Trafikk(s)vett. Annerledesheter #5

”Meeeeerci!” Stråler Junior og vinker takk til alle bilene som stopper. Noe de gjør automatisk, uten at han trenger å vente. Uten at han trenger å stå med en fot og halve kroppen ut i veien – med fare for sitt eget liv – for å indikere klart og tydelig at han har satt seg fore å krysse veien. For sånn er det der han kommer fra. Neida. Her trenger han ikke det.

I gamlelandet til mammaen hans hilser kanskje ikke ukjente på hverandre når de går forbi hverandre på gaten. De sier kanskje ikke ”tusen takk skal De ha, Frue eventuelt Frøken, og ha en veldig superfantastisk vakker dag” til en helt vanlig butikkdame en helt vanlig dag. Og de kysser hverandre heller ikke i tide og utide på ett eller to kinn. Eller fire. Men kjøre superfantastisk vakkert, det gjør de.

Der vi er vant til å være nederst på rangstigen og paria, blir vi nå behandlet som kongelige prinser og prinsesser. Det føles som vi blir båret over fotgjengerfeltene, og den vanlige irritasjonen og angsten som ligger forut en overfart på sebrastripene er nesten som blåst. Naget som sprer seg i kroppen hver gang jeg skal krysse, har blitt til en forsiktig murring. Det har fulgt meg som en skygge fra mitt nye land og hit, og jeg holder barna ekstra godt i hendene der vi kommer oss fra den ene siden av veien til den andre.

Men i går kjente jeg det. Den automatiske knytningen i magen når vi nærmer oss en overgang og som nok helt sikkert setter fyller kroppens hulrom med nok stresshormoner til å kunne ta livet av en ruvende bjørn, var borte! Skuldrene var senket til der de hører hjemme, og pusten fikk flyte fritt på uvante steder. Tre uker har det tatt å bli trygg på at bilistene faktisk ser oss og vil oss vel. At de ikke er mer verdt enn oss som bare bruker bena for å komme oss fra A til B. At fotgjengerfelt ikke bare er til pynt. Og at de må være noen nydelige mennesker.

Det har også tatt tilsvarende tid å slutte og takke for at de stopper for oss. For det pleier vi nemlig å gjøre i mitt nye land. Ikke at de fortjener noen takk der borte. For det gjør de virkelig ikke. Noe niesen fort oppdaget da hun var på besøk, og bemerket gang på gang var veldig annerledes fra der hun kommer fra. Jeg måtte fysisk holde henne igjen mang en gang der hun var på vei til å strene over gaten i blåøyd tro om at bilistene ikke hadde onde intensjoner om å kjøre henne ned. Forundret observerte hun tante og fetter sine overentusiastiske takkeritualer da en bil endelig hadde funnet det for godt å stoppe for oss som tross alt har stått og ventet i striregnet og det ganske lenge. Det kan faktisk striregne både katter og elefanter uten at de synes at vi som befinner oss uten tak over hodet, skal slippe å vente og vente og vente på å komme oss over veien og fortest mulig i ly. Når vi er så dumme å la bilen stå hjemme i styggværet, ja så kan vi liksom bare ha det så innmari godt.

Her i gamlelandet trenger vi jo ikke vente i det hele tatt! De stopper og de stopper og de stopper. Helt uten noe som helst akrobatikk fra vår siden. Helt uten at vi trenger å true med stygge blikk. Eller be av hele vårt skrekkbankende hjerte og tårevåte øyne. Og det er ikke bare det at de stopper uten akrobatisk oppfordring, men de begynner stoppingen minst tyve – tretti meter før gangfeltet! Er det virkelig mulig!?

Ja det er det. Og deilig. Så deilig at dette er i ferd med å bli ferie på ordentlig. I et land hvor bilistene er høflige og oppmerksomme. Hvor mannen i gata kanskje ikke hilser på meg uten at han kjenner meg fra før. Men hvor han stopper opp dersom han sitter i bilen sin, og lar meg og mine komme først. I Gamlelandet får jeg det ene. Og i det nye det andre. Ja takk, tenker jeg, begge deler hadde vært kjekt. Men vet at jeg, i integreringens navn, må ta til takke med det jeg får. Og det har det tatt meg syv år å innse, akseptere – og faktisk like litt.

Advertisements

10 thoughts on “Trafikk(s)vett. Annerledesheter #5

  1. Herlig skrevet som alltid:)
    Jeg har skrevet det før, men påminnelser er fint – humoren din er så varm, god og får meg til å klukke innvendig! Gøy å lese!

    Lik

  2. Jeg har oppdaget en merkelig ting her i Italia når det gjelder bilister. Hvis du som fotgjenger skal ha håp om å komme deg over veien uten en skramme så må du holde deg laaaangt unna de hvite sebrastripene…. For der prøver de nemlig etter beste evne å kjøre deg ned. Går du imidlertid ut i veien et hvilket som helst annet sted så stopper de for deg og venter tålmodig til du har kommet over gaten. (Italienerne er da høflige….) Grunnen til dette er nok at de ikke liker å bli fortalt av «myndighetene» at de skal stoppe for fotgjengere på et bestemt sted – dette har å gjøre med deres opprørstrang mot alt som smaker av overformynderi…..

    Hvis du stikker innom http://vinogbrod.blogspot.com/2011/01/europa-italia-forskjellen-mellom.html så finner du link til to morsomme kortfilmer som viser forskjellen på italienere og resten av Europa….

    Lik

    1. Hehe, disse er morsomme, jeg har sett dem før ettersom det er en god del italienske immigranter i det området vi bor i 😀 Morsomt at de stopper med glede når du befinner deg utenfor gangfeltet! Det gjør de ihvertfall ikke i Belgia 😉

      Lik

  3. Ta dere en tur hit jeg bor, så lærer dere raskt å nikke høflig til dem som stopper når man står med en forventningsfull liten to-åring som lydig leier mamma i hånda og venter pent. Det er nemlig ikke alle som gjør det.

    Faktisk er det som regel flere stygge påkjørsler her i byen årlig. Fotgjengere som plutselig bare vender 90 grader om og vandrer ut i veien uten å sjekke avstand til bilene, og bilister som ikke ser seg for/ikke gidder se seg for og bremse nok og i tide.

    Helt seriøst, å være bilist i denne byen er ikke bare-bare, og jeg har utviklet en slags fotgjengerfobi når jeg sitter bak rattet! Jeg forstår godt at enkelte av ulykkene her i byen var påstått umulige for bilisten å forhindre. 2 tonn metall stopper ikke på 3 meters forvarsel, liksom.

    Men som fotgjenger skjønner jeg ikke helt problemet. Da jeg var liten lærte vi å stoppe ved de blå skiltene, se oss 2 ganger til hver side, og ikke gå før det var klart. Enten fordi det var tomt, eller fordi bilene hadde stoppet. Greit at mange bilister her i byen er veldig lite hensynsfulle, men da er det vel bare å vente litt før man går over, da?

    Så… Her i byen gir jeg et vennlig nikk til dem som faktisk stopper, og ber jentungen vinke. Det er hun veldig glad i, og jeg håper det gjør stoppernes dag litt bedre 🙂

    Det er godt å se at veitrafikkloven faktisk blir fulgt fremdeles de fleste andre steder i gamle Norge 🙂

    Lik

    1. I Trondheim er det virkelig en fryd å gå over gaten! Men det kan jo være at den innebygde frykten hjelper litt og gjør at jeg uansett er mer forsiktig slik at bilistene rekker å stoppe 😀 I Belgia må vi vente og vente og vente og vente end litt til, eller stå med en fot i feltet for å bevise våre intensjoner…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s