Jeg ikke forstå. Snakk med fetter!

http://www.graphicshunt.com

I dag hadde jeg en avtale på tidlig ettermiddagen, og tantebarnet blir presentert for to muligheter: Enten være hjemme sammen med Minstejenta, eller dra til svigerinnen min og hennes tre barn. Junior har overnattet der for å tilbringe litt ekstra tid med de tre søskenbarna sine før han skal være borte fra dem en hel måned. Og  for at jeg skulle komme litt videre med pakking. Hvilket jeg har. Koffertene er hentet ned fra loftet. Nå gjenstår det bare å bli kurert for reisefeberens lammende prokastinering. Noe jeg jobber med akkurat nå, med en lindrende kopp te og yndlingsserien på TV.

Tantebarnet er i tvil. Det føles trygt å holde seg hjemme med Minstejenta, samtidig er det fristende å treffe nye mennesker.

«Snakker de engelsk?»

Lurer hun.

«Nei.»

«Men lærer de ikke det på skolen?»

«Ikke nødvendigvis. De velger mellom engelsk og nederlandsk. Og de valgte nederlandsk.»

«Teit. De burde hatt begge!»

«Enig. Men det går sikkert bra likevel. Junior er jo der, og han oversetter vet du. Ta det som en utfordring at jeg ikke er der for å forklare! Og så får du føle litt på kroppen hvordan det var å være meg de første årene her nede…»

Litt motvillig går hun med på tante sin plan, så det er noe spent jeg kommer til svigerinnen etter avtalen min og litt smugtitting på salget som begynte i dag. Det veddemålet jeg hadde med mannen om ikke å kjøpe klær på et helt år, sprakk etter åtte måneder. Så nå vet du det.

Tantebarnet er ute i hagen med resten av barna, og jeg spør henne hvordan det har vært på egen hånd.

«Jeg er veldig glad for å se deg!»

Og jeg lurer på om de ikke hadde tatt seg skikkelig av henne.

«Joda. Det gikk greit. Greit nok liksom. Men jeg følte meg alene. Vi hoppa på trampolina for eksempel. Men sa ingenting, ikke sant. Vi satt på huska, men vi sa ingenting. Det ble liksom kjedelig. Alle liksom bare satt der. Litt flaut. Og jeg følte meg dum når de snakka til meg og jeg ikke kunne svare. Fordi jeg ikke forstod. Det ble mye stille. Hver gang de snakka til meg, hadde jeg bare lyst til å si: Jeg ikke forstå! Snakk med fetter!»

Så forteller hun meg om Lotto reklamen som jeg ikke har fått med meg fordi jeg ikke har tilgang på norsk TV. Vi ler godt av den.

«Vet du, tante? Det skal bli deilig å komme hjem hvor alle snakker norsk.»

Tell me about it.

Reklamer

5 kommentarer om “Jeg ikke forstå. Snakk med fetter!

  1. Da er vi vel tilbake etter 12 dagers tur til Frankrike! Som jeg fortalte en gang, bodde jeg i Orléans i ett år for 20 år siden (!), og har nesten ikke brukt fransken etterpå… De siste månedene har jeg imidlertid prøvde å friske opp litt, og jeg har kost meg med dine livlige bloggsider om det franske språket og det å være innvandrer!

    Det gikk over all forventning med språket, og jeg var overrasket hvor fort det kom tilbake, og hvor fort jeg var i stand til både å forstå og tenke på fransk! Jeg skravlet i vei, og hørte støtt og stadig at jeg bøyde ordene litt feil (merket trøbbel med å si riktig kjønn på substantivene, og da blir jo både artklene og adjektivene gale…), og jeg hadde sikkert noen fantastifulle verbbøyninger også – men pytt pytt – det var utrolig moro!

    De tre siste dagene leide vi et hus hos en fransk familie i en liten landsby, og de hadde tre barn som var akkurat like gamle som våre (12, 10 og 7) – og det var moro å se hvordan de koste seg selv om de ikke kunne prate så mye sammen. Det gikk på kroppssrpåk, ansiktsuutrykk, peking, litt engelsk, litt fransk og litt tysk og litt norsk!

    Liker

    1. Så gøy at det gikk bra med språket! Og det høres forøvrig ut som en kjempefin ferie 😀 Og det du sier om barn, er helt riktig – de har ikke de samme språkbarrierene som oss voksne… Men når det gjelder tantebarnet, er hun litt eldre og nok kommet inn i en alder hvor mange ting er flaut og følte nok derfor litt ekstra mye på språkmangelen 😉

      Liker

  2. Det stemmer det. Det var de to yngste jentene på 7 som lekte best, deretter de to jentene på 10. Klarte seg godt med kroppssrpråk og litt ord. Min gutt på 12 og hun franske på snart 12 var nok mer tilbakeholdne overfor hverandre. Å bade sammen i bassenget gikk greit, og se film sammen og spille wii gikk greit – ellers tror jeg ikke de snakket så mye.

    Men gutten min var flink han, når vi var i butikken og når vi traff nye folk – og hilste høflig «Bonjour, je m’appelle…. et j’ai douze ans!»

    Tror toppen av lykke var da de to jentene på 7 fikk lov til å gå til la boulangerie om morgenen, bare de to, og kjøpe baguetter og croissanter 😉

    Ønsker deg og dine en fin Norgesferie!

    Liker

  3. Av og til hadde det vært greit for oss voksne også å kunne si «Jeg ikke forstå. Snakk med fetter.» Det er et faktum at uansett hvor god man blir i et fremmedspråk, så er det nettopp det…. fremmed, altså….

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s