Familiegjenforening

Når du befinner deg et stykke fra dine opprinnelige nærmeste – de som kommer fra der du kommer fra – er det en ubeskrivelig glede å tilbringe tid samme med dem de sjeldne gangene vi treffes. Om det er her eller der. Å gjenforenes med mine egne er en luksus jeg aldri tar for gitt. Å få besøk av tantebarn fra gamlelandet er hundre prosent ren lykke.

Tantebarn som over natten har blitt stor jente. For tanten er det ikke noe annet enn absurd at den lille babytulla hun varsomt holdt i armene for noe sånt som fem minutt siden, nå både kan gå, snakke og kle på seg selv. Og reise alene.  Hun var førstekvinne i den nye generasjonen, og siden har det kommet både ei jente og en gutt til. De er foreløpig i yngste laget til å ta turen på egen hånd, og jeg gleder meg til en potensiell jevn strøm av besøkende fra den kanten når tiden er inne.

Kvelden før hun skulle lande i hovedstaden, får ikke Junior sove. Han har gledet seg i to måneder. Lillesøster vet ikke helt hvorfor, men hun holder seg våken hun også. Evig og alltid søskensolidarisk. Undertegnede legger siste hånd på hjemmet, fyller bilen full med bensin og sjekker at GPS er klar til dyst. Det blir ikke mye soving. Glede-seg-vanvittig-paralysen har et godt tak på husstanden.

Og plutselig er hun her. Plutselig står tenåringsjenta og venter på folkeoverfylt flyplass. Jeg ble forsinket på grunn av omfattende veiarbeider langs hele motorveien, og unnskylder meg heseblesende til damen som har fulgt hedersgjesten gjennom den kronglete veien fra gate via bagasjehenting til toll. Etter en lang tirade om alle køene og lastebilene og styggværet og hersens veiarbeider – håper nå inderlig at veikvaliteten faktisk blir forbedret, hahaha, akkurat som det noensinne kommer til å skje, hahaha – og alskens viderverdigheter med mer, på norsk vel og merke, blir det tydelig at damen ikke forstår et eneste ord. Jaja. Helt sikkert like greit.

Vi får summet oss en liten stund med latte og frappuccino på Starbucks før vi tar fatt på hjemturen og overgitt til motorveiens lunefulle humør. Og nå sitter vi her i stua. Alle fem. Som om vi aldri har gjort annet. Det går i norsk, fransk og engelsk. Både flytende og gebrokkent. For ikke å glemme Minstejenta sine hieroglyfer. Det er det bare hun som forstår. Junior får frisket opp morsmålet til mor, og niesen prøver seg på fransk. Hun har lært det på skolen to timer per uke i ett år. Mannen forvirrer med en salig blanding av det ene og det andre, mens jeg strever med å bruke rett språk til rett person og er den eneste som behersker alle tre.

Hedersgjesten feires behørig med fyrverkeri på Grand Place og noe sånt som hundre tusen tilskuere. Fordi hun fortjener det. Ikke fordi det er avslutning på byens festdager.

Advertisements

12 thoughts on “Familiegjenforening

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s