armene, henter kniv og begynner å måle opp og beskjære og greier og greier med en konsentrasjon og matematisk nøyaktighet som gjør at jeg kjenner at jeg kan bli nyforelsket av mindre. Jeg lurer på om jeg kan bidra med noe, og skal til å bite av en teip bit som blir høflig avslått. Det blir ikke pent nok. Den må klippes med saks. Sier mannen. Som er et av de største rotehodene som går i to sko. Nå står ikke verden til høstferien.

“Du er flink.” Sier jeg.

“Jeg er vant til dette.” Svarer han.

“Vi gjorde det hele tiden da jeg gikk på skolen.”

“Men hvorfor? På skrivebøkene? De er jo elevene sine. Der jeg kommer fra har vi skolebøker som går i arv fra år til år, og vi legger bind på dem for å beskytte dem slik at de skal kunne holde lenge. Hvorfor i alle dager leger dere det på skrivebøkene?” Lurer jeg videre.

“Jeg vet ikke. Spurte aldri om det. Vi bare gjorde det. Det var ikke vår jobb å spørre lærerne hvorfor vi måtte gjøre ting, vi gjorde det vi ble bedt om. Etter hvert blir det gutten som skal gjøre dette selv, slik lærer han seg flid og orden.”

Og frem til da, er det mannen som skal få ta seg av dette. Der jeg kommer fra driver vi ikke med ulogisk flid, så det er jeg dårlig på.

Helt til slutt, og nå har klokka tippet over og en ny dag er i gang, så skal jeg sette på etikettene som det skal skrives navn, klassetrinn og fag på. Det går bra helt til vi kommer til skriveboken som skal inneholde Juniors rettskriving. Fransk rettskriving er som jeg har sagt mange ganger, slett ingen spøk, og jeg misunner ham ikke. Idet jeg skal til å gå løs på neste skrivebok, ser jeg det. Takk og lov at jeg ser det. Noe inderlig også. Jeg har stavet “rettskriving” feil. Nesten som å skrive “retskriving.” Det er innvandrermammaen sin det!

Det hører med til historien at feilen ble rettet opp, at man stupte i seng og hadde mareritt hele natten om bokstaver som jaget etter en med tykke ordbøker og digre blyanter med ekstra spisset spiss. Hvor ble det av oppvåkningspermen når man trenger den som mest, lurer nå jeg.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

10 thoughts on “Oppvåkning og ulogisk flid”

  1. og jeg syns synd på deg. Skal aldri mer sutre over å måtte legge bind på de 3 skolebøkene som mine barn har i år.

  2. Det der «Eveil»-faget må jo være noe i nærheten av O-fag. Hadde du det på skolen?
    Hvis ja, du kan jo prøve å forklare mannen hva det inneholdt.

    O’en står forresten for «Orientering»…

    1. Jepp, O-fag hadde jeg den gang jeg gikk på barneskolen for mange, mange år siden, og den tanken har faktisk slått meg også, men får inntrykk av det er en salig blanding av forming, natur og mat. Så kanskje mer O-fag og forming i ett?

  3. Vi hadde et fag som het Heimstadlære. Det tror jeg var en miks av geografi, naturfag og mat.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s