Riddere av konjunktiv

”Hvor lenge har De lært fransk?”

Lurer damen i andre enden av røret på. Hun er nummer tre i rekken av alle fransklærerne jeg har hatt gleden av å stifte bekjentskap med i løpet av mitt liv. Jeg husker dem, alle som én. Første i rekken, var C-språklæreren på gymnaset for to hundre år siden. Nummer to var en fransk kollega fra den gang jeg bodde i England, som ga meg et intensivkurs rett før jeg dro over til Europas hovedstad for å friste lykken. Og så kom denne damen, som selvsagt ikke skulle være den siste i rekken. Men jeg husker henne ekstra godt. Hun var nemlig den som introduserte meg for fransk konjunktiv.

”Vel, jeg ligger på nybegynnernivå. Har ikke mange timene bak meg. Ikke på denne siden av millenniumet i hvert fall. Hehe.”

Denne samtalen utspiller seg på et lukket kontor midt i arbeidstiden og telefonspråkkurset er sponset av arbeidsgiveren min. En halv time i uken skal denne damen og jeg konversere om grammatikk, vokabular og livet og sånt.

”Så De har ikke lært om konjunktiv ennå da?”

I gjeldende stund er fortsatt all franskspråklig optimisme intakt. Men denne samtalen skal etter hvert vise seg å være begynnelsen til slutten på det.

”Neei, det tror jeg ikke.”

Og det blir stille i den andre enden. Litt for lenge. Jeg aner fare der hun trekker pusten dypt og ikke sier så mye annet enn at jeg ikke trenger bekymre meg om det nå, men at vi skal gjennomgå det på et senere tidspunkt. Når det tidspunktet kom, hadde det allerede begynt å hope seg opp en viss skepsis til mitt nye språk. Konjunktiv var det som skulle velte lasset av de siste illusjonene. Illusjonen om at det er greit å skulle lære fremmedspråk selv om man begynner å nærme seg halvveis i livet og hjernen kanskje helst vil lære språk til feriebruk. Og ikke sånn ”stand up for yourself” i integreringsprosessenbruk.

Det er sånt det blir Kebabnorsk av som det heter så inkluderende. Sterk aksent ispedd grammatiske feil og mangler blir det ikke mye R-E-S-P-E-C-T av må vite. Lær språket. Sier folk flest indignert. Slik at vi kan le av dere etterpå. Om det jeg driver med her nede kan kalles fiskebollefransk eller noe i den duren, så koker jo hele summasummariumet ned til at uansett hvor iherdig jeg jobber og uansett hvor lenge jeg sitter langt utover kveld og vrir hjernebarken i alle retninger så blir det aldri helt sånn som det skal være for å kunne bli inkludert på lik linje som de jeg deler land med.

Konjunktiv er en av disse språklige finurlighetene som skiller klinten fra hveten. Medregnelig fra utilregnelig. Mestring av konjunktiv gir deg friheten til å lire av deg en fransk som ikke setter deg i noen andre båser enn de du helst vil tilhøre.

Dersom du har hengt med helt hit, betyr det kanskje at du er litt interessert i hva denne grammatiske regelen innbærer. Og det skal jeg gi deg et lite innblikk i her. For ikke bare er denne bloggen en blogg som handler om livet i utlendighet, men den inneholder jo også en stor grad av terapeutisk surmuling. Ergo blir det å greie ut om hverdagens uutholdelige finurligheter ren terapi for meg. Dersom du ikke er interessert, ber jeg deg likevel innstendig om å holde ut lite grann til. Dette er nemlig ikke en innføring i fransk grammatikk. Neida. Dette er nok et bevis på hvorfor språklæring og integrering og sånt går trått om senn og ikke skjer over natten.

”Modus (flertall modi) er en måte å inndele verbbøyingen på, en verbalkategori. Begrepet betyr nærmest måte og si det på, utsagnsmåte. Modus viser hvordan det som sies skal tolkes (for eksempel som en fortelling, en påstand, et ønske, et påbud osv.). Norsk har to modi, indikativ og imperativ. Norsk har dessuten rester av den modus som kalles konjunktiv (Leve kongen!). Fransk har tre slike kategorier, indikativ, imperativ og konjunktiv. Ofte regnes også kondisjonalis som en egen modus på fransk. Konjunktiv brukes på fransk i enkelte leddsetninger, ofte i visse typer at setninger og etter visse typer konjunksjoner i adverbiale leddsetninger.” (Ronsjø & Moen, ”Fransk grammatikk”, Gyldendal Norsk Forlag, revidert utgave 1995, 3. opplag).

Henger du med så langt? Er det kanskje betimelig med et par eksempler slik at du ikke risikerer at hjernebarken slår krøll på seg? Joda. Nå skal du se.

L’instituteur veut que nous chantions.                               

Læreren vil at vi skal synge.

Dersom du ennå ikke har lært konjunktiv og er lykkelig uvitende om dens eksistens, ville du bøyd verbet ”å synge” (chanter) slik: chantons. Det er vel ikke så ille forskjellig, tenker du kanskje? Hva med denne:

Je ne crois pas que ce soit la vérité.                                      

Jeg tror ikke det er sannheten.

Uten kjennskap til konjunktiv ville verbet ”å være” (être) bøyes på denne måten: est. Det er ille forskjell mellom ”est” og ”soit”. Videre kan boken jeg henviser til ovenfor fortelle at:

”Konjunktiv brukes i que-setninger (at-setninger): etter uttrykk for vilje (ønske, befaling, nødvendighet). Andre uttrykk for vilje: forby, tillate, kreve. Det brukes også etter uttrykk for følelse og sinnsstemning: frykte, glad, fornøyd, sint, henrykt, bli forbauset. Dessuten etter setning der en tanke, ytring eller iakttakelse nektes, og etter uttrykk for tvil. Etter upersonlig uttrykk for vilje, følelse, mulighet og subjektiv vurdering. Andre slike uttrykk: nødvendig, merkelig, forbausende, rettferdig, det er tilstrekkelig og det synes (som om). Etter nektende uttrykk for det som er sant, sikkert, trolig eller usannsynlig.”

Nå har jeg bare tatt for meg konjunktiv i at-setninger. Konjunktiv i visse relative eller adverbiale leddsetninger er utelatt. Uansett er dette bare toppen av isfjellet. Jeg trodde dette var alt, helt til jeg kom til språkkurs nummer åtte tror jeg det var og læreren som jeg kommuniserte med via Skype og e-post, mente jeg var blitt såpass avansert i dette språket at hun kunne innvie meg i konjunktiv for viderekommende. Jeg latet bare høflig som jeg var helt enig i det, mens jeg på det mentale plan koblet ut av redsel for at toppartiet mitt skulle kortslutte for evig og alltid.

Det var i kjølvannet av mitt første møte med fransk konjunktiv at jeg begynte min språklige tri. Eller sortering som det heter på godt norsk. Jeg skjønte at jeg ikke kunne lære alt. At det var visse kompromiss jeg måtte inngå med meg selv. At det var deler av grammatikken jeg ikke kom til å kunne mestre som jeg skulle ønsket.

”Men det gjør da ikke noe? Du snakker sikkert så godt at de forstår deg?”

Tenker du kanskje? Jeg har sagt det mange ganger før i denne bloggen, og kommer til å si det igjen og igjen til krampa tar både deg og både meg: Får gebrokne mennesker like mye gehør som flytende mennesker? Nei! Vi gjør ikke det. Dermed basta.

Så slik har det gått til at jeg unngår å ytre ønsker og behov og slikt som er ramset opp ovenfor i at-setninger, bortsett fra de jeg har pugget og som faktisk sitter fast. Jeg snakker omkring konjuntiven som en slu rev som sirkler rundt byttet sitt. Men jeg angriper ikke, jeg feiger ut med halen mellom beina og velger andre ord. Eller lar være å si noe i det hele tatt.

I bokhyllen min står det en fransk bok som heter ”Les Chevaliers du Subjonctif,” som direkte oversatt blir “Ridderne av konjunktiv.” Den er skrevet av Érik Orsenna alias Érik Aroult, fransk politiker og forfatter. Han har blant annet skrevet en annen bok jeg også har stående sånn litt for moro skyld: ”La grammaire est une chanson douce” eller ”Grammatikk er en myk sang”. Sistnevnte handler om Jeanne, ti år, og den fire år eldre broren hennes, Thomas, og deres omgang og lek med grammatikken i det franske språk. De fortsetter med dette i førstnevnte bok, men her spesialiserer de seg på min hodepine. De flykter fra ord politiet til øya ”Konjunktiv”, en øy for opprørere. Fordi konjunktiv er modusen for begjær, forventning og fantasi. Her fortsetter Orsenna sin kamp for språket, heter det. Ikke som skolemester, men som poet og en mann som elsker ord.

Edith Piaf synger at hun angrer intet. Men det gjør altså jeg. Selv om det er ingenting som er så bortkastet energi som det å tenke på det en skulle ha gjort så sitter jeg her og angrer bittert på at jeg ikke hadde fransk B-språk i hine hårde dager. Hva skulle jeg egentlig med tysk?! De tyskerne jeg har truffet i mitt liv har alltid snakket godt engelsk. Dessuten. Hvorfor i all verden dro jeg til England som au-pair etter gymnaset hos en familie som lå i skilsmisseforhandlinger og som ville at jeg skulle vaske huset deres hver eneste dag?! Jeg skulle ha dratt til Paris.

Etterpå skulle jeg ha studert fransk videre. Helt til språket satt og jeg kunne nyte poeter som Orsenna og hans likesinnede med mer. Og ikke minst ledd av slike som meg som er så dumme å hive seg overoptimistisk på franskkurs på gamledagene sine. For det jeg innbiller meg, er at hjernen ikke vil mer på grunn av alderen min. Men av og til kommer det selvsagt en uunngåelig fornemmelse av at jeg kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Det er da det hjelper med følgende referanse fra Wikipedia angående ”Critical period hypothesis”:

“On reviewing the published material, Bialystok and Hakuta (1994) conclude that second-language learning is not necessarily subject to biological critical periods, but «on average, there is a continuous decline in ability [to learn] with age.»

Jeg trykker dette til mitt hjerte og vil ikke høre ett eneste ord om positiv tankegang eller «jamen, du er så flink at.»

Reklamer

27 kommentarer om “Riddere av konjunktiv

  1. Neivel – ikke positiv tanke … Du suger altså i fransk. Men jeg får si at jeg er verre da. 😉 Og jeg hadde nok ikke visst hva en konjunktiv var om jeg så satte meg på en – etter forklaringen din.

    Liker

    1. Hihi, ja, jeg suger i fransk akkurat i dag… 😉 Men blir du ikke bare bittelitt fristet til å lære fransk etter at jeg introduserte deg for konjunktiven altså..? 😀

      PS! Denne bloggposten har ligget der lenge og ventet på å bli skrevet, jeg er glad det er gjort så jeg kan gå videre med livet mitt…

      Liker

  2. Jeg har alltid sett på konjunktiv i fransk som en statisk fortidslevning.

    Hvofor heter det f.eks. «après qu’il est venu», men «avant qu’il [ne] soit venu»? (Ikke for dét, mange sier «après qu’il soit venu», men de tar feil.) Hvorfor heter det «j’espère qu’elle viendra», men «je souhaite qu’elle vienne»?

    Det greieste var å pugge en del faste vendinger, og så slå om seg med dem i tide og utide.

    Hva er konjuntiv for viderekomne?

    Liker

    1. Helt enig, Erlend! En statisk fortidslevning er akkurat dét det er… Hadde det vært opp til meg, skulle konjunktiven vært fjernet sammen med passé simple. Jeg får ta tak i det når jeg en vakker dag blir forkvinne for l’Académie francaise 😉 (har ikke cedille på denne PC-en altså… Vet du forresten hvordan jeg får frem den på norsk tastatur?)

      Når det gjelder konjunktiv for viderekommende, var det blant annet forklaring på det eksempelet du nevner med at det skal brukes på «avant que» men ikke «après» eller «pendant» for eksempel. Men forklaringen var så abstrakt at jeg bare latet som jeg hang med, for ellers hadde bare læreren insistert til det ble banket inn i hodet på meg. Deretter begynte hun å snakke om intensjoner som skal gjennomføres kontra intensjoner man er sikker på at man ikke skal gjennomføre, eller noe sånt… Jeg sparket meg i leggen hele tiden mens jeg skrev dette blogginnlegget for at jeg ikke tok notater til akkurat dette for det ville vært fryktelig underholdende.

      Og enig med deg, de faste vendingene pugges og jeg sier alltid «il faut qu’il fasse» etc. og retter på sønnen min dersom han sier feil 😀

      Liker

      1. Forøvrig er det kanskje litt urettferdig at konjunktiv er blitt prügelknabe nummer én – det finnes jo andre lekkerbiskener som f.eks. samsvarsbøyning av perfektum partisipp, en sann lapskaus som det antakelig ikke er andre enn trenede professeurs de français som har oversikten over. Selv har jeg en hel «gjør-det-selv»-bok om emnet.

        La cédille fremkommer ved å trykke «alt gr» sammen med «,», og deretter «c», noe som gir «ç». Underlig nok gir det også ting som «ņ», «ȩ», «ļ» og «ţ», men det slipper man nå en gang å bry seg om hvis det er fransk som er temaet.

        Hvis du har masse tid til overs og en brennende interesse for sære aspekter av fransk grammatikk, vil jeg anbefale belgieren Maurice Grevisses «Le Bon Usage». Franskmenn dunker den i hodet på hverandre når de er uenige om språklige spørsmål.

        Liker

      2. Den «gjør-det-selv-boken» synes jeg godt du kan kopiere å selge til meg! Ellers skal jeg ikke se bort fra at jeg skaffer meg den du anbefaler, for innimellom kommer det over meg at jeg har masse tid og brennende interesse for fransk grammatikk. Og innimellom kan jeg jo dunke den i hodet på mine landsmenn, ikke fordi jeg kommer til å befinne meg uenig i noen som helst franskspråklig debatt, men rett og slett fordi jeg er lei…

        Men jeg får ikke cédillen frem jeg… selv om jeg trykker alt gr sammen med komma og deretter c aldri så mye. Jeg har prøvd både å slippe og holde alt gr + komma når jeg trykker C, men ingen av delene fungerer…

        Og når det gjelder samsvar generelt i det franske språk, så går det allerede rundt for meg på det enklest plan… Jeg har nok koblet den perfektum partisippen helt ut 😉

        Liker

  3. Helt positivt negativ til å ytre meg fordelaktig til pessimisme når det gjelder å lære seg grammatikk eller noe som helst slags konjunktiv 🙂 Om enn det kommer med fransk vri…

    S.

    Liker

  4. Jeg hang med! Men dette var som å spole tilbake 20 år, til timene både på videregående, men også til grammatikktimene jeg hadde på universitetet i Orléans, i kurset DEF (Diplôme d’Étrangers en France?)…. Må visst repetere mye den nærmeste måneden, før vi skal reise.

    Konjunktiv ER vanskelig, fordi det er så lite logisk, og fordi det må pugges. Men som en her sier, så er det lurt å pugge noen av de vanligste uttrykkene, og så bruke dem aktivt, slik at det høres ut som om en har full kontroll. Og så heller gå rundt grøten på andre uttrykk.

    Husker at da 3-åringen i min franske familie første gangen brukte konjunktiv korrekt, var foreldrene veldig stolte og smilte bredt. Jeg var mektig imponert….

    Liker

    1. Jeg er misunnelig på deg som gjorde dette den gangen, for da er det så mye lettere å få det til å sitte! Jeg er ikke sikker på det diplomet du nevner, for jeg bor i Belgia og her er alt veldig annerledes. Kursene jeg har tatt heter stort sett FLE (Francais langue étrangère).

      Men ellers er jeg helt enig i at det å pugge standarduttrykkene pluss gå rundt grøten ellers, er en finfin strategi. Jeg har blitt veldig fink til sånn grøtvandring disse årene! 😉

      Liker

  5. Jammen du er jo saa flink! 🙂 Hihi. For meg hjelper det aa tenke paa at paa norsk saa er det «Jeg vil at du skal gjore det naa!» Altsaa tenke paa «at» og «skal.» (Digresjon: ser et noen slutter aa bruke denne formuleringen og det skjaerer i orene mine! «Jeg vil at dere kommer i dag…» Ugh!!!)

    Helt enig med de som foreslaaer aa pugge faste uttrykk, og det ser det jo ut som du har gjort. Selv slenger jeg rundt meg med konjunktiv paa spansk (selv om jeg bor i USA saa jobber jeg paa spansk) og italiensk men ikke fransk. (Litt fordi jeg ikke snakker saa mye fransk men ogsaa fordi at selv om jeg vet naar det skal brukes saa har jeg aldri laert meg verbformene.) Espero que te vaya muy bien! 🙂

    Liker

    1. Joda, jeg er sjempeflink… 😉

      Måtte tenke meg om når det gjelder eksempelet ditt for jeg er jo ikke bare språkforvirret på fransk ser du… Kom frem til at det ikke klinger bra uten «skal» når jeg snakker bokmål, men på trøndersk blir det lett: «æ vil at du kjæm»… Og ikke «æ vil at du ska kom»… Så mulig det er dialekter ødelegger, eller så er det jeg som har blitt litt utvasket i norsken!

      Liker

      1. Er du trondersk?? Det hadde jeg ikke faatt med meg! Av en eller annen grunn trodde jeg du var fra vestlandet. Jeg er halvt tronder selv, men har ikke tenkt over om de bruker «ska» her…

        Liker

  6. Jamenn, du _er_ jo så flink atte! 😉
    Jeg ga opp språket da jeg innså at samme ord, samme stavemåte, uttales ulikt avhengig av hvilken presis ordklasse det tilhører i den eller den setningen. At uttalen baseres på annenhver hard og myk lyd er greit, jeg kan forstå det, men at endelsene kan være stumme eller uttalte avhengig av ordklasse, selv om de staves helt likt?? Og så i tillegg huske på hvilken del før eller etter nevnte endelse som skal være siste uttalte lyd avhengig av første lyd i neste ord…

    Jeg er imponert over at du i det hele tatt evner å snakke deg rundt slike begrep. Bare det er faktisk litt av en innsats.

    Liker

  7. ç – det trikset med trykking av diverse ser ut til å virke her… Ble så nysgjerrig at jeg måtte svare bare for å kunne teste 😉

    Trykk og hold inne «Alt Gr» mens du så trykker på «,»
    Slipp alle knapper
    Trykk c
    Det funket her, men jeg bruker linux så vet ikke om det alltid er samme effekt i windows og mac?

    Liker

  8. Konjunktiv er kjempegøy, vettu!! Eller subjuntivo som de kaller det på spansk – sikkert bare for å forvirre 😉

    Jeg tenker at dette i utgangspunktet, og som regel, er puggemateriale, som flere har nevnt over her. Men siden pugging er kjedelig, så har jeg alltid tenkt at noe av det som er så supert med utveksling/au-pair’ing og ellers andre typer opphold i utlandet som varer minimum ett halvår, helst lenger, er at da slipper man unna mye av pugginga! Man får språket inn en snarvei gjennom å høre det på TV, radio, i butikken, på bussen og gjennom å bruke det hver dag gjennom samtaler – det er «learning by doing». Man lærer språket uten at man legger merke til det nesten!

    MEN så kommer det store men’et – og det er dette med alder. (Jeg har nettopp blitt eldre, så dette har nettopp gått opp for meg ;)) Denne teorien gjelder nol ikke i like stor grad for voksne som for barn og unge…. Det er kjipt for oss! Jeg tror man som voksen garantert har stooore fordeler av å bo i et land der de snakker språket man skal lære, men man slipper nok ikke unna pugginga!

    Jeg har mine grunnleggende spanskkunnskaper fra utvekslingsopphold i Chile i min pure ungdom. Jeg har holdt språket ved like gjennom praksis hjemme, reiser og videre studier, så uttalen og en ok aksent er fortsatt intakt gudskjelov, men hvis jeg skulle lært et nytt språk nå, så hadde nok ting vært annerledes. Jeg husker ikke at jeg pugget noe i det hele tatt gjennom det året jeg var på utveksling. Jeg lette opp ting når jeg undret meg over bruk av former og bøyninger av og til, men det meste «blei bare sånn».

    Nå er det ordforrådet jeg sliter mest med – det er skralt i forhold til hvordan jeg har ønsker om å ordlegge meg. Pugge ordboka? 😉

    Du har helt rett i at hvor godt man snakker har mye å si for i hvilken grad man får gehør og hvor alvorlig man blir tatt blant de nye landsmennene. Her kommer definitivt aspekter som modus, verbbøyning og aksent inn.

    Men nå er det en stund siden du skreiv dette innlegget, så nå er sikkert ikke konjunktiv noe issue lenger? …. Eller?? 😉

    Hilsen Cathrine

    Liker

    1. Konjunktiv er ikke noen issue lenger, rett og slett fordi jeg ikke lar det være det. Men ikke fordi jeg ikke gjør feil, det gjør jeg massevis av, helt sikkert hver eneste dag. Jeg unngår nok de mest kompliserte, og bruker med entusiasme de jeg har greid å pugge, høy alder til tross!

      Ordforråd er noe annet ja, pugge ordboka? Hjelper det? Ikke for meg i hvert fall. Jeg har hatt flere puggeprosjekter, men enkelte ord vil bare ikke feste seg. Aldri. Men nå har jeg heldigvis kommet opp på at såpass nivå at jeg kan si stort sett det jeg vil på fransk, og dersom det blir for komplisert så trøster jeg meg med at jeg sikkert ville hatt problemer med å uttrykke meg på morsmålet også og lar det bare være. Ikke alt man trenger å si bestandig.

      Alder er nok en vesentlig faktor når det kommer til språk. Det innbiller jeg meg at jeg har lest noe forskning på også. Jeg skulle så inderlig ønsket at jeg hadde valgt Paris au-pair tilværelse den gangen jeg tilbrakte seks måneder i utkanten av London for å finpusse på engelsken. Engelsk kan vi jo egentlig vi som er oppvokst i Norge. Det å begynne med fransk når en har tippet tretti-tallet, er nok min hovedårsak til at det har gått litt trått. Pluss at jeg ble mor for første gang oppi alle glosene som skulle pugges og verbene som skulle bøyes. Det sier seg selv at det ikke gikk så fort som jeg kanskje hadde innbilt meg på forhånd!

      Håper det går bra med deg og glosene til tross for at de ikke sitter like godt 😀

      Liker

  9. Greetings! Very helpful advice within this post! It’s the little
    changes that produce the biggest changes. Thanks for sharing!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s