43 Hours

17. mai klokken 13.15 skjedde det. Allerede. Er det virkelig mulig? Vanligvis trengs det flere dager. Enkelte ganger opptil en uke faktisk. Og hver gang virker det like håpløst. Som om det aldri skal ta slutt. Denne gangen tok det knapt to dager. Vi snakker personlig rekord.

Følelsen kommer smygende. Puster meg lett i nakken ett døgn før avreise. Fingrene rører seg instinktiv én etter én som for å telle hvor mange timer det er igjen. Helt til det uunngåelige er så nære at hugget i magen ikke gir slipp, men gnir seg inn til det innerste for å være sikker på at virkelighetens ubarmhjertighet ikke går meg hus forbi.

Jeg rekker flyet hjem fra gamlelandet med god margin. Og det med blandede følelser. Glede over å skulle se igjen de nærmeste. Dårlig samvittighet for at den ikke er pur men ispedd flekker som ikke tåler dagens lys. Alt dette vet jeg nå. Det er bare å stupe rett ned i mørkeste kjelleren. Ikke innbille meg at jeg slipper unna bare sånn uten videre. Derfor går jeg lydig ned når alle hjemkomstritualene er unnagjort. Setter meg innerst i kroken i trygg visshet om at ”do not disturb” skiltet henger utenfor.

Ingen vits i å ringe. Jeg tar den ikke likevel. Hva vil du jeg skal si? Vil du høre alle superlativene som beskriver dagene jeg tilbrakte der jeg kommer fra opprinnelig? At det å være seg selv fullt og helt og kunne snakke uten å tenke seg om det grann er ekstremt bra for helsa og burde være en menneskerett? Og at endelig var det noen som skjønte humoren min uten at jeg trengte forklare noe som helst (og selvsagt ender opp med å være alt annet enn morsom) og derfor så ”lo vi og lo vi og lo vi” til det nesten gjorde vondt? At mine nye landsmenn irriterer meg noe sånn dypt inn i nervesenteret med trutmunnene sine og manglende evne til å uttale ”H” og endelser slik at de ikke klarer si fornavnet mitt engang. Og slik at ”Hege” blir ”Ega” (?!) eller ”Æsj” eller ”Egg”. At jeg hater det franske språk så intenst at det lille jeg ytrer meg ikke gjøres i utrengsmål men spyttes foraktfullt mellom munnfuller av bitter selvmedlidenhet?

Så nei. Jeg tar ikke telefonen. Jeg er ikke tilregnelig. Jeg er slem og sier stygge ting. Den dyrebare tilregneligheten spares på til de nærmeste familiemedlemmene. Barna ja. Ikke mannen. For det er jo hans skyld at fruen befinner seg så altfor langt unna havet. Men han har skjønt det. Og bærer ikke nag. Han lister seg så stilt på tå med lommelykt rundt omkring i den mørke kjelleren. Strekker ut en hånd til tross for faren om at den hugges tvert av. Han skjønner at selv om jeg egentlig burde være rimelig takknemlig etter ti dagers husmorferie, må han tåle så inderlig vel at det blir verken heder eller ære før det hele er over.

Og plutselig er dét det. Over altså. Helt uten forvarsel letter åket av den rustningen som har holdt stand siden ankomst. Ingen snikende følelse av velbehag som puster meg forsiktig i nakken. Neei. Plutselig er tåkeværet over og nøyaktig klokken kvart over ett i går ettermiddag spretter jeg som en kanonball opp fra kjellerdypet. Ikke mer enn førtitre timer etter ankomst. Wow! Fit for fight and on fire! Gårsdagen er glemt. Hvorfor dvele ved spilt melk når gresset er like grønt på begge sider?

Mannen er i sjokk. Gikk rett i bakken. Men rakk heldigvis å komme vel hjem med en bukett røde roser først.

Advertisements

6 thoughts on “43 Hours

  1. Så heldig at han rakk rosene da. 😉

    Nei, følelser er verken fornuftige, rasjonelle eller tilregnelige. De bare ER.

    Lik

  2. Utrolig gjenkjennelig med den kjelleren!

    …og veldig fin tekst, i det store og hele. Jeg er så utrolig glad i bloggen din, selv om jeg ikke alltid sier så mye.

    Lik

  3. Du fortjener hver rose, og litt til! 😀 Føler meg utrolig priviligert som kan få le med deg, samtale med deg!

    P.S: Kom snart tilbake!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s