Morgenstund med indignasjon i munn

Jeg ser det på lang avstand. Sånn er det nesten hver dag. Kjenner frustrasjonen stige fra mellomgulvet og klarere ord for avspark. Ord som indignert skal sette vedkommende så grundig på plass at dette blir siste gang. Men det stopper som regel der. Selv om jeg er ved min fulle rett til å si fra til bilistene som parkerer over hele fortauet slik at jeg må manøvrere Junior og trille med Minstejenta ut på veien hvor bilene sjelden tar hensyn, så har jeg ennå ikke gjort det. Ofte er det biler på rekke og rad, og det er med det meste som innsats vi begir oss utpå rene sikksakk ferden for å komme frem til skolen.

Det er ikke bare jeg som irriterer meg grenseløs over denne uskikken. Vi er flere. Jeg vet om en eldre, veloppdragen herremann som alltid er ulastelig kledd og følger barnebarnet sitt til skolen hver dag.  Han fortalte meg at han hadde påpekt ovenfor en dame en gang at hun stod parkert hvor det var meningen at han skulle gå med barnebarnet til skolen, og fikk bare til svar at det dreit hun noe så saftig i. Hvorpå han repliserer at hun kunne glede seg til å komme tilbake og finne en pen ripe i lakken på bilen sin. ”Det våger De ikke! Da skal De få med meg å bestille!” Noe han selvfølgelig dreit noe saftig i.

I dag har jeg stått opp med ganske riktig fot. Jeg føler meg rolig og står ikke i fare for å skjemme ut barna med et tårevått emoutbrudd, noe som alltid er en risiko når klager skal frembringes til folk jeg ikke kjenner på mitt fremmede språk. For det er nemlig her mitt fremmede språk alltid kommer til kort. Når du ønsker å klage på noe, er det viktig å være bestemt, konsis og gjerne bittelitt nedlatende. På en elegant måte. Det er ikke mye elegant over noen som, på grunn av problemer med uttrykkingen av de rette ordene, tar i bruk et vokabular som ikke en gang er femåringen verdig.

Derfor skjer det ikke ofte at jeg klager. De gangene jeg muligens har gjort det, husker jeg ikke. Sikkert fordi de er dypt fortrengt og bare tanken gjør at jeg blir flau. I stedet for sender jeg veldig stygg og negativ energi til vedkommende klageinstans resten av dagen, uka, måneden eller året. Sånn alt ettersom alvorlighetsgrad. Ellers går jeg hjem og kjefter litt ekstra på mannen. På engelsk.

Men i dag har jeg lyst til å si fra. På en ordentlig måte har jeg lyst til å spørre denne mannen som breier seg med Volvoen sin, om hvor han mener barna og jeg skal gå når bilen hans dekker til hele gåplassen vår.

”Unnskyld, Monsieur, hva gjør De for noe?”

Mannen snur seg idet han smeller igjen bagasjelokket og ser spørrende på meg. Kremt. Ingen utskjelling. Ingen tårer. Ingen dramatikk. Rolig nå.

”Monsieur, hvor mener De at vi skal gå når De har parkert bilen Deres over hele fortauet?”

Jeg smiler litt sånn spørrende og venter rolig på svar. At hjertet mitt driver med verdensmesterskap i galoppering, er helt irrelevant men skikkelig dårlig gjort.

”Madame, beklager! Jeg mente ikke å stå i veien for Dem!”

Jeg har ikke tenkt å gi meg helt ennå.

”Dette er en skolevei, Monsieur, og det er mange barn som skal forbi her i løpet av morgenen. De er slett ikke den eneste som gjør dette, men De skal vite at det gjør oss fotgjengere mindre trygge i trafikken når plassen som er tildelt oss blir brukt som parkering.”

Fortsatt rolig. Puster dypt. Med magen selvfølgelig.

”Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Det var ubetenksomt av meg! Jeg flytter bilen med en eneste gang!”

Og sånn kan det altså gå når riktig fot bestemmer seg for å stå opp først.

Advertisements

12 thoughts on “Morgenstund med indignasjon i munn

  1. Go go go Hege! I feel completely with you! I would have been as outraged as you. You’re strong! I had such a good laugh at the negative energy sending, or going home bashing your husband in English. Got to love that! Take care & have a fantastic weekend with your family. Hugs /Marie

    Lik

  2. Herlig 😀 Vet hvordan det er å kjenne panikken komme krypende når man tenker på å klage på noe (på tross av at man har rett til å klage), så jeg er imponert!

    Lik

  3. Så flott reaksjon du fikk fra «månsiøren»! 😀 Flink var du, det var jo rette måten å gjøre det på. (Det må jeg huske jeg og… for jeg sier jo sjelden fra før jeg er så sint og lei meg at tårene ligger like bak. Det egner seg ikke spesielt godt.. hehe)

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s