Medaljens bakside

Når du er i begynnelsen av å bli kjent med en ny kultur og lære et nytt språk, er det bare gøy. Spennende. Eksotisk. Dette kan vare noen måneder eller lengre, og avhenger av person og situasjon. Helt til plutselig en dag. Eller kanskje ikke plutselig, mer snikende og vanskelig å få øye på før det har gått en stund, er det ikke så gøy. Tvert imot. Det er kjipt. Ny kultur og nye landsmenn begynner å gå en på nervene. Rosa skyer på blå himmel blir til møkkavær med evig regn. Optimisme til motvilje. Glede til sorg.

Jeg har skrevet om det før. Kultursjokket. Det er individuelt. Vi som utsettes, opplever det forskjellig. Noen opplever det omtrent ikke i det hele tatt. For andre igjen kan det føles som at ens egen identitet tygges og spyttes ut igjen gang på gang i en evig marerittaktig karusell.

Min opplevelse heller mest mot det siste. Kanskje fordi jeg midt oppi alt annet utfordrerisk ble mamma på et språk jeg ikke forstod. Og fordi det å bli mamma i seg selv var mer enn nok. De som er foreldre kan sikkert huske all læring som måtte til med førstemann før man begynte å føle seg trygg i rollen som mamma eller pappa. Det er ikke gjort på en dag. Og det er mye opp og ned og frem og tilbake før den rollen sitter spikret. Om den i det hele tatt kommer til å skulle gjøre det. Se for deg at du skal gjøre alt dette samtidig som du ikke forstår mye av det som blir sagt rundt deg. Eller hvordan du skal oppføre deg i det offentlige rom. Om du skal kysse vedkommende bekjent som kommer mot deg på gaten på det ene kinnet, begge to, hele fire ganger eller ikke i det hele tatt. Om du skal si du eller De. Om du har nok ord til å si noe som helst fornuftig.

Jeg leste et sted (The Psychology of Culture Shock. Ward, Buchner, Furnham. 2001) at integreringsprosessen er tøffere for kvinner. Fordi det er vi som i størst grad er opptatt av å føre tradisjoner videre i slekten. Så ikke noe sjakktrekk å være kvinne oppi alt dette. Jeg skjønner veldig godt at kvinner fra samme opprinnelsessted og kultur rotter seg sammen i denne fasen og dermed kanskje bremser utviklingen i selve integreringsprosessen. Det er menneskelig og naturlig å ville spare kreftene sine til de basale behov i sådanne stunder. Hadde jeg hatt tilgang på mine egne i denne perioden, hadde jeg gjort alt mulig annet rart enn å gå på språkkurs og utsette meg for de innfødtes rariteter. Det er i hvert fall sikkert.

Nå som jeg ser tilbake til da det stod på som verst med språkforvirring og barselshormoner, og skulle lære så mye på en gang om alt det som var nytt uten å forstå så mange ord, synes jeg at jeg fortjener medalje. Ja. Helt alvorlig talt altså. Det burde virkelig være en kongelig fortjenestemedalje kategori for oss som står løpet ut med sånn noenlunde stil. Ulike faktorer burde selvsagt spille inn. Sånn som hvor man kommer fra. Jeg hadde nok scoret lavt på den, ettersom jeg kommer fra ett av de beste landene i verden ifølge de som har greie på akkurat det. Dermed blir ikke utfordringen like stor som for den som kommer fra mer trøblete bakgrunn og opplevd tragiske omstendigheter som krig, sult og nød. Sier seg selv. Deretter burde det telle hvor lang tid man har brukt på å lære seg språket. Og dersom man kommer fra germansk språkopprinnelse scorer man selvsagt mindre enn de som kommer fra språk med annerledes skrifttegn for eksempel. Her ville jeg scoret meget høyt ettersom fransk er et latinsk språk og snur alt på hodet og ikke finnes logisk eller brukervennlig på en flekk. Og så videre.

Og mens jeg er så godt i gang med å tildele meg selv medaljer fra institusjoner jeg egentlig ikke har så mye tro på, tenker jeg det burde være på sin plass med en tilsvarende medalje for de i det ganske land som bidrar positivt til innvandreres integrering. Som inviterer dem hjem på middag og lar barna leke med de ulikes barn. For det må gå begge veier, og det er kanskje det som er medaljens bakside?

Advertisements

26 thoughts on “Medaljens bakside

    1. Vet du, jeg er godt i gang. Jeg setter hverdagsanekdotene mine i et psykologisk teoretisk perspektiv, fordi jeg synes kultursjokk biten er så veldig, veldig undervurdert. Jeg håper å kunne få vise hvor komplekst det hele er, og hvor viktig det er med støtte kontra evig kritikk slik som ofte asylsøkere opplever. Og det er ikke min historie jeg skriver, det skal ikke være noen selvbiografi. Det skal være historien til alle som på ett eller annet tidspunkt «tryner» i integreringsprosessen, og jeg håper med dette å øke forståelsen for det en asylsøker for eksempel kan måtte gå gjennom i tillegg til å skulle bearbeide traumatiske opplevelser. I tillegg håper jeg selvfølgelig det kan være informativt for de fleste som tenker seg på et lengre utenlandsopphold. Om den blir utgitt eller ikke, så må jeg bare skrive den for jeg brenner så for dette og blir mer og mer fortvilt over det negative synet på innvandrere og integrering som sprer seg som en farsott på grunn av visse politiske partier. Åh! Jeg kunne skrevet metervis, men du får heller lese mer når boken kommer 😉

      Tusen takk for øvrig for veldig hyggelig kommentar jeg setter stor pris på!

      Lik

      1. Så bra!

        Jeg er fryktelig skuffet over politikerne våre som godtar en diskurs der innvandrere, bortsett fra om de innvandrerne som ser ut som og oppfører seg som majoritetsbefolkningen, blir grundig fortalt at de er her på nåde og de er iallfall ikke blir sett på som en ressurs. De blir tolerert, men ikke ønsket velkommen. Det er en så ufattelig feil måte å oppføre seg på for å være med på å gi folk gode og trygge rammer.

        Lik

  1. Et flott artikkel! Ikke alltid lett å være utlending og spesielt ikke hvis man ikke snakket språket – det må det være fryktelig isolerende? Jeg synes det var isolerende en stund selv da jeg snakket språket, bare fordi alt var nytt. Jeg ble mamma da jeg var hjemme igjen, og det var godt å ha et godt og kjent nettverk rundt seg (spesielt mine foreldre kanskje…). (Du trenger en sånn «subscribe»-knapp på siden din! 🙂

    Lik

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar og velkommen til bloggen min! Jeg hadde en sånn «subscribe» knapp en gang som ble borte, nå har jeg satt den inn igjen 😀 Ellers har du rett i at det er veldig isolerende å ikke kunne språket. Det er slitsomt å bare være gebrokken i ett og alt, og at mannen alltid måtte være med på de fleste situasjoner hvor det var viktig å forstå, feks. legebesøk, offentlige kontorer etc. Det er neste som å bli barn igjen det å ikke klare seg selv og trenge hjelp i elementære situasjoner. Sosiale sammenhenger var et mareritt med de forståelsesfulle blikkene som søkte etter andre og mer flytende samtalepartnere. Jeg gikk lenge og latet som jeg forstod mer enn jeg egentlig gjorde, og det fikk meg selvsagt opp i de underligste situasjoner… Nå, etter syv år, går det heldigvis mye bedre og jeg klarer meg stort sett selv, bortsett fra at jeg ikke skriver under på noe uten at mannen har sjekket først.

      Kikket forøvrig innom bloggen din, og den skal jeg lese mer på for jeg har både studert og jobbet i England i flere år og vil nok kjenne meg igjen i mye av det du skriver!

      Lik

  2. Enig med de andre og glad du skriver bok!

    Jeg kjenner meg dessuten veldig igjen i det du skriver om kultursjokket. Spesielt kjente jeg det i forhold til England – de er jo så søte, høflige og gode greier, kaller meg for ‘love’ i bussen og butikken, og ikke minst er de flinke til ‘thanks’ hele tida. Ja jøss.

    Det er bare det at over tid merker man at engelskmenn er høflige i stedet for ærlige – du får høre det de tror du vil høre, uavhengig av om det er sant eller ikke. Det er opp til deg selv å tolke alle kodene og finne ut hva som egentlig er sannheten, og hva som ‘ligger under’. Bak ryggen din kan det hende de sier hva de egentlig tenker/mener, til noen andre, men ikke til deg. (Til deg kan de evt si noe om den tredjepersonen istedet…) Er du utlending på kort opphold, får du andre forventninger mot deg selv enn hvis du har bodd der lenge nok til at de delvis (aldri mer enn delvis!) regner deg som ‘en av oss’. På et vis.

    Nå svartmaler jeg veldig, og det er ikke meningen, for det finnes veldig bra engelskmenn også. Pluss at jeg tror min erfaring er prega av hvor i landet jeg bodde; folk i nord er annerledes enn i sør. Men uansett: Det som er sjarmerende med et folk/sted/land har som regel en bakside også. Den krever bare som regel litt mer tid å få øye på.

    Det jeg liker veldig godt med ditt prosjekt (bloggen, og sikkert boka!), er at man istedet for å få det fra et hvitt, norsk, hjemmebaneperspektiv får det fra hvittt/norsk/bortebane-perspektiv og dermed får noen vekkere i forhold til at kanskje ikke verden er så enkel som den gjerne virker fra Norge … Du er flink til å få frem at det ikke trenger å bety at noen har rett og at noen tar feil; det er simpelthen kultur og tradisjoner som er forskjellige, uten at man trenger å rangere dem i forhold til hverandre. Jeg gleder meg til å se det problematisert (og besvart?) i en mer omfattende sammenheng!

    (Og sorry at jeg spammer ned kommentarfeltet ditt med en så lang kommentar…)

    Lik

    1. Veldig hyggelig med spamming i kommentarfelt, det vil jeg gjerne ha mer av!

      Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om England etter å ha tilbrakt tilsammen fem år i landet, og jeg har stort sett oppholdt meg i sør så det er ikke nødvendigvis beliggenheten det kommer an på. Jeg opplevde mye dette i jobbsammenheng. Jeg jobbet i et internasjonalt firma men kolleger fra hele Europa, vi var omtrent tyve forskjellige nasjonaliteter. Det «teamet» jeg jobbet i var nordisk, men hadde engelsk sjef som ikke var vant til at hennes undersåtter gikk rett på sak når de ville noe slik som oss. Hun var selvsagt vant til denne rundt grøten kulturen hvor de omtrent aldri kommer til døren, og oppfattet oss som frekke og uhøflige fordi vi sa ting som det var. Når det er sagt, syntes jeg jo – og gjør det veldig fortsatt – det var kjekt med den høflige tonen i det offentlige rom der borte, om det er ektefølt eller ikke. Det er noe jeg savner. At folk oppfører seg i kø for eksempel, sier «luvve» og alt det der. Jeg synes det gjør hverdagen litt hyggeligere.

      Og tusen takk for meget hyggelig kommentar forøvrig og innspill mht bokskrivingen min. Dette var egentlig noe jeg ikke turte å si høyt, men så uups så lot jeg jantelov være jantelov og gjorde det likevel! *fniis*

      Lik

      1. Interessant. Mine franske bekjente her sier at de har problemer med mangelen på direkte tilbakemeldinger fra sine norske sjefer. Som en av dem (ansatt i Statoil) sa til meg: «Sjefen min sa alltid at ‘det er fint’, og jeg var fornøyd, siden jeg ikke var vant til positive kommentarer i jobbene jeg hadde hatt i Frankrike.Men etter seks måneder her, hvor jeg uten stans ikke hørte noe annet enn at ‘det er fint’, begynte jeg å lure på hva som egentlig foregikk.»

        Selv tror jeg at det bare er en norsk myte at vi er så mye mer ærlige enn andre folkeslag. Oftest dreier det seg bare om en manglende evne til å skille mellom sin offentlige og sin private fremtoning. Hvilken rolle spiller det om du «virkelig mener det» når du reiser deg for gamle damer på bussen? Skal man holde dørene oppe for nestemann bare når man har en god dag og innerst inne vil menneskeheten alt godt?

        Lik

      2. Akkurat det med om nordmenn er så mye mer ærlige enn andre, tror jeg heller ikke. Min erfaring og de andre nordiske jeg jobbet sammen med, var at vi ble sett på som for direkte. Vi evnet ikke å gå rundt grøten for så å komme til poenget når det var noe vi ville ha gjort. Denne manglende finessen til å sirkle rundt et tema i det uendelige før vi kom til poenget, var noe det ble reagert på blant de engelske vi jobbet sammen med. Min gamle sjef fortalte hvordan hun ble sjokkert over frekkheten blant oss nordiske, helt til hun skjønte at det ikke var vondt ment. Det er forøvrig noe jeg har opplevd en del her nede også, men det er nok også på grunn av mangelen på de riktige ordene for å kunne be om noe på den måten som blir ansett som høflig her. Det går heldigvis bedre nå 😉

        Dessuten helt enig i det du skriver vedrørende det å oppføre seg høflig og omtenksomt mot sin neste i det offentlige rom. Det gjør virkelig hverdagen så mye enklere. Husker likevel jeg misforstod noe av dette i begynnelsen da jeg studerte i England og den eldre herremannen som jobbet på den lokale studentkafeen alltid sa «thank you very much indeed» når jeg betalte for tekoppen min. I begynnelsen tolket jeg det som sarkasme fordi jeg ikke tipset så mye. Jeg var jo fattig student, og lurte lenge på om han faktisk mente jeg skulle bruke opp studielånet mitt på tips. Helt til det faktisk gikk opp for meg at det var endel av sjargongen, og ikke sarkastisk ment.

        Lik

      3. Jeg var også i samme del av England som deg. Og så fikk jeg ikke til å kommentere til Erlend i kommentaren under, så jeg tar det heller her i stedet: Jeg opplever at det er forskjell på hvor i Norge folk kommer fra mht likefremhet. Jeg bodde 8 år i Oslo, og verden der var veldig forskjellig fra slik den er her oppe, selv om jeg er i samme ‘bransje’. Dels handler det kanskje om personlighet og individ, men … hvis jeg trekker de store linjene, ser jeg at i alle fall min subjektive erfaring tilsier at folk herfra er mer direkte (på godt og vondt!) enn folk fra Oslo og området rundt. De jeg traff i jobbsammenheng der som var direkte, hadde alle dialekter fra et eller annet sted ‘i distriktan’.

        …men det er en debatt man aldri blir ferdig med, tror jeg, så jeg velger å avslutte her.Ville bare si akkurat det 😉

        Lik

      4. Jeg har nok litt samme erfaring som deg. Stor forskjell fra sør til nord i Norges land med hensyn til å snakke rett fra leveren eller ikke…

        Lik

  3. Jeg tror ekte integrering, der man til slutt føler at landet man bor i er Hjemme, om enn ikke det eneste landet man kan kalle Hjemme, er en veldig vanskelig og kompleks prosess.

    Jeg har prøvd å invitere min polske nabodame med på lekeavtaler siden vi har barn på samme alder, prøvd å slå av et par ord i oppgangen utover «hei», prøvd å invitere til å være ikke full så fremmede, uten at vi behøver bli bestevenner. Men jeg får nei, gang på gang, og nå har jeg gitt opp. Det krever jo ikke så mye å sette seg ut på felles terrasse når sola skinner, om man får et smil og spørsmål om man vil ha en kopp kaffe?

    Samtidig krever det jo så uendelig mye, å tørre å sitte midt i en vanskelig situasjon der man ikke har ord for å snakke om uvesentlighetene, der man er den fremmede i en så dagligdags situasjon at den andre tar det for gitt at det er en «hyggelig stund», at man orker å utsette seg for denne fremmedfølelsen igjen og igjen.

    Jeg kjenner en annen dame som har bodd i Norge i 3-4 år nå. Hun jobbet en stund i åpen barnehage her i byen, der jeg gikk med jentungen da hun var mindre. Hun fikk hjelp av sin tidligere sjef til å finne frem telefonnummeret mitt og ringte meg opp for å spørre om jeg ville treffes. Hun kjenner meg på ingen måte ut over det at vi hadde vekslet noen ord i barnehagen. Det syns jeg var innmari tøft gjort! Å ringe opp en fremmed slik, ene og alene fordi jeg har en dialekt som gjør det lettere for henne å forstå hva jeg sier!

    Jeg må si jeg ble innmari glad på begges vegne da vi møttes og fant tonen. Vi storkoste oss, og for en stund var vi ikke innlending og utlending, vi var to damer, mødre, skravlekopper 🙂 Om enn i et litt roligere tempo og med t y d e l i g e r e diksjon enn vi vanligvis gjør når vi snakker med andre som har samme morsmål som oss selv.

    Mest av alt syns jeg det var innmari modig gjort av henne å ringe slik! Det krever litt av en innsats, igjen og igjen, for å komme seg innpå menneskene som gjemmer seg bak en annen kultur enn sin egen, bak et annet språk. Takket være bloggen din har jeg bare mer og mer respekt for disse menneskene som ser ut til å vandre rundt i sin egen lille boble av folk med samme språk, midt i et land som snakker norsk.

    Lik

    1. Det er mulig jeg er feilinformert, men det polske samfunnet er visstnok litt annerledes skrudd sammen enn det norske på den måten at polakkene er mer fokusert rundt slekt (og kirke) enn hva vi er, og dermed søker de ikke i noen særlig grad vennskap utenfor disse rammene. Jeg har hørt historier om polakker som ikke engang blir venner med andre polakker på jobben sin her i Norge pga dette.

      Nå kan det selvsagt være helt andre grunner til at din polske nabo har takket nei, men det kan også være at det er helt unaturlig for henne å skaffe seg venninner.

      Lik

      1. Jeg har heller ikke hørt dette før, men når jeg tenker over det så kjenner jeg heller ingen polakker så kanskje det er derfor! 😀

        Lik

    2. Du beskriver det så godt når du sier «Samtidig krever det jo så uendelig mye, å tørre å sitte midt i en vanskelig situasjon der man ikke har ord for å snakke om uvesentlighetene, der man er den fremmede i en så dagligdags situasjon at den andre tar det for gitt at det er en “hyggelig stund”, at man orker å utsette seg for denne fremmedfølelsen igjen og igjen.» Det er en veldig bra innsikt jeg skulle ønske mange flere i det ganske land kunne fått med seg! For det er akkurat det det gjør. Det krever massevis av krefter en allerede ikke har nok av når en er småbarnsforelder for eksempel. Det kan godt være Undre har rett i at det er noe spesielt i den polske kulturen som gjør at du får denne responsen. Det kan godt tenkes det er noe i selve kulturen som gjør at en holder seg helst til sine nærmeste. Det er uansett veldig fint at du har tatt initiativet tenker jeg. Så vet hun at hun er velkommen dersom hun skulle ønske det en dag.

      Ellers var det jo reneste solskinnshistorien om hun damen som ringte deg opp sånn helt utav det blå! Det vet jeg ikke om jeg hadde turt… Veldig tøft gjort, men så traff hun jo på rette mennesket også som ikke var redd for å ta imot invitasjonen – det var kanskje noe du utstrålte den gangen dere møttes?

      Det er helt sant forresten det du skriver om hva man kaller Hjemme. Jeg begynte helt bevisst for noen år siden å kalle Norge for gamlelandet. Når jeg er I Norge, sier jeg at jeg skal Hjem til Belgia. Det var liksom noe jeg var nødt til å gjøre følte jeg, for å klippe navlestrengen på en måte.

      Og så er jeg veldig takknemlig for at bloggen min hjelper på forståelsen ifht til mennesker som kommer utenfra. Det er akkurat det jeg ønsker å oppnå!

      Lik

  4. @ADHDmamma: Informasjonen må tas med en klype salt siden jeg på ingen måte er noen ekspert på Polen, men det er mulig dette er forklaringa. 🙂

    Lik

  5. Jeg gelder emg veldig til boka di kommer! Den blir viktig! For det du skriver i bloggen din er veldig viktig.
    Når det gjelder Polen, og polakker, så er nok det like individuelt som hos oss norske. Men at kirke og familie betyr mye for de, det gjør det nok. Men jeg har nå mange polske venner, så de har nå evnen og lysten til å bli kjent med andre enn de nærmeste også, heldigvis. Så tror det er store individuelle forskjeller der. 🙂

    Lik

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding om bokskrivingen min, Jorun, det setter jeg stor pris på! Ellers er det bra du kommer med innspill vedrørende polsk sosialt liv, og du har nok rett i å påpeke de store individuelle forskjellene som helt sikkert er der 😀

      Lik

  6. Ingen hyppig kommentator her, men leser med interesse det du skriver. Har sagdt det før, og gjentar det gjerne: Viktig og interessant! Jeg leser med dobbel inngangsvinkel føler jeg, etter flere år i utlendighet, primært i Frankrike, kjenner jeg meg godt igjen i mye av det du skriver. Tok med meg mannen min fra Paris og hjem til Oslo her vi nå bor, og dine refleksjoner fungerer derfor som gode remindere til meg selv om mye av hva han nå går igjennom, arme mann.

    Stå på!

    Lik

    1. Tusen takk for kjempefin tilbakemelding! Dersom jeg kan hjelpe til på å minne deg på hva din arme mann går gjennom, så er det noe jeg setter veldig stor pris på 😀 Jeg kan ikke helt forestille meg overgangen fra Paris til Oslo, men det er nå en annen sak 😉 Hadde vært interessant dersom han skrev tilsvarende blogg om hvordan det er å komme til Norge, integrering, språklæring osv, men på fransk…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s