Twittbert og jeg

Er lik sant. Igjen. Jeg slettet kontoen ”ohlalacestlavie” i fjor en gang i affekt, etter en omfattende analyse av livets tidstyveri hvor twitter ble utpekt som én av de store synderne. Det virket som en god idé akkurat da, og var nok også det. Jeg hadde nok med andre ting og hadde ikke tid til å sitte i timevis foran skjermen. Hømhøm. Nok med andre ting er jo én ting. Men skal jeg være hundre og femti prosent ærlig, så hadde jeg blitt grundig avhengig. Slettingen måtte til for å bli kvitt det altfor store hyggelige innslaget i livet mitt twitter hadde blitt. To get a life. Som det heter så korrekt.

Siden den gang har jo livet gått sin vante gang. Jeg har overlegent fnyst av twitters eksistens, gjøre og laden både ærlig og oppriktig nok. Inni mellom har jeg fått høre at jeg var savnet. Men jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle bite på. Jeg brukte tiden fornuftig. Til å lese. Skrive. Familien. Og gå veldig masse på tur. Så det så.

Jeg hadde en slik runde med facebook også i sin tid. Jeg meldte meg inn. Så ut. Og så måtte jeg starte det omhyggelige arbeidet med å samle inn venner igjen. For da skulle jeg tilbake. Husker ikke helt hvorfor jeg skulle ut den gangen. Men jeg tror det hadde noe med at personvernet ikke var så bra som det kunne ha vært og så videre. Jeg husker derimot veldig godt hvorfor jeg ville inn igjen. Det var jo sånn egentlig veldig kjekt å ha både fjern, nær, bekjent og ukjent på ett og samme brett for meg som er dømt til utlendighet for evig tid.

I disse dager har det kommet stadige twitter drypp. Skal du ikke inn igjen? Du kan jo være mer disiplinert enn forrige gang, du som er så veldig disiplinert ellers i livet? Det er jo kusina som nok en gang skal ha meg med på ville veier. Det er som sagt mange ganger før hun som, ene alene, er skyld i at ”C’est la vie!” eksisterer. Vi sitter i hytteveggen med hver vår kopp kokekaffe og nogo attåt, barna springer elleville rundt og øynene hviler på innsjø, fjell og vidde.

”Nei.” Det skal jeg altså ikke.

Men så skulle jeg overtales nok en gang, et par dager senere. Tilbake i byen er det tid for kafebesøk med et nytt bekjentvennskap. Vi har visst en del om hverandre i tja, kanskje tyve – tretti år, og nå, takket være blogg og facebook og slikt, så skal vi altså treffes for første gang. Vi skravler i munnen på hverandre nonstop og er veldig, veldig enige om alle temaer som får gjennomgå.

”Skal du ikke tilbake på twitter da?”

”Nei.” Jeg forklarer tidstyveriet i detalj.

”Men du trenger ikke være der hele tiden?”

”Nei?”

”Nei.”

”Nei vel.”

Følg meg gjerne på @Kultursjokkert.

Advertisements

5 thoughts on “Twittbert og jeg

  1. Hva med en C’est la vie-side på facebook? Det har jeg savnet. Det er en fin måte å få flere og faste lesere på, hvis du ønsker deg det. 😉 Det blir enklere for eksisterende lesere å følge bloggen når man får en oppdatering om nytt blogginnlegg på facebook. Og det blir enklere å anbefale bloggen din videre til andre.

    Ellers vil jeg bare si tusen takk! Jeg legger ikke så ofte igjen kommentarer her, men jeg leser hvert eneste blogginnlegg. C’est la vie er en av mine absolutte favorittblogger. Keep up the good work! 😀

    Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar! Jeg har ikke helt skjønt hvordan man lager en slik side på fb, men skal se om jeg får det til – god idé!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s