Sånne som oss

Jeg hakker meg frem på tastaturet, for dette er en bloggpost jeg egentlig ikke har lyst til å skrive.

Det er litt over én uke siden nå. Og hver dag siden har jeg tenkt at nå, nå må jeg skrive noe. Få det ut og ned på papiret. Opplevelser, tanker, følelser, alt. Det skulle jo vært nok å ta av, for en skriveglad som meg. Og noe fikk jeg da skrevet, lagt ut på blogg for så å ta det tilbake igjen etter en halv dag. Det har ikke skjedd før.

Alt er snudd på hodet. Og jeg blir bare mer og mer svimmel.

Da det skjedde, var jeg på vei for å spise lukket valnøtt på konditori. Da jeg fikk greie på at det hadde vært bombeattentat i hovedstaden, var jeg god og mett på den perfekte kake det ikke fins maken til i mitt nye land. Kakenytelsens etterdønninger fikk raske ben å gå på. Jeg ble kvalm og fikk et  akutt behov for å gjemme meg.

Hvorfor det? Jo, fordi jeg tenkte det folk flest tenkte de første timene. Og fordi mannen min har såkalt kulturell tilhørighet med de som har blitt kjent for å bombe uskyldige mennesker.

Jeg husker godt sommeren 2006. De var første gang jeg var i gamlelandet med førstefødte. Junior hadde sjarmert både nabolag og slekt i et par uker allerede, da pappaen skulle komme å være sammen med oss siste uken av norgestur. Jeg er spent på Juniors reaksjoner der vi står og venter på flyplassen, og gleder meg til å se mannen igjen etter den lille pausen. Men gjensynsgleden blir ikke så veldig stor sånn med en gang.

«Hvorfor bestilte du flybillett akkurat i dag? I dag av alle dager?!»

Han er ikke glad for å se meg. Stum av innestengt gjensynsglede og en snikende følelsen av urettferdig behandling, begynte det likevel men sikkert å demre. For nøyaktig ett år siden ble London bombet, og det skulle blant annet mannen min få betale for. Han er jo araber, og utseendet levner ingen tvil om akkurat det. Så klart blir han utpekt på hvert eneste sjekkpunkt som én som de må ta en nærmere kikk på. Hadde jeg bestilt flybilletten hans en dag før eller en dag etter, ville det nok ha vært enklere å ikke bli sur på tur.

Jeg så det for meg. Begynte å grue meg til flyreisen om én uke. Begynte å forberede meg mentalt på alle blikkene. Fiendtligheten. Leste på twitter om mennesker som ble trakassert på gaten på grunn av opprinnelsen sin, og den gode, gamle steinen i magen fikk fritt leide.

Men så. Så var det ikke det vi alle gikk rundt å trodde. Kvalmen blir umiddelbart avløst av lettelse. En lettelse jeg tror jeg kan kalle ubeskrivelig. Så fikk vi greie på hvem som egentlig stod bak. Lettelsen blir til vantro. Og hva han står for. Vantro blir til kvalme. Igjen.

For de unge og heltemodige menneskene som stod i skuddlinjen den dagen, gjorde det nettopp på grunn av sånne som oss. De ble angrepet på en idyllisk øy hvor de skule få utløp for sitt politiske engasjement, på grunn av de verdiene de trodde på. Barn. Unge. Mødre. Fedre. De skulle måtte dø fordi de ikke ser noe unaturlig i flerkulturelle familier. Sånne som oss.

Jeg håper han er et engangstilfelle. Jeg velger å tro at de som føler seg hjemme i hans verdisyn, er så altfor få. Jeg tenker at folk flest har fått seg en oppvåkning. Jeg stolt over å komme fra et land som snakker kjærlighet i en sådan stund. Og sånn sett døde ikke disse flotte menneskene forgjeves.

Advertisements

11 thoughts on “Sånne som oss

  1. Jeg så ett innringerprogram på Sky News forleden hvor de snakket om det i Oslo og det var en mann som ringte inn og sa noe i denne duren «Grunnen til at det har blitt slik at innvandrere blir sett ned på er fordi de negative historiene er de eneste vi hører.» Og det tror jeg han har rett i, vi hører ikke om de 99,9% som er gode og snille mennesker men den 0,1% som gjør noe galt og når det er alt vi hører er det lett å slå alle over en kam. Jeg vet en del mennesker som har måtte svelge noen kameler over at han viste seg å være norsk, hvit og kristen og ikke en sånn kjempeskummel muslim slik alle muslimer jo er. Regner med du tok sarkasmen i siste del av den setningen 🙂

    Lik

    1. Det gjorde jeg! Og er forøvrig enig i alt du sier 😀

      Synd vi ikke fikk treffes i sommer, regner med noe kom i veien ettersom jeg ikke hørte mer fra deg? Menmen, vi tar det igjen neste gang!

      Lik

  2. Vi er mange som som tenkte som deg og så ble letta da det viste seg å være en etnisk nordmann, «en av oss». Letta fordi det skåner så mange uskyldige. Men likevel så ufattelig, så grusomt og fortvilende. Jeg er stolt av å være en del av Norge for tida, måtte bare det nye brorskapet vare.

    Lik

    1. Helt enig med deg, er veldig stolt over måten det har blitt håndtert på helt fra begynnelsen – både regjering og kongehus har fått en stor stjerne i margen etter dette 😀

      Lik

  3. For meg var det helt ufattelig at det kunne finnes folk som følte behov for å reagere på hat og vold, med å hate mer, kritisere mer, baksnakke mer, være verbalt eller til og med fysisk voldelig mot andre.

    Var det ikke nok, det vi så på nyhetene?

    Og jeg håper så inderlig at de som forsvarte seg mot mine kommentarer (og andres…) om at muslimer ikke snylter på skatten, eller «gjør sånn der hjemme, så de gjør sånn her også » (i forbindelse med alt som er voldelig eller undertrykkende) gjør sånn her (det var jo en grunn til at de dro derfra!)… Jeg håper de menneskene skammer seg. Som bikkjer!

    Jeg håper alle de som forhåndsdømte «innvandrerne, vi vet jo alle hvordan de egentlig er» syns det er så gruelig flaut at de skjems og ser i bakken resten av sitt liv når andre kommer med slike kommentarer rundt dem!

    Jeg tror ikke det skjer. Men jeg håper det.

    Ekstremvoldelighet har ikke en hudfarge, den har ingen religion, den har ingen politisk retning, og ikke engang et kjønn. Uansett hva de bruker for å rettferdiggjøre handlingene sine: det er bare en unnskyldning. Milliarder av mennesker i verden har en religion, de foretrekker en politisk retning, de har en eller annen hudfarge. De gjør ikke slike ekstremvoldelige terroraksjoner av den grunn.

    Vi utfører ikke terrorhandlinger av den grunn, kan jeg endelig si. For dessverre: «Endelig» var det en skikkelig , typisk Ola Nordmann. En som hvermannsen her i Norge kan kjenne seg igjen i. Og han gjorde noe slikt, selv om vi andre er vanlige folk. Akkurat som muslimer, eller høyrepolitikere, eller venstrepolitikere, eller mørkhudede, eller gyllenbrune også er vanlige folk.

    Det er synd at det gikk slik utover mannen din den gangen 😦 Jeg ante ikke at det gikk ann å drive med slik usensurert ansvarspåleggelse på fremmede engang jeg, påstå at mannen din burde ha skam nok til å unngå en dag noen fremmede gjorde noe i et annet land?

    Lik

    1. Så enig, så enig. Og når det gjelder mannens opplevelser, så er det litt av kjernen for meg. For dersom jeg nå som blond og blåøyd skal være en potensiell terrorist etter terrorhandlingene i Norge, føles jo det fryktelig urettferdig.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s