Migrering og integrering

Ett år har en tendens til å gå fort. Ett år frem i tid virker langt unna når du sitter i komfortabel sofakrok og lover i øst og vest ting du innerst inne ikke har lyst til. Det tenkte jeg ikke på da jeg i fjor mars litt sånn vågalt ymtet frempå om at til neste år, ja da, da altså, skal jeg gjøre som mine nye landsmenn og hjelpe frosker og padder slik at de kommer seg helskinnet over til den andre siden av veien på den årlige amfibie dugnaden som foregår over det ganske land når vinteren går mot slutt.

Vi innvandrere er som kjent ikke overbegeistret for dugnadsarbeid. Dersom du leser de største avisene med minst respekt for seg selv kan det umulig ha gått deg hus forbi hvor forsøplet late vi er og uten noen som helst interesse for fellesskapets plikt.

Men nok om det.

”Jeg kjenner begynner å like meg enda litt mer her nede, og tenker at neste år vil jeg bli med på dette jeg også. Utfordre seg selv, prøve noe nytt selv om man er redd. Det er jo mye det integreringsprosessen dreier seg om, ikke sant?”

Skrev jeg her. I fjor ja. Fort har det gått. Lett å være tøff i trynet og utfordre seg selv til å prøve nye ting som ligger femtito uker unna. Ikke så lett å lukke øynene når en møter seg selv i døren med et brak der skilter på ny settes opp langs veiene. Eller ørene for den saks skyld når Junior rister vekk den siste lille illusjon om at denne begivenheten er noe som kan gå meg hus forbi i stillhet.

”Mamma! Har du sett skiltene? Froskene trenger hjelp igjen og denne gangen skal du òg være med, det lovte du i fjor, jippi!”

Gutten har altså også blitt ett år eldre. Blitt så stor at han plutselig husker ting. Det blir viktig å bare love ting man har tenkt å holde fra nå av.

Så en lørdag kveld i mars måned brettes ermene opp. Utstyr finnes frem. Refleksvester og lommelykt. Slik at vi vises og ser. Bøtter og spann. Slik at vi kan frakte de små krypene dit de skal. Og ellers godt humør og noe påklistret entusiasme.

Mørkets frembrudd er klarsignal. Månen er hel og viser vei bortetter de folketomme gatene. Far og sønn rusler hånd i hånd der de minnes fjorårets strabaser.

Mens mor triller datter i vogn og spør seg selv hvorfor. Hvorfor. Hvorfor er det viktig å beskytte amfibier?

”Nedgangen i eller forsvinningen av amfibier bryter balansen i økosystemet vårt der de spiller en viktig rolle. Dessuten lever de av små virvelløse dyr: insekter, larver, edderkopper, snegler, mark… Det er derfor i vår interesse og beskytte dem. Arten kan befinne seg i hagen, vanlig padde for eksempel, og er en virkelig velsignelse for hageelskere. Amfibier er dertil en del av naturarven vår og et rikt dyreliv er en potensiell kilde til begeistring for oss alle” (fritt og begeistret oversatt fra ”Nos amphibiens, http://www.batraciens.be”).

Dessuten:

På slutten av vinteren tar amfibiene fatt på en farefull reise til områdene de ble født. Frosker, padder og salamandere kan reise flere kilometer gjennom skog og eng før de kommer frem. Og dersom reiseruten deres krysser en vei er det stor fare for slakt!

Omkring hundre tusen av dem blir reddet hvert år i denne perioden av frivillige som deltar på ikke mindre enn åttifem amfibiedugnader i hovedstaden og den franskspråklige delen av landet.

Vi runder et hjørne i senvintersnatten og den ellers så folketomme gaten forvandles som ved et trylleslag til et mylder av mennesker i refleksvester med bøtter og lommelykter som sakte beveger seg frem og tilbake mens de lyser opp og ned bakkehellinger. Litt lenger borte står lederen og gestikulerer med hektiske kinn. Noe har skjedd. En sjåfør med alkoholholdig ånde hadde vært nær ved å gå til angrep på grunn av veisperringene han mente var til fare for det meste som kan krype og gå, og aller mest bilen hans.

”Men,” skyter jeg inn midt i folkemengden før jeg klarer å dy meg, ”de er jo der nettopp for å beskytte, og spesielt mot slike som ham”. Mens jeg rister på hodet og ruller med øynene for å understreke ironien i situasjonen. Hvorpå det blir stille i noe som føles som altfor lenge men som sikkert ikke er mer enn et brøkdels sekund hvor jeg uansett rekker å bli irettesatt av lille Jante som understreker idiotien i å tale på fransk i forsamlinger til folk jeg ikke kjenner. Forundringen er derfor ytterst tilstedeværende da jeg møtes med noe som minner om fanfare og stående applaus. De ler og slår seg på låret og synes jeg er morsom! Jeg er morsom, på fransk, som i m-o-r-s-o-m! Jeg ler litt overrasket med selv om jeg egentlig ikke synes kommentaren var festlig. Sånn er det ofte når du integrerer deg i fremmed kultur og språk, det er mange ting du gir opp å forstå deg på. Men denne gangen sitter jeg i hvert fall igjen med en god følelse. Det er ikke hverdagskost.

Høy på den gode følelsen leter jeg dermed grundig i grøftekanten etter amfibier som i følge Wikipedia er:

landlevende virveldyr, som er avhengige av vann for å fullføre livssyklusen sin. Eggene legges i vann og klekker til larver (rumpetroll), som gjennomgår en metamorfose før de blir voksne landdyr. Ordet amphibios er gresk og betyr «flere liv» – som henviser til at individene lever to helt forskjellige liv, et som vanndyr og et som landdyr (med noen få unntak, se under). I likhet med reptilene er Norges amfibier fredet.

Men jeg finner ingen. Det gjør heller ikke de andre denne kvelden. Tidligere i uka har de hjulpet over tusen stykker, men nå er det altså stille. Det er litt for kaldt, sier noen. I morgen er det meldt varmere, da blir det nok mer å gjøre.

I morgen kan jeg ikke. Så da får jeg vente ett helt år til neste gang. Men likevel. Jeg kjenner hjertet begynner å banke raskere for disse små skapningene og deres heltemodige ferd gjennom land og strand.  Og feller en liten tåre da den første froskemannen jeg møter på min ferd er denne stakkaren som ikke skulle klare seg:

Integrering og språklæring fortoner seg midt oppi det store perspektivet som noe mer enn overkommelig.

Reklamer

4 kommentarer om “Migrering og integrering

  1. Hahaha! Nydelig. Jeg lo på meg et snev av brokk av ivrig innlevelse i begynnelsen, og så ble jeg gladrørtbegeistret. Og jaggu er det fint at også dere slabbedasker av noen innvandrere kan lette på rompa og delta i fellesskapet. ;p

    Liker

    1. Helt enig altså, vi er noen sabla latinger som ikke gjør annet enn å utnytte, lyve og stjele! 😉

      Liker

  2. Så strålende fantastisk at belgierne kan få nyte godt av humoren din, for den er jo i en kategori for seg selv! 😀

    Liker

    1. Tjihii, spørs om det er lurt å bli altfor ivrig humorist, jeg har stort sett bare dårlige erfaringer de gangene jeg virkelig prøver å være morsom 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s