Når skal man egentlig hilse? Annerledesheter #5

Lures det på i Aftenposten i dag. Og det er en av hodepinene når det kommer til min selvvalgte og evigvarende kulturelle tilpasning i utelendigheten. Det skulle også bli en av de tingene tantebarnet syntes var vanskelig å forstå da hun var på besøk og blir temaet i denne episoden i serien om annerledesheter. Hun syntes det var rart at tanten hilste i hytt og gevær på mennesker hun åpenbart ikke kjente fra før. For eksempel. En annen utfordring er å forstå hilsningsritualene mellom mennesker som faktisk kjenner hverandre. Men det skal jeg komme tilbake til.

”Vi gjør det flere ganger daglig og regelverket er plantet dypt i oss. Likevel kan vi gjøre fryktelige feil.”

Sier sosiolog Dag Album til Aftenposten. Han har studert menneskelig samhandling, og viktigheten av høflighetsfrasene vi daglig utveksler. Videre sier han:

”Et enkelt utveksling av «hei» er viktig fordi det bekrefter fellesskap mellom fremmede. Hilsing er en måte å anerkjenne hverandre på, å si til den andre at jeg har sett deg, vi to lever i samme verden. Man danner et slikt fellesskap med andre mennesker, for eksempel ved å gå lenge i fjellet.”

Nå som jeg er i gamlelandet på sommerferie, må jeg avlæres. Holde igjen. I begynnelsen har jeg lyst til å si ”hei du” til alt og alle som kommer min vei, og må faktisk ta meg litt sammen for ikke å bryte ut i muntre hilsningsritualer til folk jeg aldri før har møtt. Etter noen dager med total ”cold turkey” og avrusning på hilsningsfronten, går det over. Nå stritter ikke kroppen imot lenger idet jeg går forbi en eldre herremann som jeg deler fortauets sfære med, uten å si hilse god dag med et smil og et nikk. Men innerst inne gleder jeg meg til å kunne gjøre det igjen. Én – null til integreringen på hjemmebane det.

For meg er det ikke denne hilsningen som er et problem. Hilse til folk som går forbi meg på gaten og som jeg møter blikket til et brøkdels sekund, har blitt en naturlig og hyggelig del av alle de tingene jeg i begynnelsen reagerte på. Neida. Mitt nye land har helt andre og uoverkommelige utfordringer å by på for ei som savner de forutsigbare klemmene, faste håndtrykk eller et ”heia” uten komplikasjoner:

”Jeg har bosatt meg i et land hvor de kysser hverandre i vilden sky; noen ganger på ett kinn, andre ganger begge og innimellom flere runder! Hvordan man vet hvor mange? “Det kommer an på situasjonen, du føler deg frem”, uten at noen noensinne har kunnet klargjøre dette fenomenet noe nærmere for meg. Og som for mitt vedkommende resulterer i dyp angst hver gang jeg møter folk jeg både kjenner og ikke kjenner. I fare for både springskalle og brukket neste, prøver jeg meg frem med litt sånn boksekampaktige bevegelser og hodet forsiktig fra side til side for å føle på vedkommende jeg interaksjonerer med sine intensjoner. Jeg blir like psykisk utladet hver gang av å lure på hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre, redd for å fornærme om jeg gjør det ene eller det andre. Ofte smasker de allerede ved første møte, noe som etterlater meg perpleks og min private sfære en smule invadert.”

Klaget jeg på bloggen min for et par år siden. I går skrev Kristin Stoltenberg følgende på Aftenposten.no:

”Å hilse er nemlig ingen enkel øvelse. Et upassende nikk, og man risikerer å tape ansikt i det noe udefinerte norske hilsespillet, der innsatsen er sosial intelligens – og premien indre trygghet på at man mestrer sosiale koder.”

Mestring av sosiale koder, skiller gjerne klinten fra hveten. Dersom innfødte er forvirrede når det kommer til de uskrevne reglene om hvordan hilse på hvem, hvor og hvordan, så kan du jo forestille deg hva en stakkars innvandrer må føle alle de gangene hun eller han utsettes for dette dilemmaet i løpet av en dag. I tillegg til å lære et fremmed språk. Bearbeide traumer. Og alt annet integreringen har å by på av drakoniske utfordringer.

Som for eksempel besøkstid. Tantebarnet stusser over mangelen på sådan. Folk kommer nemlig stadig vekk uventet på døren. De ringer ikke først. De bare kommer og invaderer hus og heim som et lyn fra klar himmel – uten å gi oss tid til å forberede oss verken fysisk eller mentalt. Og ikke nok med det. De tramper ikke bare uventet inn, de gjør det også med skoene på. Vinter som sommer. Det blir for mye for henne, og hun begynner å glede seg til og komme hjem hvor folk har vett til å slå på tråden før de inntar hjemmets lune fred. Uten sko på bena vel og merke.

Tilbake til kyssing og slikt. Selv om jeg kanskje har blitt flinkere til å lese situasjonene for når eller hvor mange ganger det kysses skal, er dette området av integreringen fortsatt et langt lerret å bleke. Jeg kan fortsatt føle meg ustø i forhold til kyssekriterier når jeg treffer nye mennesker eller for eksempel foreldre til barna på skolen. Jeg har i løpet av disse to årene fått noen faste kyssepartnere, hvor jeg føler meg trygg på at det er greit å kline til dersom vi møter hverandre ved levering eller henting. Eller ellers i geografien for den saks skyld.

Men så fikk jeg lære noe nytt mens tantebarnet var på besøk. Jeg som følte meg så trygg på at jeg ikke kunne trå noe feil når det gjelder foreldrene jeg har regelmessig kysseomgang med, skulle på ny bli forvirret med hensyn til regelverket. Det er foreldremøte på skolen, og mens tantebarnet passer fetter og kusine går turen til gymsalen hvor Junior skal bli førsteklassing til høsten. Foran skolen står noen av de foreldrene jeg kjenner godt nok nå til å stille meg ved siden av og late som jeg hører hjemme jeg også. Så kommer en av kyssepartnerne gående mot meg. Jeg strekker hals og legger hodet lett på skakke mot venstre for å gjøre klar til hilsning.

”Bonjour.”

Sier jeg idet jeg smasker i vei.

”Men vi har da allerede hilst.”

Svarer hun.

”Allerede hilst? Nå? Kom ikke du nettopp? Er jeg så fjern?”

Rekker jeg å lire av meg før hun stopper den nervøse taleflommen.

”Jada, i morges. Da vi leverte barna. Vi trenger ikke gjøre det igjen.”

Nei, for all del, la oss ikke gjøre det igjen.

Så lærte jeg noe nytt. Som jeg forteller tantebarnet når jeg kommer hjem.

”Var ikke det litt morsomt?”

Sier jeg til tantebarnet.

”Jeg tror jeg dør av latter.”

Svarer hun på tenåringers sarkastiske vis. Og så gjør vi nettopp det.

Advertisements

11 thoughts on “Når skal man egentlig hilse? Annerledesheter #5

  1. Det er nesten godt å høre at selv ikke du etter så lang tid helt ut skjønner de der kyssereglene. Har litt business i Belgia og jeg skjønner i alle fall ikke når det skal kysses og ihvertfall ikke hvor mange ganger. Noen kliner jo til med hele tre kyss på kinnet.

    Synes jeg ser meg selv kysse på foreldrene jeg i dag er på nikk og hei med ved henting på SFO. Hm, lurer på hvordan en hadde reagert om jeg strakte hals og invaderte hans eller hennes intimsfære? Ha ha, det var en kjekk utfordring………som jeg ikke tar!

    Lik

    1. Jeg har faktisk vært borti fire, og da ble jeg både svimmel og ør og følte meg en smule invadert ja… Og kyssing på SFO høres jo ganske absurd ut, men er nok en del av hverdagen min!

      Lik

  2. Franskmenn er ikke enige seg i mellom heller – det avhenger nemlig av hvor i landet du er: Combien de bises?.

    En fransk venninne av meg fortalte at hun følte at la bise på arbeidsplassen etterhvert ble vanskelig – noen håndhilste man på, andre skulle man kysse, og etterhvert ble det bare innviklet, folk ble fornærmet etc. Til slutt gikk hun over til å håndhilse på alle kolleger, uansett.

    Jeg skrev en gang et innlegg om håndhilsing.

    Lik

    1. Uff ja, hvordan skal en stakkars innvandrer finne utav dette dersom de selv ikke klarer bli enige seg imellom? Jeg husker jeg fikk bakoversveis første gang sjefen min klinte til med «la bise», det føltes både absurd og uvelkomment…

      Lik

    2. Så på kartet du linket til om antall «bises» i Frankrike. interessant! Kjipt at det ikke stemte helt med det jeg var vant til i departementet Loiret – i familien jeg bodde brukte vi 2 biser – mens kartet viste overvekt av 4….

      Leste litt på bloggen din – du skriver godt! Spennende å lese om andre nordmenn som liker fransk. Selv synes jeg det er trist at mine barn trolig ikke får franskundervisning før de kommer på videregående. Det er visst nedadgående trend når det gjelder interessen for fransk på ungdomsskolen, i alle fall i Kristiansand. Både mangel på interesse hos elevene og mangel på fransklærere 😦

      Men jeg skal gjøre et forsøk til høsten med å undervise 12 -åringen min selv i fransk – hvis han blir interessert, skal vi kanskje gjøre det skikkelig med privatundervisning.

      Lik

  3. Da vi var i Frankrike nå i sommer, holdt jeg meg til det jeg hadde lært i Orléans, 2 kyss. Og mannen min og to av barna innfant seg kjapt med dette. Men hun tredje, som er 10 år, nektet plent denne formen for innvadering i privatsfæren – og snudde seg demonstrativt bort når noen kom og skulle hilse. Til nød gav hun et håndtrykk… Tror hun opplevde det som fælt….

    Men det med hilsing er ikke lett, verken på norsk eller fransk. Jeg foretrekker håndtrykk når det er i jobbsammenheng – klemmer er forbeholdt familie og nære venner som jeg ser sjelden…

    Til slutt må jeg si at jeg savner den franske høfligheten – med akkurat det du skriver om – at en sier «bonjour» til de fleste en treffer på – og er høflig på en helt annen måte enn i Norge…

    Lik

    1. Må le når jeg leser om datteren din, jeg føler det innimellom akkurat som henne selv om jeg nå begynner til å bli vant med denne skikken!

      Og når det gjelder høflighet i hverdagen, er det virkelig noe jeg savner når jeg er på tur i gamlelandet…

      Lik

  4. Merkelig dette at man ikke hilser når man allerede har hilst den dagen. Jeg ble kjent som «hun som hele tida sier hei» da jeg gikk på lycée i Frankrike, men oppdaga først etter mange måneder at man ikke skal hilse hvis man f.eks treffer en klassekamerat i byen etter skoledagen er over – vi hilste jo tidligere på dagen!

    Jeg setter også stort sett pris på den franske høfligheta i hverdagen, men det er en skikk som går begge veier. Høflighet, vousvoiement og hilsing (eller ikke-hilsing) kan jo brukes svært manipulativt for å markere avstand og kulde også :/

    Lik

  5. Hello there, just became alert to your blog through Google, and
    found that it is really informative. I’m going to watch out for
    brussels. I’ll be grateful if you continue this in future.

    Lots of people will be benefited from your writing. Cheers!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s