Skolefri! Annerledesheter #4

Det er siste skoledag før sommerferien og jeg har hentet de to små som har åtte uker med blanke ark med fargestifter foran seg. Halvparten i gamlelandet mitt, og resten i deres eget. Vi reiser om bare tre dager, og selv er jeg i ferd med å gå altfor mange ganger rundt meg selv i stedet for å pakke kofferter. Hardt angrepet av reisefeber sitter jeg her paralysert og tenker på alt jeg skulle gjort i går men utsatte til i dag og enda ikke er i nærheten av å begynne på. Tantebarnet er nok litt lei av å høre tanten gjenta seg selv i det uendelige om at nå altså, nå snart, skal bare gjøre noe først, så ja, da etterpå når alt det andre er ferdig, skal hun helt sikkert opp på loftet å hente kofferter.

Men. Det er ikke bare, bare å skulle pakke kofferter til en voksen og to barn for fire uker når er gledesparalysert bare ved tanken på å være seg selv norsk like lenge. Og i hvert fall ikke når ny post om annerledeshetene må skrives.

Nå begynner altså sommerferien. Nok et skoleår er over for barna, og i september er Junior førsteklassing. Da blir det lekser og alvor. Det kan nok helt sikkert tenkes at denne faktoren spiller inn aldri så bittelitt når det gjelder reisefeberparalysen. Gutten har gjort ferdig tre år førskole, kan alle bokstavene og teller til cirka én million på fire språk. Og mammaen sitter her med bakoversveis og store øyne og lurer på hvor disse årene egentlig ble av. Nå vel. Det får holde med nostalgiske unnskyldninger for hvorfor undertegnede ikke har tørket støv av reiseutstyret ennå.

Skolesystemet er altså veldig annerledes, synes tantebarnet. Og det har hun jo helt rett i. Som jeg har skrevet om flere ganger før, så kan barna begynne på førskolen når de er to og et halvt år. Det er gratis. Frem til da kan de foreldrene betale for barnehage eller ”creche” som det heter. De tar imot barn helt fra de er tre måneder gamle. Mine opplevelser fra dette systemet kan du lese om her og her dersom du skulle være interessert og ikke allerede har gjort det.

Tantebarnet påpeker at dersom søskenbarna hennes hadde bodd i Norge, så hadde de gått i barnehagen. Ikke på skole. Hun lurer på hva forskjellen er. Jeg tror det egentlig ikke er så forskjellig, det har bare forskjellig navn. Men tantebarnet tror de lærer mer her. Jeg vet ikke. Og hadde uansett ikke hatt noe imot å sende barna mine av gårde til noe som tilsvarer norsk barnehage. Tenk da: ”Jardin d’enfants”. Sukk. De er så små. Lære tall og bokstaver gjør de vel tidsnok?

Overbevist blir hun når hun ser innholdet i posene søskenbarna hadde med hjem fra skolen i går.

Minstejenta sin

 Junior sin

De innholder alt arbeidet som er gjort i løpet av året. Det er satt i system i permer, og hvert eneste ark er kommentert. Hver tegning og hver oppgave er gått gjennom av førskolelærere.

Som for eksempel her:

Minstejenta har gjort en oppgave i matematikk, nærmere bestemt algoritme. «Continue le rythme des deux couleurs de la chenille.» Altså «Fortsett rytmen til de to fargene på larven.» Eller noe sånt. Algoritme er ifølge Wikipedia:

«En presis beskrivelse av en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem.»

Akkurat. Etter ikke altfor mye om og men skjønner jeg at jenta må sette grønn og oransje etter hverandre. Og hun har fått et henrykt «bravo!» som kommentar. Nå blir jeg stolt. Det må innrømmes. Er hun heldig, har hun ikke arvet matematikkferdighetene til sin mor.

Neste tegning lover også godt for fremtiden:

«TB» står det. «Trés bien» antar jeg det står for. Veldig bra altså. Jeg nikker stolt. Det er matematisk håp for avkommet. Og fortsetter skrytebildene:

Jeg svømmer over av ren mammastolthet. Den er hundre prosent subjektiv, og godt er det.

Men så ser du. Tantebarnet rynker på nesen og rister uforstående på hodet.

Jeg ser det ikke  med gang. Bare byens festivaldrage i et fyrverkeri av farger ført i Minstejentas intense hånd. Men så får jeg øye på det tantebarnet så straks, øverst i hjørnet:

Et ublidt ansikt etterfulgt av kommentaren «vu». Sett. Jenta er snart tre år. Det er plutselig ikke så gøy lenger. Jeg lukker øynene godt igjen og stikker hodet drevent i sanden. Tenker i et brøkdels sekund at dette ikke hadde skjedd der jeg kommer fra, men kan ikke tillate tanken å gå meg til hodet. For jeg bor her nå. Sånn gjør de det her. Jeg tvinger meg til å tenke at Junior har overlevd så langt, og Minstejenta er for liten til å forstå foreløpig. Til neste år skal hun uansett ha ny lærer.

Og sånn går tankene, til det går seg til. På tide å hente ned kofferter.

Advertisements

6 thoughts on “Skolefri! Annerledesheter #4

  1. Få fortgang på pakkinga, kan jo ikke risikere at du ikke kommer deg avgårde! ;D

    Ellers må jeg jo si at surt fjes på prinsessens tegning fremsto i overkant streng, gitt (for ikke å snakke om hva jeg tenker mht motivasjonsaspektet ved å gi denne typen tilbakemelding/vurdering). Mener dessuten erindre at det er omtrent på dette nivået barn på hennes alder befinner seg når det kommer til finmotorikk …

    Lik

    1. Ja, nå skal det bli fortgang på pakking altså! Gutten skal overnatte hos de belgiske søskenbarna i natt og jeg kjenner jeg begynner å klø litt etter å få ting på plass 😉

      Når det gjelder vurdering av jentas tegning, blir jeg rett og slett stum. Tror de virkelig at en som ikke er fylt tre ennå skal kunne fargelegge pent og pyntelig innenfor strekene med korrekte farger? Uff. Godt jeg kan kompensere og la henne tegne vilt og hemningsløst når hun er hjemme…

      Lik

  2. Uff… men man er på mange måter prisgitt skole-kulturen i landet man bor i. Jeg husker en samtale i bilen mellom min (da ti-årige) datter, født og oppvokst i Norge, og min amerikanske niese på snart ni. Niesen min pratet ivrig i vei om brøk og ulike nevnere og algebra, og min datter stirret i vantro. Jeg visste godt at hun aldri hadde sett snurten av noe sånt i en norsk mattebok for hennes alderstrinn, og skammet meg ærlig talt litt over at en amerikansk jente halvannet år yngre tydeligvis allerede hadde vært gjennom det på skolen. Jeg tok den norske skolen i forsvar og spurte freidig om niesen hadde lært å spikke og å tenne bål på skolen enda? Nå måpte både hun og faren hennes. Er det noe å lære på skolen da? Jeg fortalte grundig om hvordan alle barn opp til fjerde klasse har en hel dag i uken med uteskole og hvor viktig naturen er for all lærdom og kropp og helse og det sosiale og… Jeg mener jo virkelig at det er fantastisk at den norske skolen satser på de tingene (i hvert fall i småskolen). Så kommer det syrlig fra min mann: «Jaja. Kanskje det blir viktigere i det lange løp å kunne tenne et bål enn å regne brøk.»

    Det er så mye både bra og dårlig med ethvert skolesystem, tror jeg. Fins det ideelle? Jeg skulle gjerne hatt uteskole OG litt mer brøk i Norge.

    Skjønt jeg tror jeg hadde tatt en prat med læreren om det sure fjeset om hun fortsatt skulle hatt prinsessen. For det kan da vel ikke være helt vanlig å bedømme en to-åring slik? Eller kanskje det nettopp er det.

    Lik

    1. Ja, du har helt rett, man er prisgitt skole-kulturen der man bor og får vel egentlig gjøre det beste utav det! Men jeg håper og tro at dette sur-fjeset er et unntak og ikke regelen. Gutten min, som er tre år eldre, har til gode å oppleve slikt. Han skal begynne i første klasse til høsten, og har derimot i løpet av det siste året på førskolen begynt med enkel matematikk og kan alfabetet på rams pluss at han skriver enkle ord – med formskrift..! Jeg vet ikke om dette er normen i Norge, men jeg fikk ikke inntrykk av det gjennom tantebarnet mitt. Men det er vel egentlig ikke vanlig rutine i Belgia heller, som jeg har forstått det – så det varierer tydeligvis fra skole til skole til og med…

      Hehe Ler litt godt av meningsutveksling mellom deg og mannen, tror jeg kunne fått tilsvarende kommentar fra min 😉 Men når det er sagt, så er det som du sier at det er både bra og dårlig ved alle skolesystem og det er vel likeså viktig med oppfølgingen de får hjemmefra – det skal det ihvertfall ikke skorte på!

      Og helt enig med deg, dersom jenta skulle hatt denne «læreren» igjen til neste år, så hadde jeg snakket med henne. Men nå vet jeg at hun som hun skal ha, er en helt annen type så jeg satser på at det blir bedre på «smile-fjes» fronten…

      Lik

  3. Jeg skjønner ikke hva som var galt med den tegningen jeg! Mesteparten av fargen var jo på dragen så hva skal man egentlig forvente av en to-åring? Nei, synes det var så trist å se det sure fjeset, at man skal dømmes så tidlig da, det synes jeg er litt trist.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s