Rundt og rundt

Meg selv. Der har jeg gått i mange dager nå. Jeg svimer rundt i min egen boble fylt av gjøremål som aldri ser ut til å bli gjort. Det meste går meg grundig på nervene, og mest av alt mannen. For hvem andre er det å skylde på?  Senkede skuldre og pust i fri flyt hører til fordums tid og integreringsvelvilje kan alle sammen bare glemme lenge og vel. Og enda litt til. Akkurat nå er det andre ting som står på agendaen. Blant annet smertefull stressnakke og sterk integreringsmotvilje. For: Trondhjæm, Trondjæm, at æ reist i fra dæ. Og den vakre, stille Nidelva. Hvordan kunne jeg egentlig finne på noe slikt den gangen så altfor lenge siden? Hadde jeg ikke gjort det, hadde alt vært så såre vel.

Nå er det nemlig alvor. Junior begynner på ordentlig skole den første september. Der hvor de får lekser. Og hvor de for eksempel skal lære å lese og skrive på morsmålet hans. Som ikke er mitt.

I går kveld. Listen ligger foran meg. Den vi fikk siste dag på førskolen før sommerferien. Alt er skaffet til veie og er plassert på rekke og rad så sirlig og nøyaktig som bare forventningspresset kan få det til. Sekk og pennal med alskens innhold. Blyanter, blyantspisser, viskelær, saks, lim, fargeblyanter og tusjer.  Permer i forskjellige farger og størrelser med skilleark og plastlommer. Skoledagbok. Ti korker til plastflasker i blått. Og ti i rødt. Hva nå i all verden det skal brukes til.

Ordbok har vært trofast følgesvenn gjennom hele prosessen, for det var mye nytt vokabular for en stakkars innvandrerkvinne til tross for utrettelig innsats på utallige språkkurs. Mannen har dessuten vært god å ha til å forklare de små subtilitetene som ordbøkene ikke ser ut til å ha helt dreisen på. Men det er fortsatt hans skyld altså. Hva da? Lurer du kanskje. Alt.

Forresten. Han forstår kanskje hva som står på denne listen. Når det kommer til rettskriving derimot, er han ubrukelig. Det er derfor med skjelvende hender og tunga rett i munnen jeg skriver det som skal skrives på alt dette materialet. Har selvsagt kladdet først. Men er like fortvilt usikker. Skal aksenten ligge mot venstre eller høyre for eksempel? Ordbok sjekkes igjen. Og igjen. Etterpå må jeg ligge til sengs i et mørkt rom med den forbaskete språknervemigrenen.

Skolesekk er et annet tema som har vært et eget kapittel helt for seg selv. Junior vil ha sekk med hjul. Det har han jevnlig proklamert det siste året. Koffert? Hva skal du med det når skolen er rett rundt hjørnet og heldigvis ikke en flyreise unna, lurer jeg da. Alle de andre har det jo, må jeg da skjønne. Ikke der jeg komme fra, parerer jeg, og fortsetter optimistisk med noe sånt som at da jeg var førsteklassing i hine hårde dager og så videre før det svares tilbake at vi ikke er der jeg kommer fra. Og det begynner å bli noen år siden jeg var skolejente. Så sant. Og så kommer det uunngåelige fra guttungen som tross alt snart fyller seks og er i alderen hvor det stilles spørsmålstegn ved alt.

“Hvorfor kan jeg ikke få sekk med hjul da, mamma?”

Pourqoui? Why? Ja men altså! Tenker jeg i mitt stille sinn. Hva i alle dager er dette med hjul på skolesekken?! Det ser idiotisk ut, skriker det inni meg. Og så kan det umulig være bra for armen, skuldrene, ryggen, vekst og alt mulig annet, innbiller jeg meg. Uten at jeg vet helt sikkert. Men noe jeg er sikker på, er at noe så til de grader toskete helt sikkert ikke finnes i gamlelandet mitt. Altså. Jeg vil at gutten min skal ha sekken på ryggen, og har mest lyst til å svare med et elegant og saklig: Derfor!

Men så er det nå en gang slik at denne mammaen hverken er tapt bak en vogn eller født i går. Manipulering er dessuten mitt mellomnavn.

“Det går jo ikke an å sykle til skolen med koffert, gjør det vel lillevenn?”

Nå sperres et par øyne interessert opp. Jeg kan se at hjernen jobber på sitt høyeste gir. Denne diskusjonen tar nemlig en ny vending til et tema som også har vært kilde til uenighet. Junior har nemlig villet sykle til skolen lenge.  Han har ikke lyst til å sitte i sykkelvogn sammen med lillesøster lenger. Det er barnslig.

“Ja men, mamma, det går kjæmpebra!”

Svares det entusiastisk på gebrokken trøndersk med fransk aksent. Han er fortsatt i norsk språk modus etter fire uker i mammaens gamleland. Er det noe som står i fare for å smelte morshjertet, er det nettopp det.

“Vi bare binder den fast bak sykkelen, så triller den etter!”

Nice try. Det skal han ha. Det skal ikke skorte på kreativiteten når han begynner i første klasse, la oss bare inderlig håpe at han bruker den i det pedagogiske opplegget og ikke for å drive Madame til vanvidd.

Det ble forøvrig ryggsekk. Sånn er det bre når det er mammaen som sitter på den viktigste av dem alle: Pengesekken.

I dag var altså dagen hvor det hele gikk av stabelen. Første skoledag i førsteklasse er herved overstått. Jeg har fått hilst på Madame og unngikk med et nødskrik å ta en kinnkyssehilsen etter at hun hilste slik på Junior, jeg vet jo egentlig at det er normalt at hun kysser på kinnet til guttungen ettersom han er et barn. Unnskyldningen er at hjernen kortsluttet sånn en gang i løpet av gårsdagen, og i dag er jeg ikke tilregnelig på grunn av hjernesvikt. Jeg rakk heldigvis i siste liten å rekke frem en svett og skjelvende hånd mens jeg lirte av meg noen fraser jeg ikke husker stort av men som jeg håper var på fransk.

Og nå sitter jeg her og forsøker å hente meg selv inn før det er tid for å hente de små. En ny epoke er i gang. Både for guttunge og jeg. Vi skal lære mange nye ting sammen. Nå skal han jo gjøre lekser hver dag. Jeg kommer helt sikkert til å lære minst like mye, og håper Junior har nok vett i seg selv til å kunne kompensere der hans gebrokne mor kommer til kort.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

15 thoughts on “Rundt og rundt”

  1. Du har helt rett, sekk med hjul er ikke velansett her til lands – her er det Bergans og Norrøna ryggsekker som gjelder. Det ble veldig tydelig da juniors klasse skulle på tur, og alle stilte med fornuftige ryggsekker – bortsett fra ei lita jente, som kom trillende med bagasjen sin på hjul. Hun har foreldre som ikke har bodd lenge her til lands, og gjett om de fikk føle på det da en rystet og bekymret stillhet senket seg blant de andre foreldrene i skolegården.

    Det er jaggu mye man skal sette seg inn i, tenkte jeg. Og så tenkte jeg litt på deg.😉

    1. » Rystet og bekymret stillhet » beskriver så inderlig godt det som skjer når en har tråkket over de usynlige grensene for hva som ikke er greit! Den trenger ikke å vare lenge, og det er ikke sikkert man merker den eller skjønner hva det er – men man vet at noe skurrer. Om det ikke akkurat skjer daglig, skjer det ofte nok når en prøver så godt en kan å finne ut av ting. Prøving og feiling, heter det så kjekt og greit. Men det er ikke alltid kjekt nei…

  2. Ikke lett å vite hva som er riktig og galt i slike sammenhenger. Man kan jo få prestasjonsangst av mindre…..
    Det er nok heller ikke enkelt å skulle tenke på skolestart for den lille håpefulle samtidig som du skal «integrere deg på nytt» etter sommeren i Norge….

    1. Det kan du si! Egentlig hadde det vært mer enn nok å ha en førsteklassing tenker nå jeg for han er jo spent og nervøs for alt det nye. Mamma skal liksom være en trygg havn som loser gjennom skolegården og beskytter mot alt som er slemt! Heldigvis er jo mannen der da, han er spesielt kjekk å ha i sånne sammenhenger😀 Tenker på foreldrepar hvor begge er innvandrere og for eksempel behersker språket dårligere enn det jeg gjør, grøss og gru, veldig synd at de ikke får mer ros og respekt for den jobben de gjør…

  3. Åh, akkurat i dag så jeg faktisk ei lita jente med en aldeles nydelig sjokkrosa trillekoffert i skolegården på Ila skole, altså rett ved der du vokste opp. Men den jenta og hennes foreldre hadde nok heller ikke all verdens med botid her i landet. Får håpe hun har/får en tursekk også, ellers kan det bli trøblete i Bymarka …

    Lykke til med skolestart, lekser og alt sammen!

    1. Tusen takk for det! Og det minner meg jo på et fantastisk syn nettopp i Bymarka i sommer! Vi traff nemlig på en gjeng eksotiske mennesker som var på tur på sitt vis – barna hadde trillesekker som de dro med seg gjennom ulendt terreng, mammaene lekkert sminket med fargerike klær og mannfolkene i hvite bukser bar grillen. De smilte og lo og det var virkelig et syn utenom det vanlige i norsk mark. Tjihii, sier no jeg😉

  4. Har ikke belgiske skolebarn en cartable, da? En slags krysning mellom en dokumentmappe og en ryggsekk? Det har alle små franske skolebarn.

    1. Joda, det har du helt rett i! Det er det sønnen min har fått, og den kan han bære eller ha på ryggen – og den stikke godt ut på begge sider😀

      1. Ble du forresten fortalt at du måtte gå med ryggsekk fordi du ville bli skjev i ryggen av å gå med veske i hånden? Eller var jeg bare jeg som vokste opp i et umøblert hjem?

      2. Jepp, jeg er en sånn en som ble indoktrinert med skjeve rygger og alskens dommedagsprofetier. Men jeg måtte jo bare tro på det ettersom flesteparten av dem er fysioterapeuter…😉

    1. Tusen takk for det du! Alltid hyggelig å få ros for de små og store fremmede tingene en gjør i hverdagen, det blir ofte tatt for gitt – både fra meg selv og andre… Ha en god helg!😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s