Dagen derpå


Bloggen har vært i rampelyset. Den befant seg ett døgn på Lesernes VG, og nå sitter vi her, bloggen og jeg, i etterdønningene av den statistiske eksplosjonen som spredde seg som en farsott gjennom det ganske hjem. Barna gikk for lut og kaldt vann og måtte klare seg selv, middagen kom ikke på bordet til avtalt tid og mannen ankom fra jobb til et hus i kaos. Og mor selv? Jo hun ser du, hun gikk rundt i svime og lurte på om hun ikke burde finne på noe fornuftig. Som for eksempel sørge for at avkommet bedrev noe som kunne bidra positivt til deres psykososiale utvikling. Helst utendørs. Eller lage næringsrik middag. Kanskje henge opp klesvasken som hun ikke husket om hun hadde startet i dag eller i går.

Rampelyset er et tveegget sverd. Festlig å bli lest av surrealistisk mange mennesker. Få hyggelige og interessante tilbakemeldinger. Men uff, så fryktelig skummelt. Det var med skrekkblandet fryd jeg leste beskjeden fra Magne på VG Nett. Jeg visste jo godt hvem han var. Har sett ham legge igjen følgende melding i mange blogger allerede:

”Hei, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.”

Men jeg var uforberedt på redselen jeg skulle komme til å føle i kjølvannet av at denne meldingen nå plutselig befant seg i kommentarfeltet til min blogg. Jeg innrømmer at jeg var redd der jeg svimte rundt i mitt eget hjem og fulgte sporadisk (det vil si intenst) med på statistikken som ikke bare krøp oppover og oppover, men raste av sted i et tempo gigante som førte til konstant bakoversveis og nervøse rykninger hos undertegnede.

Hvorfor så redd? Fordi jeg skriver om integrering. Et tema som har en tendens til å tiltrekke seg det Jakob Arvola beskriver så fullkomment treffende i sin bloggpost som handler om kommentarfelt i nettavisene:

”…en åtseldynge der kongene på dynga går vrælende rundt på jakt etter noen å mobbe.”

I snart to år har jeg skrevet om integrering fra et innvandringsvennlig perspektiv. Jeg har forsøkt å vise at det ikke er svart og hvitt. At språkmangel er mer slitsomt enn folk flest kan ha fantasi til å forestille seg. At kultur er et vagt og ullent begrep som setter mennesker i urettferdige båser det er uhyre vanskelig å komme seg ut av. At det til syvende og sist koker ned til at vi alle er mennesker på godt og vondt.

Jeg har altså skrevet om alt dette uten å oppleve at bloggen min har blitt utsatt for angrep fra slike som Arvola beskriver så godt. For jeg vet jo godt at de finnes. De er grunnen til at jeg konsekvent aldri leser kommentarfeltene i noen nettaviser. Så det var med hjertet i halsen jeg sjekket bloggen for kommentarer mens dette stod på, for jeg vil ikke ha slikt i bloggen min. Basta. Jeg føler for å understreke dette med å sette tekoppen ekstra hardt på bordet. Pang. Sånn ja. Fine te-merket.

Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med eventuelle kommentarer i denne genren. Godkjenne og svare saklig? Avslå? Slette? Kontakte vedkommende på privat e-post adresse for å svare uten å gi spalteplass og dermed unngå at bloggen blir besudlet med den slags styggedom?

Mens jeg filosoferte over dette for meg selv ramlet den første inn:

”Nei da, kebab-norsk går fint det, de flytter jo inn i ghettoer så de slipper å omgåes oss vanntroe griser. De trenger litt norsk så de kan gå til nav og sånn bare.”

Fårikål-fransk er heldigvis mye mindre utbredt.

Deretter kom denne:

”Vi sitter allerede med opptil flere ghettoer med innvandrere som aldri har lært skikkelig norsk.

Og innvandrerene selv nekter selvfølgelig å innse dette, eller å være interessert i forbedre situasjonen.

Barna må fortsatt kunne tas med til koran-skoler i hjemlandet, må vite.

Og det er storsamfunnets feil at foreldrene har dårligere utdanning, jobb og språkferdigheter enn majoriteten.

Grunnet disse dårlige innvandrerforeldrene som ikke makter å forberede sine egne barn på livet i samfunnet de lever i, må nå ekstra skattepenger bli brukt på å gjøre jobben for dem.

Det er en SKAM for disse foreldrene med unger som ikke kan norsk, når de er født i Norge. En SKAM som innvandrerene selv virker å ha et helt uproblematisk forhold til.”

Som jeg først godkjente og svarte følgende på i ren affekt:

”Kommentaren din oser så til de grader av generaliseringer at jeg ser med en gang at vi to nok er langt fra hverandre i synet på dette. Mer svart/hvitt syn skal jeg virkelig lete lenge etter. Derfor kommer jeg ikke til å skrive noe langt svar til deg. Jeg synes det er synd at du har lagt igjen kommentar i bloggen min og er slett ikke sikker på om jeg kommer til å la den stå. Ha en ellers god dag.”

For så å trekke tilbake både kommentar og svar. Disse to kommentarene gikk meg såpass til hodet at jeg klarte ikke helt å konsentrere meg om mye annet enn hva i all verdens navn jeg skulle gjøre med dem. Jeg vet ikke om det er noe sjakktrekk å lage en egen bloggpost til disse, men jeg klarer ikke helt la være, for jeg er tross alt fornøyd med at det bare var to stykker som tråkket over streken min. Og så håper jeg det får bli med det.

Hva det ble til middag? Etter at barna ble lagt mette på omelett og brødmat, bestilte mannen og jeg Belgias beste junk:

Mykt, hvitt brød fylt med stekt kjøttdeig, pommes frites og majones. Selv om dette ikke er hverdageskost i denne heimen og på ingen måte representativt for Belgias fortreffelige kjøkken, er det ingen tvil om at det er utmerket mat for dagen derpå.

Advertisements

26 thoughts on “Dagen derpå

  1. Og jeg synes det var en god løsning å offentliggjøre kommentarene på denne måten. Da fikk du satt dem i perspektiv og i den båsen du vil ha dem, i stedet for at de bare skitner til kommentarfeltet.

    Forøvrig så den baguetten ganske så god ut. Send gjerne en til Filippinene 🙂

    Lik

    1. Helt enig, folk som skitner til kommentarfelt vil vi ikke ha noe av! Og ellers kan jeg gjerne anbefale denne baguetten, men tror ikke den smaker like godt etter flere uker i posten 😉

      Lik

  2. Kjære fine du, jeg tror det kommer til å komme noe godt ut av dette VG-oppslaget. Du SKAL nemlig skrive bok. Tenk på denne omgangen som en oppvarming. Det du har å komme med av erfaring og kunnskap er for viktig til at trolla skal få målbinde deg!

    Lik

    1. Tusen takk for så fine ord, Undre! Og du har helt rett, ingen troll skal komme her og komme her altså, ihvertfall ikke for å målbinde! 😉

      Lik

  3. Synes du løste dette på en god måte. Dessuten forventer jeg belgisk junk neste gang jeg kommer nedover! 😀

    Lik

  4. Synes også det var en god løsning! Det er så utrolig mye drittslenging og trolling på nett at jeg blir litt matt. Tror nesten ikke det er noen normalt oppegående som skriver i kommentarfeltene i nettavisene lenger… Er ikke ofte jeg gidder lese, det er for deprimerende å se hvor lavmål det er.

    Lik

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar! Og ja, jeg er helt enig, kommentarfeltene har blitt rene mobbearenaen og har ihvertfall ikke bidratt til noe «added value» i livet mitt…

      Lik

  5. Jeg synes ogsaa du klarte deg veldig bra – det kunne kommet veldig mange flere for aa lage kvalm! (Og den belgiske «brodskiva» ser fantastisk god ut… Nam!)

    Lik

  6. Jeg har vært på forsiden på VG en del ganger nå (skrev på VGB tidligere og da fikk ikke eksterne blogger komme på lesernes vg) og jeg kjenner meg veldig godt igjen, I starten er det veldig moro, og så dukker alle tullingene opp… Er på forsiden nå, og det er utrolig hvor ukoselige folk kan være…

    Lik

    1. Jeg tenker det beste er å ikke publisere de ukoslige kommentarene, og ikke være redd for å sile ut. Eller hva? Jeg hadde betenkeligheter først om jeg skulle godkjenne eller ikke, men så ble det ikke så vanskelig likevel. Ikke fordi jeg ikke tåler å ha andre meninger enn mine på bloggen, men fordi de ikke bidro positivt til debatten…

      Lik

  7. Gratulerer med oppmerksomheten, og ikke minst den elegante måten å svare trollene på.

    … og hurra for «comfort food».

    Lik

  8. Kjære deg. Jeg blir også¨grundig irritert over «alle disse innvandrerne» som «ditt og datt» … Men så leser jeg postene dine og så kommer det hele mer i perspektiv.
    Du har også DEN virkningen.

    Lik

  9. Stå på. Vi trenger mennesker som tør å skrive det de mener. Uten frykt for trollene. Alt for mange knebles i samfunnsdebatten og det er såvisst ikke et sunnhetstegn.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s