Ulovlig redd

Bare én gang mitt liv har jeg vært virkelig redd. Så redd at jeg kjente at nå står jeg i fare for å miste alt. Ingenting kommer noensinne til å kunne bli godt igjen. Tiden stod stille de fem minuttene det varte. Jeg stivnet og kulden fryste seg fast. Ble så redd at frykten var i ferd med å paralysere meg, men adrenalinet som skylte gjennom kroppen ga meg en styrke og klarhet jeg aldri før hadde kjent.

Vi er på flyplassen i Brussel for å hente lillebror som kommer på visitt fra gamlelandet. Minstejenta, som bare er noen måneder gammel, sover i bæresele på magen. Når hun våkner, skal hun hilse på onkel for første gang. Junior er blitt større siden sist sommer, og har fortsatt friske minner fra fotballspilling med en onkel han har litt problemer med å uttale navnet til. De to venter sammen ved bordet i kafeen, mens jeg og jentungen stiller oss i kø for å hente noe drikke før vi skal legge av gårde i hundre og noe på motorveien for å komme oss hjem.

Da jeg balanserer meg tilbake til bordet er det like før vekten av overlesset brett og baby på magen gjør at jeg tipper fremover. Men, lillebroren min sitter alene.

”Hvor er gutten?”

Lurer jeg veldig.

”Er han ikke sammen med deg?”

Lurer onkel lillebror.

Nei. Det er han ikke. Jeg snur meg mot sideutgangen og ser ikke annet enn et hav av mennesker som står og venter. Et hav. En maurtue av mennesker så langt øyet kan se. Dører ut mot trafikkert vei. Jeg ser ikke gutten min noe sted.  Han er bare tre år, har så vidt lært seg å snakke og vil ikke kunne forklare seg for noen. Det er prisen han betaler for flerspråklighet. Men det han ikke har fått med seg av ord, tar han igjen med beina. Han springer veldig fort. Og jeg vet han kan ha kommet langt på de minuttene han har vært borte. Om ingen har stoppet ham på veien…

Jeg kjenner jeg dør. Men adrenalinet sparker meg av gårde og jeg finner en vaktmann som hjelper meg å lete. Han ser fortvilet ut. Vi vet begge hva vi tenker. Flere kommer til for å hjelpe og det hele foregår i en evighet av noen få minutter. Hele tiden sitter redselen i. Redselen for at noe har hendt gutten min. Redselen for at han er redd. Jeg vet at jeg er i stand til å gjøre hva som helst, hva som helst, for å skjerme barna mine fra ondskap og elendighet.

Så ser jeg. Langt der borte i en korridor kommer han hånd i hånd med en annen vaktmann. Tårene renner stritt og da blikkene våre møtes, begynner jeg å leve igjen. Det hele stod på i mindre enn fem minutter. I knappe fem minutter gjennomgikk jeg mitt livs mareritt. De verste minuttene i hele mitt liv.  Aldri har jeg vært så redd, og jeg håper jeg aldri skal måtte komme til å være så redd igjen.

Noen minutters ren kaldredsel er et privilegium skjønner jeg etter endelig å ha lest ferdig Maria Amelies bok ”Ulovlig norsk.” Det var ikke det at den tok lang tid å lese. Neida. Jeg leste den fort nok når jeg endelig fikk begynt. Jeg bare utsatte og skaffe den, utsatte og lese den, fordi jeg selvsagt skjønte at det ikke kom til å være noe glad lesning. Dette er en sann historie.

Hun beskriver et liv på flukt. Et parallelt univers av mennesker som er født uten de riktige papirene. Som på grunn av dette ikke har krav på beskyttelse når overmakten har ondsinnede hensikter. Hun forteller om foreldre som velger papirløshet til fordel for å sendes tilbake dit de kommer fra. For der de kommer fra, er de redde. Redde for sikkerheten til datteren sin. Redde for at hun skal kidnappes og bli utsatt for grusomheter. Det er ikke snakk om fem minutters redsel på en flyplass med lykkelig slutt. Redselen er kontinuerlig. Derfor flykter de. Og nekter å dra tilbake.

Det hadde jeg og gjort dersom livet til barna mine var truet.

Jeg anbefaler deg selvsagt å lese denne boken dersom du ennå ikke har gjort det. Det er en uhyre viktig bok. Den gir sårt tiltrengte nyanser i debatten rundt asylpolitikk. Og innblikk i et liv man kanskje helst ikke vil høre noe om fordi det er ubehagelig. Den gir ansikt til mennesker som tyr til det meste for å slippe og reise tilbake dit de kommer fra. Mot slutten sier hun:

Jeg husker også at da jeg var liten, forsto jeg ikke hva jeg hadde, og hvor hardt faren min hadde jobbet for å oppnå det. Jeg fikk ting for lett, for enkelt og trodde ikke at jeg måtte kjempe for å ha det bra i livet. Jeg levde inni min egen boble, og hvis noe da hadde sagt til meg at jeg skulle leve på et asylmottak og snakke et fremmed språk i et rart, fjernt land, eller at moren og jeg ville vaske i mange år for å få råd til en utdannelse og et liv, ville jeg ledd av denne personen, ledd rått og lenge.

På den tiden kjente jeg en viss undring, jeg forsto ikke hvem asylsøkerne i nabolaget i Kaukasus var, jeg forsto bare at de var vesener som rømte fra krig og ødeleggelser og bodde i nærheten av huset vårt. Jeg forsto ikke at de hadde mistet et hjem, jeg forsto ikke hvordan det føltes å miste alt man hadde. Jeg forsto ikke hvorfor pappa og mamma hjalp dem med jobb og andre ting. Jeg trodde at livet mitt skulle være trygt, godt og fint for alltid.

Mens jeg skrev denne boken, forsto jeg at denne historien ikke bare handlet om meg, en asylsøkerjente som kom til Norge, ble illegal innvandrer og hadde mye flaks. Det ble en historie om perspektiver som utvidet horisonter slik at man kom til nye land. Det ble en historie om at man kan være på toppen av alt og alle, men det er likevel så lett å falle ned (s. 216 – 217).”


Andre relevante bloggposter:

There is something about Maria Amelie

Advertisements

9 thoughts on “Ulovlig redd

  1. Kjende det snørte seg i bringa eg også! Har hatt nokon slike opplevingar der borna ikkje er der eg trur dei er, men ikkje nett på ein flyplass… Så godt det ordna seg så»fort», sjølv om det sikkert kjendest lenge nok! Takk for eit lite innblikk i boka til Maria Amalie, eg har ikkje fått lest ho, men kjenner at eg fekk meir lyst etter å ha lese dette innlegget! Viktig tema, som me nordmenn nok har alt for lite innsikt i.

    Lik

    1. Jeg vil virkelig oppfordre deg til å lese den, ikke bare fordi den forteller en sterk historie men også fordi man får innblikk i hvor mye ressurser som kanskje bare sitter og ruster rundt om på asylmottak i det ganske land. At disse menneskene har én ting til felles, og det er at de ønsker seg et bedre liv. Ellers er de alle individer med individuelle historier. Jeg synes den burde være obligatorisk lesning for alle og enhver. Så takk for at du kanskje kunne tenke deg å lese den etter denne bloggposten, det er akkurat det jeg håper på 😀

      Lik

  2. Bra innlegg! Jeg bare venter på at Søtingen min skal bli ferdig med boken så jeg kan få lese den..

    Har ellers også hatt en sånn panikkopplevelse. Vi var på ferie på Mallorca da Lillesnupp var to år, og hun syns det var gøy å stikke av for da sprang vi jo etter henne… Festlig. En kveld var hun plutselig borte fra «minidiscoen», og det var to dype basseng rett i nærheten, mye folk, svært hotell, hav 40 m unna og høy musikk… Aldri vært så redd i mitt liv som da jeg sprang langs bassengkanten og lette. Heldigvis fant vi henne inne på hotellet, innerst i hjørnet på et spillrom. Hun var kommet langt ja…

    Lik

    1. For en forferdelig opplevelse, men takk og pris for at det gikk bra!

      Og så fint at du skal lese boken… Tenk litt på den redselen du følte på Mallorca, og hvordan det må være å ha den som en del av dagliglivet… Og fortell meg gjerne hva du synes om etterpå 🙂

      Lik

  3. Du skriver så det grøsser på ryggen!! Veldig, veldig bra. Liker hvordan du får folk til å tenke ved å trekke paralleller mellom den skrekken som mange foreldre opplever, og minne om at dette faktisk er noe andre lever med i lang, lang tid… kanskje hele sitt liv.

    Boka om Maria Amelie var veldig sterk. Jeg planlegger å lese den igjen snart.

    Lik

    1. Jeg er veldig tilhenger av å trekke paralleller til saker vi tror vi ikke har noe til felles med på en måte som forhåpentligvis kan få «folk flest» høhø til å tenke litt lenger… Så jeg setter stor pris på kommentaren din 😀

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s