Hva gjør du?

Når du befinner deg foran et menneske som stotrer og stammer frem ordene sine langsomt og besværlig med en aksent som fjerner det siste håp om at du skal forstå hva som blir sagt? Det er fristende å avslutte setningen for vedkommende for deretter å komme seg unna så fort som mulig, ikke sant? Se flere ganger på klokka for å vise at du har et sted du må være om veldig kort tid i håp om at det gjør at det gebrokne mennesket foran deg tar hintet og skynder seg litt? Og når du kommer deg unna, puster du lettet ut og håper det blir lenge til neste gang? Bare én ting til: Når du diskuterer norsk integreringspolitikk over en bedre middag med gode venner lørdags kveld, er ikke en typisk ingrediens i diskusjonen hvor viktig språket er og hvor synd det er at disse menneskene er så lite villige til å lære seg det?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest at integrering av innvandrere først og fremst er deres egen jobb. Det er deres eget ansvar at de blir velintegrerte og velfungerende individer i dette materielle overflodssamfunnet vårt. Spesielt kommer slike uttalelser fra de som representerer partiet for ”folk flest.” Det partiet som har påtatt seg ansvaret å skulle føre skrittene fremover. Mulig det skjer en vakker dag. Så langt, har tydeligvis ikke dagen vært vakker nok.

Det antas at disse menneskene først og fremst er kommet til landet for å snylte og voldta, noe de sjelden får sjansen til å ta til motmæle mot. For så lenge munn og mæle er opptatt med å absorbere det norske språk med de noen og hundre timene som står til rådighet, gjøres det narr av språkløsheten og fnises av gebrokne ord og vendinger som jo selvsagt kan være uhyre morsomme ofte nok. Spesielt for sånne som ikke har opplevd dette selv, da de gjerne drar på ferie til land hvor de med allverdens selvfølgelighet segregerer seg med sitt eget folk og forventer at drinkene serveres på klingende svorsk. Det er jo tross alt ferie.

Vox (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk) kan fortelle på sine nettsider at voksne innvandrere er fornøyde med norskundervisningen og lærerne sine. De viser til en undersøkelse Rambøll Management har utført på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).

”Undersøkelsen peker på at det er en utfordring å få undervisning som er godt nok tilpasset den enkeltes nivå og framgang. Noen deltakere synes nivået er for høyt, noen for lavt, og noen mener framgangen er for sakte. Likevel rapporterer deltakerne at de er motiverte for å lære norsk og er fornøyde med undervisningen.”

Dette kjenner jeg igjen. Jeg har gått på språkkurs som både har vært så vanskelige at jeg ikke skjønte noe av det som ble sagt, og så enkle at jeg bare satt og kjedet meg. Men det aller viktigste av alt når det kommer til læring av et fremmedspråk, vil alltid være praksis.

”Manglende muligheter til å praktisere norsk utenfor klasserommet er et problem for mange. Flere deltakere som ikke er i introduksjonsprogram etterspør mulighet for språkpraksis på en arbeidsplass. Samtidig opplever enkelte av de som er i språkpraksis at de ikke får mulighet til å praktisere sine norskferdigheter.”

Det var først da mannen og jeg bestemte oss for å innføre engelskforbud i hjemmet at det ble fart på språkutviklingen min. I begynnelsen var det både rart og kunstig å skulle snakke fransk med en som jeg hadde kommunisert med på engelsk i fire år allerede. Men jeg var nødt. For hvor skulle jeg ellers praktisere mitt nye språk? I en jobb jeg ikke fikk fordi jeg ikke behersket fransk tifredsstillende? Med mennesker i butikken eller andre offentlige fora som utålmodig trippet mens jeg gravde hull i hjernen min for å finne ordene jeg visste jeg ikke ville finne? Eller med mannens venner som helst snakket med mannen og sikkert tenkte sitt om den blonde skandinaveren (skrev først bimbo, men ettersom bloggen ikke er anonym lenger kan jeg jo ikke lyve på meg slike attributter, dessverre) som sitter der blåøyd og smiler fårete ved siden av i mangelen på de ordene som skulle kunne vise dem hvem jeg egentlig er?

Heldigvis er dette mannen sitt morsmål. Ellers hadde jeg ikke lært det så godt som jeg har gjort. Dette er ikke tilfellet for de fleste mennesker som flykter til Norge. Hvem skal de praktisere med?

Med deg for eksempel.

Reklamer

13 kommentarer om “Hva gjør du?

  1. Applaus! Gjennom din blogg har jeg fått et unikt innblikk i hvordan det er å være fremmed i et land. Det du skrev tidligere en gang om å være avhengig av andre hos f.eks legen, når man er vant til å være en som ordner opp og klarer seg selv, det har jeg tenkt mye på.

    Veldig enig med deg angående de skritt-menneskene….

    Og jeg skal være tålmodig og ikke fullføre andres setninger, lover. 🙂

    Liker

    1. Tusen takk! En slik kommentar setter jeg veldig stor pris på! Og veldig glad for at du skal være tålmodig med oss gebrokne mennesker, det er akkurat det vi trenger 😉

      Liker

  2. Jeg har lært av bloggen din å ikke være sånn. Jeg er skravlete til tusen, og må virkelig bite meg i tunga for å vente tålmodig og snakke rolig. Men jeg skal enda en gang treffe en polsk dame for kaffe, og jeg har møtt henne oftere enn norske bekjente i byen den siste tiden, for hun er en kjempemorsom dame! Ja, hun blir på en måte hindret av språket, men det hindrer ikke personligheten hennes fra å skinne gjennom. Når jeg bare tier still og venter til hun har funnet de ordene hun vil.

    Første gangen vi virkelig snakket masse sammen, sa hun at hun satte pris på måten jeg brukte mange ulike måter å forklare på hvis det var noe hun ikke forsto. Jeg svarte at jeg tror det kommer naturlig når man har småbarn i hus noe vi har begge to 😉

    Om de ikke forstår ting sagt på én måte, så prøver man måte nr. 2, og 3 og fortsetter til man finner noe som funker. Eller gir opp og viser det fysisk, noe som mellom oss voksne endte opp med utstrakt bruk av skriveblokk og en penn på deling (anbefales!) og dermed forsvant mange barrierer. Hun opplevde veldig ofte at folk bare gjentok det samme igjen og igjen, evt. saktere og/eller høyere, og det var jo ikke så hjelpsomt egentlig.

    Jeg føler virkelig at det du skriver om, stort og smått satt i perspektiv som innvandrerkvinne og -mamma har gitt meg noen gode verktøy til bruk i eget hjemland. Tusen takk 🙂

    Liker

    1. Jeg blir så veldig glad når jeg hører sånt! Tusen takk for at legger igjen en slik kommentar som viser at det kan være både berikende og morsomt å kommunisere med gebrokne mennesker. Det du beskriver er en medmenneskelighet jeg savner så sårt å høre om, og jeg velger å tenke at det finnes flere som deg og at det derfor må være håp! Dersom denne bloggen kan hjelpe til å åpne øynene litt, er det ikke noe jeg er mer glad for enn akkurat det. Men samtidig tror jeg at det krever en spesiell personlighet å tørre og ønske innvandrere velkommen inn i livet sitt… Men jeg håper uansett at sånne som deg kan begynne å vokse på trær 😀

      Liker

  3. Amen!

    Og så tenkte jeg bare å nevne en sak: I Norge har Røde Kors en ordning som heter ‘flyktningehjelp’. Den går ut på at folk som har fått opphold i Norge får tildelt en slags ‘frivillig fadder’ gjennom RK og så er man ment å skulle bistå dem i prosessen med å komme inn i det norske samfunnet. Gå på cafe eller biblioteket sammen, ta en tur i marka eller hva som helst. Ikke finne jobb til dem og sånn, men bare være sammen med dem f.eks. en time i uka eller noe og snakke norsk, svare på spørsmål om NAV, skoleavslutningstradisjoner, dugnad og andre ting etter beste evne. Eller tenke høyt sammen om hvordan de kan finne svar om man ikke vet det selv.

    Det er RK som kobler frivillige med flyktninger og man kan si f.eks. at ‘jeg vil gjerne ha ei ung alenemor’ eller ‘vår familie vil gjerne treffe en annen familie med barn’ eller noe sånt. Og det er helt frivillig hvor mye tid man evt legger ned i det. Det er en fin måte å hjelpe på hvis man går med følelsen av at man ikke vet helt hvor man skal begynne!

    Liker

    1. Tusen takk for denne kommentaren, Elisabeth! Jeg har nemlig ruget en stund på en bloggpost om akkurat dette med frivillighet. Jeg visste ikke at Røde Kors hadde et eget program for flyktninger, så det skal jeg se nærmere. Sikkert mange som ikke vet, men kanskje kunne tenke seg å gjøre noe. Jeg var selv frivillig mentor utenfor arbeidstiden da jeg jobbet i England, en slags støttekontakt for ungdom som hadde falt litt utenfor den smale sti. Og jeg har lurt på om noe tilsvarende finnes i Norge for nye landsmenn. Takk for tips! Og ellers for hyggelig kommentar 😀

      Liker

  4. Må bare si igjen at du skriver veldig godt og interessant! Jeg følger bloggen din hele tiden, og får mange nye tanker om integrering gjennom det du skriver!

    Det jeg skulle si nå, var at vi har fått noen nye naboer, og da jeg ringte på en dag for å hente minstejenta vår (som har blitt gode venner med dattera deres), hadde jeg deg og dine innlegg i tankene. Mor i huset snakket litt norsk, riktignok stotrende, men hun hadde godt pågangsmot og pratet i vei. Jeg var litt i tvil om jeg skulle hjelpe henne med de ordene hun ikke fant, og gjorde det et par ganger.

    De har bodd i Norge i tre år, og hun har vært hjemme med barn. Nå var hun klar for å starte jobbsøking, og håpet på å få jobb. Mine tanker om det var at dersom jeg var henne, ville jeg fokusert enormt på å forbedre norsken denne sommeren, for å komme lenger fremme i køen om arbeidsplasser. Men da trenger hun selvsagt norske samtalepartnere. Jeg vil helt klart be henne bort og snakke med henne – men det er jo ikke nok at bare en nabo (som i tillegg jobber fullt) gjør det….

    Regner med at de snakker portugisisk hjemme – hun på 6 snakker flytende norsk.
    Spennende med nye naboer! Og jeg kommer til å fortsette å ha dine tanker i hodet fremover, og håper at jeg kan være en liten hjelp for min nye nabo!

    Liker

    1. Tusen, tusen takk for en kjempehyggelig kommentar! Veldig glad for at du følger bloggen min, og at du kan bruke den i slike situasjoner som du beskriver. Hun er heldig hun som har deg til nabo 😀

      Portugisisk er sikkert ikke det enkleste å lære norsk utifra ettersom det også er et latinsk språk og nok ikke har veldig mye til felles med norsk. Er mannen norsk forresten? Jeg vet ikke hvor mye dere snakket om språk da du var inne hos henne, og om du vet om hun har gått på mange språkkurs og ellers hva hun gjør for å lære seg språket?

      Enig med deg i at norsken bør prioriteres sterkt når hun nå tenker å søke seg jobb, men samtidig er det jo nettopp en jobb som kan hjelpe en til å akselerere – spørs jo selvsagt hvilken bransje hun søker innenfor…

      Tusen takk for at du forteller meg dette, og jeg hører gjerne mer om hvordan det går etterhvert…

      God helg til deg!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s