Og der stupte hun på nesa ut av bokskapet!

(Advarsel: Den lengste bloggposten jeg noen gang har skrevet. Den er omtrent fire ganger så lang som gjennomsnittet.)

Det har ikke vært lett å innrømme det. Akseptere det sånn helt på skikkelig vis. Men jeg har kommet til det punket at det er nå eller aldri. Lett er det ikke, spesielt når man har vokst opp med jantelovens alarmerende advarsler straks en tenker noe annet enn stygt om seg selv.

Jeg skriver bok. Å ja, jeg vet jeg ikke er den eneste i denne verden som driver med akkurat den saken. For ikke så veldig lenge siden kunne ikke tanken falle meg inn en gang. Rett og slett fordi det er så masse bøker allerede og hvordan skulle mine ord utgjøre noe som helst forskjell. Så begynte jeg å skrive blogg. Og en dag ramlet plutselig denne meldingen inn i en av mine elektroniske postkasser fra noen jeg ikke har hatt kontakt med på veldig mange år:

”Jeg leser bloggen din. Ville bare si at du skriver godt, veldig godt! Du slipper leseren inn i ditt univers og lar ham dele gleder, seire og sårhet – faktisk til det nivået hvor det er gripende, meget godt skrevet. Jeg vil lese boken du skriver om disse opplevelsene (for du skriver ikke sant?). Alvorlig talt, du har noe å fortelle, du forteller godt, og det du har å fortelle er relevant for andre (særlig gitt den til tider noe forflatede debatten om integrering i Norge).”

Han vet selv hvem han er dersom han leser dette. Jeg må innrømme at jeg trodde han tullet. At han kanskje hadde sendt meldingen feil. Men etter noen måneder og flere tilsvarende tilbakemeldinger, begynte det å synke inn. Så en dag kom ideen om hvordan dette eventuelt skulle kunne gjøres. Og etter hvert troen på at dette kunne gå an. Kultursjokket skulle gå som en rød tråd gjennom de forskjellige historiene mine. Det finnes en del psykologisk teori vedrørende kultursjokk, men det er stort sett ikke noe som havner på folk flests nattbord. Det er tungt å lese og ikke nødvendigvis ment for oss mennesker i gata. Og det er noe det ser ut til å fokuseres lite på når innvandrere dras etter håret fra fete avisoverskrifter via tabloide debattprogrammer til offentlig spott og spe straks de snubler i en kulturell norm og viser uakseptabel atferd. Stien de skal vandre inn i gamlelandet mitt på er så smal at selv den mest erfarne trapesartist ville hatt problemer med å holde balansen.

Når jeg hadde fått god oversikt over hvordan dette skulle gjøres og jeg hadde begynt både å lese en god del litteratur samt skrive noen ord, fant jeg ut at jeg skulle søke om Fritt Ord stipend til utvikling av manus, som de kaller det. Flere bøker vedrørende integrering har kommet ut ved hjelp av dette stipendet, men etter det jeg kunne se, var det historiene til mennesker som kommer til Norge og deres opplevelse av dette. Ingen som har dratt motsatt vei (gjerne fortell meg om jeg tar feil!). Disse historiene er selvsagt veldig viktige, og det er riktig at de får støtte til å bli fortalt. Samtidig kan jeg dessverre ikke se for meg at de favner alle de som burde favnes. Som for eksempel de som kommer fra og stemmer på det politiske partiet som skaper mest trøbbel for de som gjør en ærlig innsats i integreringen sin og helst lar historiene til det mindretallet, som ødelegger for resten, få ytre seg altfor fritt. Jeg kan ikke se for meg at de har slike bøker på leselisten sin, selv om jeg virkelig håper jeg tar feil.

Her er et lite utdrag fra søknaden:

Jeg hadde nokså enkle oppfatninger rundt dette med integrering før jeg selv fikk føle på kroppen hvordan det er å skulle lære et helt nytt språk – fransk – og daglig oppleve problemer med hensyn til det å uttrykke meg slik jeg skulle ønske og i tillegg er vant til på mitt eget språk. Det tar krefter. Og ikke minst, det gjør noe med selvbildet hele tiden å føle at en ikke blir sett på som en likemann i forhold til de som mestrer språket perfekt.

I begynnelsen var det spennende, eksotisk og sjarmerende. Men etter hvert gikk det opp for meg hvordan det faktisk føles å komme til kort verbalt i de fleste situasjoner, og hvor mye krefter det tar og hver dag skulle analysere de usynlige kodene som ingen i den nye kulturen vet å sette ord på – fordi for dem er det en selvfølge å forstå, ”sånn er det bare”. For ikke å glemme hvordan det nesten umerkelig rynkes på nesen når en person som ikke har vokst opp og dermed ikke blitt assimilert inn i det, tråkker feil og det føles som han eller hun går milelangt over de vage grensene.

Det å bli mor i fremmed land og på fremmedspråk, har heller ikke vært noen dans på roser. Enkle ting, som å ta med barna til legen, kunne jeg ikke gjøre på egen hånd. Jeg som i utgangspunktet er både ressurssterk og velutdannet, måtte hele tiden ha hjelp av mannen min til de selvfølgeligste ting. Jeg tenkte aldri over hva dette faktisk gjorde med meg. Jeg tenkte aldri over at jeg til tider var hardt rammet av kultursjokk. Jeg tenker nå at hadde jeg visst mye av dette på forhånd, hadde jeg ikke vært så streng med meg selv og mer akseptert at de vanskelige følelsene er helt normale. Samtidig er jeg en privilegert innvandrer med mange ressurser i livet mitt. Mannen min snakker språket flytende, og hjelper meg med skjemaveldet og kommer med meg når jeg trenger tolk. Dette er ikke alle forunt.

Disse erfaringene har satt refleksjonene i sving. Jeg har ofte tenkt at når jeg, til tross for min privilegerte bakgrunn, opplever denne integreringen såpass problematisk som beskrevet ovenfor, hva så med mennesker på flukt? Mennesker som kanskje har opplevd traumatiske hendelser som krig, tortur og forfølgelse. De skal, i tillegg til alt dette, blant annet oppleve kultursjokk, integreringsutfordringer, lære seg nytt språk, få jobber de er overkvalifiserte for og sist men ikke minst: Oppleve at de er en belastning for samfunnet.

Derfor begynte jeg å skrive en blogg om mine erfaringer. Her fortelles anekdoter fra hverdagen min som jeg forsøker å sette i et større perspektiv, slik at nordmenn som leser skal lettere kunne identifisere seg med de integreringsutfordringene som kunne gjelde dem selv dersom de skulle velge å flytte til utlandet. Slik at de bedre kan forstå de psykologiske faktorene som spiller inn. Det er lettere når det er skrevet av en av deres ”egne”.”

I tillegg fortalte jeg om andreplassering i Tordenbloggen 2010 med vedlegg hvor jeg listet opp en del av de fantastiske tilbakemeldingene jeg fikk gjennom alle rundene, samt artikkel publisert i Bergens Tidende i fjor høst. Og så videre og så videre.

I februar fikk jeg denne korte responsen:

”Søknadsbehandlingen er nå avsluttet. Fritt Ord fant dessverre ikke å kunne innvilge din søknad.”

Nei vel. Tenkte jeg da. Kanskje dette ikke er så lurt likevel?  Jeg vet de får mange henvendelser, og kanskje mitt prosjekt ikke målte seg med de andre. Helt i orden. Innerst inne visste jeg jo at Jante helt sikkert hadde rett.

Sånn gikk dagene. Bloggen skulle legges ned. Jeg skulle finne meg en skikkelig jobb på et kontor et sted. Men jobb får man jo ikke over natten når man er gebrokken og har elendig rettskrivningskompetanse på fremmedspråket sitt, og dessuten har magefølelsen ikke vært enig i dette nye prosjektet. Bloggen fikk bestå og skrivingen ble igjen en viktig del av hverdagen. Etter hvert begynte jeg å forstå at jeg er veldig privilegert. Mannen støtter meg hundre prosent. Barna går på skolen. Jeg har ergo masse tid til å skrive.

Og etter denne episoden er jeg bare nødt:

Det er vinterferie og jeg har invitert en av guttene i klassen til Junior hjem til oss. Jeg må innrømme at dette er noe jeg ikke har vært veldig flink til, og det koster meg mye å spørre mammaen til den andre gutten om han kan komme. Det var ikke noe problem, og han tilbrakte ettermiddagen i hagen vår og hoppet i trampoline mens jeg stekte norske pannekaker til gull. På tidligkvelden kommer mamma for å hente, og tar gjerne en kopp kaffe. Så vi sitter nå der og konverserer høflig om dette og hint helt til hun spør om det uunngåelige:

”Hva jobber De med da?” Med ekte nok interesse. Hvorpå jeg prøver meg med en slags forklaring.

”Øh, eh, moi? Jo, hva kan jeg si… Jeg søker nå litt på sånn forskj…” For så å bli avbrutt av mannen til tross for strenge instruksjoner om ikke å avbryte mens innvandrerkona snubler seg av gårde i de fremmede setningene sine.

”Nei, kona mi hun skriver hun.” Sier han og trykker meg ekstra godt inni armkroken som for å si at det greit, du er trygg, det går bra.

”Å?” Spør hun. Det hadde jeg nesten også litt lyst til å spørre der jeg satt med et fjollete glis.

”Eh. Ja, det hadde jeg kanskje nesten glemt litt. Jo. Jeg er glad i å gjøre akkurat det, ja. Og har en blogg jeg gjør det på sånn av og til. Som jeg tenkte muligens skulle bli til noe mer enn det da. Ja, en bok kanskje.”

Så var det sagt. Nå er det ute av det trygge skapet. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Jeg gjorde heldigvis ingen av delene, for jeg vil jo gjerne at Junior skal være velkommen i deres hjem også.

Så nå vet dere det.

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

47 thoughts on “Og der stupte hun på nesa ut av bokskapet!”

  1. Så bra:) Jeg husker jeg tenkte det første gang jeg leste bloggen din, at du har mye god humor. I tillegg har du jo førstehåndskunnskap på eget liv som kan gi et spennende lys for oss andre. Du har en god egen stemme i det du skriver!

    1. Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, det setter jeg stor pris på! Jeg tror engasjementet har hjulpet meg til å finne stemmen min, for jeg har blitt så lei av det ensidige fokuset i innvandring- og integreringsdebatt…

  2. Så fint Hege, å gjemme seg i skap er sjelden lurt uansett for monstre lever i mørket vet du.🙂

    Kjempesynd at du ikke fikk stipendet, kan du søke på nytt neste år? Jeg er jo stor fan av bloggen og skrivingen din og håper det blir en bok utav det. Kanskje du kan skrive den likevel, for deg selv?

    1. Hehe, jeg vet alt om de monstrene der…😀 Ellers kommer jeg til å banke på dørene til alle forlag når den er ferdigskrevet, og jeg har flinke folk blant både slekt og venner som har tilbudt seg å lese korrektur. Og så har jeg ikke så mye annet å finne på nå som den verste amme- og integreringståka er over😉

  3. Velkommen ut av skapet, fineste du!😀

    Dette kommer til å bli en viktig og interessant bok, en bok preget av all din kunnskap og helt særegne stemme som er så bredfull av humor og dybde!😀

    Jeg gleder meg. Gleder meg veldig!😀

  4. Det synes jeg var en skikkelig god idé! Har ikke lest bloggen din så lenge, men liker den veldig godt.
    Jeg er også samboer med en franskmann, vi har akkurat fått en liten, og vi har bodd både i Frankrike og nå i Norge.
    Kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver.

    Lykke til med boken!

    1. Jeg er veldig glad for å høre at du kjenner deg igjen i mye av det jeg skriver. Det betyr at jeg ikke er helt på ville veier og kun skriver min egen historie, for det er ikke den jeg vil fortelle, men alle som flytter på seg sin. Kultursjokk kan forresten oppleves innenfor samme land også, jeg husker da jeg flyttet fra Trondheim til Oslo at det ikke var bare bare…

      Ellers tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding😀

  5. Hei Hege.

    Interessant å lese hvordan det kan være å bo i et land som innflytter. Stå på og skriv. Det finnes mange forlag vet du. Lykke til med skrivingen.

    1. Tusen takk for det, Mellvin! Jeg skal ikke gi meg ved første avslag, men tvert imot banke på alle forlagsdørene i det ganske land😉

  6. Jaaaaaah! Vel verdt å lese denne posten, og bloggen din, og – garantert – boka den dagen den kommer. Du skal se det blir noen andre som plukker den opp og vil ha den; debatten og problemstillingen du plasserer deg oppi er jo absolutt aktuelt i Norge i dag! Bestiller herved et eksemplar😉

    Og krysser fingrene, og alt der der. (Virker som du har en kjempefin mann, forresten. Pussig at ingen har sagt noe om det; han virker som en real fyr. Og det er ikke helt vanlig blant de franskmennene jeg har kjent. Heldige du;-) )

    1. Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding igjen, Elisabeth! Bestilling herved notert😀

      Ellers er ikke mannen franskmann, han er Marokkaner til og med. Og de har jo verre rykte på seg enn franskmenn. Det bare viser nok en gang hvor lite vi skal stole på slike rykter😉

    1. Tusen takk, Ziarah, veldig fornøyd å få den tilbakemeldingen fra nettopp ei som har god erfaring med å lese gjennom manus!😀

  7. Dette gleder jeg meg veldig til aa lese. Jeg heier paa deg. Og jeg mener det er et viktig tema for nordmenn selv om de ikke har planer om aa flytte til utlandet. Norge er vertskap for mange kvinner og menn i vaar situasjon, og en slik bok som du skriver paa kan fungere som en oppvekker, döraapner, (jeg mangler det riktige ordet tror jeg, föler meg ofte saa ribbet naar jeg mangler ord paa fransk samtidig som jeg glemmer mer og mer av norsk og engelsk) – uansett, noe som kan vekke forstaaelse hos ola og kari nordmann, som er en del av vertskapet og som kanskje kan forbedre seg et hakk eller to paa det aa önske velkommen til gards og se til at de nyankomne finner seg til rette.

    1. Tusen takk for kjempehyggelig tilbakemelding! Og jeg kjenner meg godt igjen i mangelen på ord, både i det ene og det andre språket😉

  8. Jeg har inntrykk av at «kultureliten» i Norge ikke ser på blogging som noe som kan være spesielt dyptpløyende. At i det øyeblikket man nevner ordet «toveis-kommuniaksjon» (som blogging jo har blitt et slags synonym for), så betyr det automatisk at det du skriver er av dårligere kvalitet enn enveis-kommunikasjon; bøker, avisartikler.

    Jeg syns det er FLOTT at du skriver! Det finnes mange måter å gi ut bøker på selv, og du må gjerne åpne for forhåndsbestilling så snart manus nærmer seg ferdig. Jeg sier med dette ifra at minst 1 bok må holdes av til meg😉

    1. Hehe, helt i orden! Det ser ut som på responsen jeg har fått på dette innlegget at jeg ihvertfall kan trykke opp noen eksemplarer😉

  9. På tide! Gleder meg til å shoppe den i bokhandelen når den tid kommer, og så vil jeg ha den signert en gang du er hjemme i en ferie🙂

    1. Tusen takk, Marie! Du skal se det blir signering, men kanskje ikke på aller første Norgesturen😉

  10. Skriv du, elsker å lese bloggen din selv om jeg verken er immigretrt eller emigrert. Men du forteller lesverdige historier- og får meg til lettere å sette meg inn i utenlandske venners situasjon.

    den boka di skal jeg lese…

    Ha en fin dag!

    1. Vel, det ser ut som den boka må skrives😀 Tusen takk for veldig hyggelige ord, og en fin kveld til deg!

  11. Boka må skrives, stå på – du har noe viktig å formidle. Det er ikke farlig å skrive bok, det er morsomt. Jeg har også gjort det😀

    1. Tusen takk, kjempeglad for hyggelig tilbakemelding på bokskriving!😀 Har du forresten gjort det selv? Det visste jeg altså ikke…

  12. Hurra! Saa utrolig bra! Du skriver kjempegodt og som de andre sier, jeg gleder meg til aa lese det ferdige produktet en vakker dag!

    1. Tusen takk for det, Irene, det blir jeg veldig glad for å høre fra deg som har fulgt meg så trofast siden begynnelsen!😀

      1. Tusen takk, det var hyggelig aa hore! Har vaert litt treg paa kommenteringen i det siste, mange 12-timers dager paa jobben og faa pauser til aa lese blogger…

  13. Jippi!

    Sitter her og kjenner at jeg gleder meg aller mest til den tredke boka di! Ikke fordi jeg ikke tror at de første to blir kjempebra, men det er jo noe med at alle gode ting er tre? Den skal jeg lese idet den kommer ut, den vil bli like slitt som de to foregående, og alle jule/bursdagspresanger fra meg vil for alltid være ekstremt forutsigbare.
    Bare så du vet det.

    Klem fra Siri

    1. Herlig, Siri! Visste jeg kunne stole på deg! Nå ser det ut til at jeg ihvertfall kan trykke opp noen, men den første må uansett skrives aller først, sånn er det jo bare…😉

      Klem tilbake til deg

  14. Hei:)

    Jeg snublet over bloggen din når den ble lagt ut på VG, og gjett om jeg ble hektet.. Nå har jeg lest side opp og side ned, og både ledd og vært en smule sint, hehe.. Og å få alt det og litt til i en bok kan ikke bli annet enn bra:) Jeg gleder meg!!

  15. Snublet i dag over bloggen din!!! Fant linken i VG. Er så glad for at jeg fant den🙂 Må si at du skriver veldig bra, og hvis du noen gang utgir bok, kjøper jeg den garantert…Og det med at Fritt Ord avslo søknaden din, det synes jeg er helt på jordet…men du skal vite at det finnes så mange av disse «korttenkte» mennesker som sitter og behandler søknader om hvem som skal få penger til hvilke bokprosjekter,og de bommet mye også…alle kan se selv hvor mange bokprosjekter og såkalte kulturelle prosjekter som har fått innvilget penger, og som ikke traff publikum og gikk i glemmeboka…og utallige norske filmer som har fått millioner i støtte, og som nesten ingen ville se på, unntatt disse «kulturelle personlighetene» som «satt høyt der oppe» som har vedtatt innvilget søknad om støtte…det finnes utallige eksempler av dette. Og mye av disse pengene strødd ut fra Kulturdep. eller andre instanser går til mye «såkalt kultur» som ingen ville ha orket å bry seg om. Vi kan se f.eks. at det kommersielle musikkmiljøet i Norge har klart å omfavne disse «fremmedkulturelle», og som publikum har elsket, og som har blitt «populærkultur». Mens Kulturdep. i sin tur snakker så varmt om å ta disse «såkalte fremmedkulturelle» inn i den norske kulturvarmen, men har strødd rundt seg penger til «fremmedkulturelle» prosjekter som setter igjen lite inntrykk hos publikum…
    SÅ ikke bry deg så mye om du får støtte eller ikke, det mest relevante er ditt forhold til publikum, og det er det viktigste for enhver skribent eller forfatter. Og folk liker jo å lese det du skriver…
    Skal presisere at for en del år tilbake jobbet jeg for en frivillig organisasjon. Vi søkte ikke akkurat noe penger til noe bokprosjekter, men fikk noe penger til kulturprosjekter og til andre små og store prosjekter på integreringsområdet….og for et slit det var å få innvilget disse pengene. Det gikk utrolig mye tid på å gå på møter, seminarer o.a. som disse instansene arrangerte, til å skrive og sende inn innspill, til å gjøre deg «kjent» overfor dem, knyttet kontakter, bli «venn» med disse folka, ringte regelmessig og snakket varmt om dine prosjekter og hvor mye du brente for dem, «hengte seg på» ethvert møte der de ville ha innspill, og i tillegg satte i gang og opprettholdt en kontakt med media så dine prosjekter også får noe «markedsføring» der også, så du igjen kan få gehør hos disse instansene…Og oppå det hele må du drive eller følge nøye med de prosjektene du har fått satt i gang…
    Det ble ikke bare en fulltidsjobb, men det ble en overtidsjobb der man ble fort utbrent i løpet av noen år. Og selve arbeidet med å skrive søknadene, det ble nesten en kunst i seg selv….Du må skrive en søknad der du «fanger opp» retningslinjene, rammen som de krever rundt søknaden, og den agendaen disse instansene har satt seg fore å innvilge pengene for akkurat i det året eller i den tidsperioden…du må «følge» alt det ganske nøyaktig, ellers er du ute å kjøre. Du må ringe regelmessig, ber om møter, følger nøye med, fanger opp tema og emner i media som er relevant i forhold til ditt prosjekt, og samtidig tviholder på dine faste kontakter i disse instansene så de kan legge inn et godt ord for deg…den og den personen skal kunne anbefale deg og dine «prosjekter» osv….
    Sånn er det bare, og sånn er det fortsatt, tro jeg nok…
    Nå kjenner jeg ikke til stiftelsen «Fritt Ord», så jeg skal ikke uttale meg om den. Men de har nok også deres retningslinjer, en ramme for søknaden, agenda for hvert år eller for akkurat den tidsperioden på hvilke bokprosjekter som er aktuelle for dem, som de kommer til å velge til å gi støtte til osv…
    Det er et byråkratisk møll med all slags søknader i seg selv, og jeg har veldig respekt for ethvert menneske som har klart å drive noe frivillig over flere år, med det samme papirmøllet fra år til år, fordi vi selv ikke har orket og gitt det opp..
    Det som er kinkig og veldig uheldig med det hele er at de som har blitt «kjent» og fått etablert god kontakt med disse instansene over flere år, det som kanskje er mest uheldig er personer som har fått «kjendisfaktor» i media, som har fått kjørt gjennom med en god sak og som har fått voldsomt oppmerksomhet i media, de får nesten innvilget penger til nesten hva som helst de søker for…mens andre organisasjoner eller enkelte mennesker som har like gode eller bedre prosjekter i gang blir mer eller mindre ignorert, samme hvor mye de jobber eller sliter…
    Jeg ser på dette ønsket om å bli forfatter nesten som det å jobbe frivillig. Du bruker masse av din tid og dine krefter og ressurser til å gjøre noe som du kanskje ikke får noe betalt for…du sliter, mens du sikter høyt…du holder deg fast ved dine idealer og dine mål, mens du kan ramle ned trappene når som helst, når du får ditt første brev om refusjon om støtte eller fra et eller annet forlag. Den følelsen av bismak satt vi igjen med når et eller annet søknadsprosjekt som vi har satt i gang med (uten å ha fått svar om støtte først, der vi har gamblet littt!!!), eller som vi venter på å bli satt i gang, der folk har engasjert seg og frivillig stilt opp for gratis og frivillig arbeid, ble avslått…men du lærer å leve med det…kjipt, men allikevel gjør erfaringene deg vant med det hele…
    De fleste som driver frivillig som jeg kjenner i dag, gjør det i fritida. Og de gir av egne lommer eller får andre til å bidra. Skoler og fritidsklubber kan alltid stille opp med lokale, eller som man kan leie for litt billig penger, og ellers er det å bare å slå av en god prat med de som man vet er ressurssterke lokalt om de kan hjelpe til med noe.
    Av og til kom det en eller annen person som spurte meg om hvordan de kunne søke om støtte til deres prosjekter, der de drømte om å gjøre noe «stort». Men som regel etter at jeg har fått presentert hvordan det hele foregår, ender det opp med et litt surt smil rundt munnvikene…det er ingen lett sak, for det blir en sak for de tøffe av de tøffeste av oss…
    Så bare stol på deg selv, og ikke gi opp…om du ikke får støtte eller får refusjon, ta det hele med ro…og vit at når du gir av deg selv, er det alltid til glede og lærdom for en del mennesker der ute…det var vårt motto da vi drev frivilllig: «Om du bare klarer å hjelpe ett eller to mennesker selv i alle dine forsøk, og om kun ett eller to eller noen få mennesker finner gleden eller livsviljen i ditt engasjement for dem, er det denne positive bekreftelse nok for din egen del. «. Om det er mange eller et stort antall mennesker som du faktisk greier å hjelpe, blir det egentlig hinsides deg selv. Da har disse menneskene allerede en iboende egenevne til å hjelpe seg selv, og det skal du bare være glad for. Da blir det ikke din fortjeneste, men alle disse menneskenes egne fortjenester.
    SÅ vit at det du skriver gir glede og lærdom, om det egentlig bare for noen få mennesker der ute, så er det egentlig også mer enn nok…
    HIlsen,
    En fremmedkulturell i Norge.

    1. Oi! Tusen takk for en lang og fin kommentar! Jeg er heldigvis såpass privilegert at jeg for øyeblikket kan skrive på boken min uten finansiell støtte. Samtidig forbereder jeg hele tiden mentalt på at den dagen jeg begynner å sende manuset rundt omkring, så blir det nok en god del refusjoner. Jeg har selvsagt ikke tenkt å gi opp før krampen tar meg! Skulle gjerne svart deg mye mer, men nå skal jeg straks springe å hente barn og må nok tilbake til min egen virkelighet. Men som sagt, tusen takk for kommentaren din, jeg setter stor pris på at du tok deg tid😀

  16. Hei, skrev litt fort og mye, så det ble en del skrivefeil der oppe, så bær over med meg for det. Takk🙂

    1. Hehe, ikke noe problem! Det går litt fort i svingene for mitt vedkommende også nå, det er litt surrealistisk å ha bloggen ute på VG med så mange som leser og kommenterer, og jeg vil så gjerne svare alle, men da må jeg skrive fort!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s