Integreringens uutholdelige øyeblikk

”Hva sa De for noe?”

Fniser Madamen bak informasjon kassen. Jeg befinner meg på supermarkedets bokhandel, som ikke er en skikkelig bokhandel der det lukter bøker og alle hyllemeterne er dekket av ord. Det er en sånn som selger mye dilldall og bare litt bøker og som egentlig bare er en pseudobokhandel. Så jeg kan vel kanskje ikke vente annet enn småjentefnising fra godt voksne damer.

”Jeg er på utkikk etter historien om Robinson Crusoe i barnevannlig versjon dersom De har.”

Gjentar jeg. Klok av skade når det gjelder franskmenns uttale av engelske ord og vendinger, skarrer jeg på r-en og franskifiserer navnet til mannen som befant seg på en øde øy mens den obligatoriske trutmunnen gjør sitt for vokalene. Junior fattet interesse for denne mannen etter å ha sett et program om ham på TV, og jeg tenkte det kunne være dags å lese den. Ikke originalutgaven selvsagt, men i en mer lettfattelig barneversjon passende for Juniors alder.

”Hva?! Hva er det De sier, Madame, Jeg tror jeg forstår, men vær så vennlig å gjenta en gang til.”

Sier hun mens hun veksler lattermilde blikk med kollegaen sin. Jeg har en bestemt fornemmelse av å bli gjort narr av, at det er noe hysterisk morsomt med min uttale, men jeg har ikke tålmodighet til slik moro nå. Det er sikkert 50 varmegrader i den bilen jeg snart skal sette meg inn for å kjøre hjem til hardt angrepet vannkoppeinfisert datter som i tillegg til all annen elendighet befinner seg midt i den verste trassalderen og nekter å gjøre annet enn klø, klø og atter klø. Jeg er slett ikke i humør til å forlenge andre menneskers liv med en god latter og trekker pusten dypt før indignasjonen tar overhånd og tunga mi løper løpsk med altfor mye av det innestengte og gebrokne raseriet:

”Jeg vet ikke hvordan dere uttaler navnet til denne mannen på fransk. Men på originalspråket, altså engelsk, så uttales det altså slik.”

Jeg gjentar Robinson Crusoe med overdrevent nedlatende artikulering, hvorpå den #!&%#!! damen bryter ut i latter og eksklamerer henrykt:

”Robinson Cruosoé! Det var det De mente altså! Robinson Cruso-É”

Hun understreker e-en så grundig at jeg får lyst til å klappe til henne og brøle ut at den aksenten ikke hører hjemme noe sted, men at det selvsagt er mer enn typisk at disse ignorante menneskene som aldri ellers klarer å uttale endelsene på ord, gjør nettopp dette når ingen andre i resten av hele verden gjør det. Jeg må bruke alle mine krefter på å bekjempe en inderlig trang til å spytte frem fornærmelser som jeg ikke kan fordi det lærer vi ikke på språkkurs, der hun skritter av gårde med selvsikkerheten i behold til tross for elendig engelskuttale.

”Her er den. Men passer jo ikke akkurat til seksåringer da?!”

Tilføyer hun akkurat like selvsikkert og glad der hun vifter triumferende med originalutgaven. Hun hadde selvsagt ikke fått med seg at jeg ba eksplisitt om barnevennlig versjon. Dumme hespetre. Jeg klarer ikke å utsette meg for mer av hennes selskap og avbryter henne uvennlig og bestemt:

”Ikke noe problem, Madame, jeg leste den selv da jeg var fem. Så hva mine barn er kapable til å lese trenger virkelig ikke De bekymre Dem for.”

Lyver jeg så det renner gørr og gugge mens nesa vokser seg lang og snapper til seg voksenutgaven med arrogant mine. Jeg snur om på hælene og i et forsøk på noe som skal ligne på en glanssorti, strener jeg mot kassa. Mens jeg står der og forsøker å riste av meg frustrasjonene, blar jeg gjennom boka som er full av tynn skrift og ingen bilder. Køen er lang og det er hetebølge. Jeg snur meg for å se om hespetreet har funnet noen andre hun kan harselere med og idet jeg konstaterer at hun ikke følger med min gjøren og laden, sniker jeg boka inn mellom noen luktelys med matchende beholdere og marsjerer ut av butikken med hevet hode. Robinson Crosé du liksom.

Når jeg kommer hjem, sitter min nærmeste og koser seg med lørdagsgodt og tegnefilm. Smurfene. På godt norsk og ellers tilnærmet alle andre språk med respekt for seg selv. Men på fransk. Hrmf. På fransk heter det:

«Les schtroumpfs!? Nå har jeg fått noe så inderlig nok av denne evinnelige transformeringen av navn! Går det ikke an å lære seg uttalen på fremmedspråklige personligheter og ellers andre vesener?! Hva er det med denne evige språkarrogansen som dere driver med!?!»

Pluss mye annet gørr rettes mot mannen som sperrer opp uforstående øyne og setter vingummien i halsen. Hostende og harkende lurer han tydeligvis på hvor alt dette kommer fra. Men før jeg får summet meg til å forklare noe nærmere, kommer det kjapt fra Junior:

«Men de er fra Belgia! De heter ikke Smurfene egentlig, sånn som dere kaller dem det der du kommer fra altså…»

Akkurat ja. Nå har de klart å korrumpere verdensbildet til guttungen også. Det var selvsagt bare et tidsspørsmål før det kom til å skje. Jeg skal tålmodig til å gi ham en liten realitetsorientering i Smurfenes opprinnelse da mannen, som har funnet tilbake til munn og mæle ymter forsiktig:

«Gutten har rett. Sjekk på internett du.»

Noe jeg gjør, om enn svært snøftende. Og fant dette:

Les Schtroumpfs

Hrmpf.

Advertisements

14 thoughts on “Integreringens uutholdelige øyeblikk

    1. Det gjør det så sannelig! Du aner ikke hvor lenge jeg måtte konsentrere meg for å få det rett… Skylder på hetebølgen og retter det opp i en fei! 😉

      Lik

  1. Hellemin saa töff du er! Jeg laerer aa smelle tilbake i et raskere tempo naa som jeg er i et serviceyrke midt i Paris, men det har tatt meg tre lange aar med sinte norske gloser paa kammerset. Alle ordböker og spraakkurs skulle hatt et humor- og sarkasmekapittel.
    Jeg var forresten i Brussel i forrige uke, og var innom tegneseriemuséet… jeg visste riktignok at de heter «les schtroumpfs» i halvparten av landet (min kommende mann er et stort barn), men saa til min fornöyelse at de heter «de smurfen» i den andre. Jeg heier nesten litt paa Flandern jeg, slik som Vallonia behandler deg. Forresten ble jeg veldig positivt overrasket over hvor koselig Brussel var!

    Lik

    1. Helt enig! Humor- og sarkasmekapittel på språkkurs er en veldig god idé! Og takk for at du synes jeg er tøff, men jeg vet ikke om jeg kommer like godt utav det i virkeligheten – noe snubling i ord blir det jo midt i kampens hete, så det er nok fortsatt en del frustrasjon når det gjelder akkurat dette. Serviceyrke midt i Paris høres ut som et realt mareritt, så det er nok ingen tvil om hvem som er tøffest av deg og meg 😉

      «Les Schtroumpfs» ser nok til ut å være opprinnelig navn, uansett hvor mye jeg snur, vrir og vender på akkurat den saken. Det flamske navnet er nok bare en oversettelse, og jeg gjetter at tegneren Peyo var fransktalende… Tegneseriemuseet i Brussel er noe som har stått på agendaen lenge forresten. Mannen er også et stort barn (hvilken mann er ikke det forresten..?) og eldstemann er i ferd med å bli gammel nok til å synes det er gøy.

      Når det gjelder Vallonia kontra Flandern, så er nok hjertet mitt helt klart i førstnevnte til tross for jevnlig frustrasjonstømming her inne! Og det må vel tyde på at jeg er på rett vei i integreringsprosessen min, eller hva!?

      Lik

  2. 🙂 (Du har ikke en sånn like-knapp, så da blir det bare et smil i stedet, og jeg er for trøtt til å skrive lang kommentar, men kjempemorsom artikkel!)

    Lik

  3. Hoho! Vel, jeg føler litt med deg og ler litt med deg (ikke av, som det frekke hespetreet). 🙂

    Da jeg var ung (åh, det fikk meg til å føle meg kjempegammel), kjøpte jeg Søren Superstars bok «Hvordan banne på fem språk» (eller noe sånt). Der står det en rekke saftige uttrykk som sikkert ville kommet deg til gode. 😉

    Lik

    1. Det høres ut som en bok det kunne vært kjekt å ha innimellom! Men samtidig kanskje like greit jeg ikke har den ettersom det sikkert hadde vært fristende å bruke den litt for ofte… 😉

      Lik

  4. Vel, jeg leste faktisk en slags barnevennlig versjon av Robinon Crusoe da jeg var 5… En norsk oversettelse altså. Fullførte vel over halve boka, og forsto nok av historien til å kjenne igjen historien da jeg ganske mange år senere ble fortalt at dette er en klassisker osv. Jeg syns den var ganske kjedelig da. Ikke så rart, den har ingen større relevans i en femårings liv, og favorittboka mi var en om Tassen 😉

    Og du har forøvrig helt rett! Ha andres barn er kapable til har vel ingen noe med. Hvertfall ikke når det gjelder å anta at de har dårligere evner enn de kanskje har 😉

    Jeg er imponert over at du klarer si slike ting på et fremmedspråk, når så mange av oss her i Norge (inkludert meg) ikke engang gjør det på vårt morsmål.

    Men det om Smurfene må jo ha vært en feil, det var noen som var svært fulle og nøs samtidig som de egentlig skulle si «Smurfene» men så ble den merkelige uttalen bare hengende ved. Les Schtroumpfs høres jo bare ut som en lyd, ikke et ord 😉

    Lik

    1. Jeg husker jeg ble lest en barnevennlig versjon da jeg var i den alderen, kanskje 6-7, og den syntes jeg var spennende! Men tror nok ikke originalversjonen hadde fenget like mye 😉

      Helt enig i at Schtroumpfs er et merkelig navn, og mer tysk enn fransk etter min mening – så det kan godt tenkes teorien din er helt riktig… 😀 😀

      Lik

  5. Jeg og leste en relativt barnevennlig versjon av R.C. da jeg var ganske ung, husker det var bilder i den. (Men den var skrevet på samnorsk. Må ha vært ganske gammel.) Egentlig var det pappa som leste for meg, men siden jeg hadde lært å lese ganske tidlig, lå jeg ofte og smugleste videre etterpå.

    Ingen skal komme og fortelle andre hva som passer for barn, det der er så individuelt. Sønnen min falt pladask for historien om Terje Vigen (dere husker sikkert det diktet?) da han var ca 3 år. Jeg hadde fått tak i en video på biblioteket med en filmatisering av Terje Vigen… fra 1917! Svart-hvitt, uten tale og ikke akkurat spesielt god kvalitet – men sønnen min syntes det var utrolig spennende med soldatene som fanget mannen og satte ham i fengsel. Jeg fant en barnebokversjon av diktet og den leste vi mange ganger. Problemet var at jeg slet med å lese den høyt uten å begynne å grine, men det er nå så. 😉

    Lik

    1. Terje Vigen i en alder av tre år er veldig imponerende, så morsomt! Veldig gripende historie, som en ikke skulle tro fenger noen så liten… Men det er sant som du sier, ingen skal fortelle meg hva mine barn kan lese eller ikke lese, med mindre jeg spør om råd selvfølgelig. Men hun jeg traff på, burde jo ikke være i en sånn jobb…

      Lik

  6. Hahaha – utrolig morsomt og jeg kjenner meg virkelig igjen her også! Jeg har opplevd lignende episoder så mange ganger i Frankrike. Veldig bra skrevet 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s