Jeg leser…

… om kultursjokk i vårvarmen. Med godt over tyve grader i skyggen og to ukers påskeferie, ja, det er dét det er her nede, to uker og én dag for barna men bare andre påskedag for avkommet deres. Det er da det er praktisk å være hjemmeskrivende husmor. Innimellom slagene med barneaktiviteter, forebygging av væskeunderskudd og matservering, for ikke å glemme bleieavenning for sistejenta, så rekker tusenkunstneren og lese litt teori. Og i dag kom jeg over følgende som ikke blir oversatt og bearbeidet av ovennevnte grunner, men som kan være interessant dersom du ikke langer over en eller annen vidde med feil skismurning med kvikklunsj og appelsin kliss på fingrene. Jeg er i hvert fall ikke misunnelig. Ikke i det hele tatt altså. Helt sikkert så sant som det er sagt… Vel, om du ikke er en sånn en men over gjennomsnittet interessert i hvorfor kulturell assimilering ikke nødvendigvis er en strålende idé, kan du jo lese dette:

”It is appropriate at this stage of the development of the argument to draw attention to one issue that is sometimes overlooked in the rush to facilitate cross-cultural adaptation. Since, a major cause of intercultural problems is the cultural distance between the persons in contact, there has been the temptation to solve the problem by reducing or eradicating the differences that separate the participants, usually by encouraging new settlers to assimilate to their host culture. In practice this has meant abandoning those country-of-origin values and customs that differ significantly from mainstream traditions and behaviours.

Two fundamental objections can be raised in connection with this particular form of dealing with the stress of the different. The first is that it contravenes a basic, probably universal value to the effect that cultures like species, should be preserved and not eradicated, even if in the short-term assimilation may lead to a more harmonious society. But even that assumption is probably false. In any case, nowadays most people and groups strongly resist pressures to dilute their cultural identities, which is why world-wide, elected governments no longer overtly pursue assimilation policies. Furthermore, if the analogy from biology holds in the social domain, it would be unwise to reduce further global diversity which is already under some threat from modern developments, such as commercial globalisation, the internet, and the domination of the film and television industry by a small number of western companies. A monocultural world is neither a desirable nor feasible prospect for a variety reasons that will be discussed later in this book.

The second objection is that eradication of differences between participants constitutes a pseudo-solution. It sidesteps the problem, which is how to achieve mutual understanding among people who differ. Making them all the same is clearly not the answer. Still, the policy of abolishing intergroup differences as a way of dealing with intergroup friction has a long an odious history, providing the basis for genocide, apartheid, ethnic cleansing, and at a more mundane level, the justification of exclusivity in clubs, schools and controlled housing estates.

Throughout this book, our approach will be to regard cultural diversity as an absolute given, as a highly desirable, and probably an essential condition for the future of humankind (Ward, Bochner & Furnham “The Psychology of Culture Shock”, 2001, s. 16-17).”

Sikkert unødvendig å tilføye at det nok kommer flere drypp fra denne boken sånn innimellom.

Reklamer

3 kommentarer om “Jeg leser…

  1. Men er ikke det hva de fleste synes? At folk selvfølgelig skal beholde kulturen sin men ta hensyn til og rette seg etter kulturen i landet de flytter til? Naboene mine er fra Sri Lanka og jeg hører både høy musikk jeg ikke kjenner igjen og stemmer fra tv´n som jeg ikke skjønner bæra av men når jeg møter dem hilser vi på norsk og jeg forventer faktisk at de snakker og skjønner norsk. Men da må også språkundervisningen være tilgjengelig og god og det vet vi jo at den slett ikke er i alle tilfeller. En nederlender jeg kjenner gikk på norsk kurs og han synes det var helt håpløst lagt opp og sluttet så snart han kunne. Men han sluttet ikke lære seg språket for det og nå snakker han nesten trøndersk og skjønner alt når jeg blabler ivei.

    Liker

    1. Jeg har ikke inntrykk av at de fleste ønsker det multikulturelle samfunnet velkommen, tatt i betraktning at FRP har så stor oppslutning i Norge nettopp på grunn av innvandringspolitikken deres – som er alt annet enn multikulturelt vennlig. Der virker de som de ønsker at vi alle skal være mest mulig like, og at alt som lukter fremmed og uforståelig ikke kan aksepteres.

      Multikulturalitet har derimot ingenting med det å lære språk å gjøre, men det å kunne fortsette å ta vare på de kulturelle verdiene man anser som viktige for en selv. Som for oss nordmenn kunne være det å ha mye kontakt med naturen for eksempel, feire 17. mai eller spise fiskeboller. Og mange andre ting som gjerne foregår på et dypere plan som man ikke helt klarer å sette ord på.

      Språk må læres, det er det ingen tvil om. Men er man nødt til å bli hundre prosent norsk for å kunne bli akseptert i Norge? Jeg synes dette er et veldig interessant spørsmål i innvandringsdebatten.

      Liker

      1. PS. Det å lære norsk for en nederlender er ikke noen stor sak forresten! Jeg har jo gått på flere kurs i nederlandsk og det ligner veldig på norsk, engelsk og tysk. En fra Sri Lanka har nok en langt større utfordring foran seg når det gjelder akkurat den saken 😉

        Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s