Noble øyeblikk

Jeg vil inn. Jeg vil vite hva som foregår der bak høyreiste trær og staselig smijernsport uten navneskilt. Hva som er historien til de menneskene som har plassert et diskré overvåkingskamera for å følge med på oss turgåere som rusler forbi søndag etter søndag. Hvem er de og hva driver de med der inne?

Noe skimtes vagt inniblant den lille skogen som omkranser alleen opp mot en plass. Der står trærne for tett, og en ærverdig herskapsbolig forblir en illusjon i min egen fantasi. Hver gang turen går forbi, undrer jeg på hvilke historier som skjuler seg lengst inne i den mystiske alleen.

Så en dag går oppdagelsesferden i høyden. Jeg er fornøyd hver gang jeg får mulighet til å utfordre hjertemuskelen med oppoverbakke i dette flate landet. Derfor er gleden stor da jeg legger merke til en sti som er åpen for allmennheten sno seg opp mot en åkerslette. Kroppen fryder seg over utfordringen som om det var Besseggen som skulle forseres. Minner om ulendt terreng fra svunnen tid bleknes raskt i takt med at dagene går bortover.

Og der opp fra, får jeg øye på den. En bygning på plassen omgitt av småskog. En herskapsbolig ruver avsideliggende i ensom majestet. Bor det noen der? Det er vanskelig å se. Det er ikke mye som tyder på liv. Ikke annet enn nyklippet plen og sirlige blomsterbed med beskårne busker omkring. Ingen biler eller hestekjerrer som dekker til innkjørselen. Ingen gartner som legger hageverktøyet på plass.

Men så ser jeg det. Det kommer røyk fra en av skorsteinene på taket. Noen må være der inne i ferd med å lage i stand noe som krever ild. Er det tjenerskapet som gjør klar til kveldens gjestebud mens herskap hviler i de indre gemakker for å være i sprudlende form til baroner, baronesser og andre slags adelige inntar ballsalene? Er det søndagsmiddag for den nærmeste familien som putrer i grytene overvåket av kokkemadamens myndige vesen? Eller er det rett og slett sjølen sjøl som steker seg et par egg etter å ha klippet plen og luket ugress, mens fruen skurer de hundre toalettene og pusser lysekroner som i sin tid kastet glans over det som en gang var?

Åh. Det hadde vært noe å vite. Hva de foretar seg der inne. Er det en gren av ”la noblesse belge” som beveger seg rundt fra rom til rom, sal til sal? Har de vanlige liv med vanlige gjøremål? Handler de i butikken med bankkort og pin kode, eller er det gullmynter og byttehandel som gjelder?

Noen måneder senere marsjerer jeg på nordisk vis med turgruppen forbi den høye smijernsporten og klarer ikke dy meg for å røpe min nysgjerrighet.

”Jeg jobber sammen med en av døtrene greven har fra et tidligere ekteskap.” Kommer det fra en dame idet vi staver oss av gårde bortetter kjerreveien.

”Greven?” Det er vanskelig å skjule febrilsk nysgjerrighet i stemmen.

”Ja, men han er ikke mye her. Skogen og turområdet tilhører ham. For det meste er han og den siste konen hans på eiendommen hans i Syd-Frankrike. Hvorfor er du så fascinert?”

”Vi har ikke noe slikt der jeg kommer fra. Adelen ble avskaffet for nesten to hundre år siden.”

”Har dere ikke adel? Men dere har konge og dronning?”

«Joda. Og prinser og prinsesser.»

«Men hvem er i hoffet da?»

«Hm, sannelig om jeg vet. Vi har ikke noe hoff, mener jeg og tro. Om de ikke omgås folk med riktige titler, omgåes de nok slike som har riktig inntekt.»

«Ingen adel altså?» Undrer damen igjen som om det er noe man trenger tid på å fordøye.

”Nei, derfor blir jeg litt nysgjerrig på hva disse adelige menneskene driver med.”

”Vel, de holder seg mest til sine egne. Arrangerer ekteskap seg imellom. Det er egne kurs i selskapsdans for de med de rette titlene. Og ja, så har de en egen telefonkatalog.”

”En egen telefonkatalog for adelige personer?”

”Joda, slik kan de være sikker på at de slipper å snakke med allmuen på telefonene. Hehe.”

Jeg ler med. Helt til jeg tror hun sier følgende:

”Jeg er av adelig avstamning. Tanten min bor i et slott på grensen til Frankrike. Vi pleide å feriere der hver sommer. Men jeg bryr meg ikke om disse tingene. Søsteren min derimot, hun sender barna sine på valsekurs og sørger for at de omgås folk med titler.»

Jeg tror det var det hun sa. Jeg nikket så ivrig for å få henne til og fortsette, at jeg ikke fikk med meg alt. Og nå er det for sent å spørre. Eller?

Reklamer

14 kommentarer om “Noble øyeblikk

    1. Non, non, non! Jeg er ikke kongefiksert. Skjønt, jeg hadde en Lady Di besettelse da jeg var ti år gammel og kopierte blusestil og hårfrisyre uten å skjemmes før mange år senere.

      Point de Vue- æsjæsjæsj – interesserer meg like lite som hva naboen har til middag. Men jeg er kanskje i overkant fascinert av herskapsboliger inne i skogen og adelige som gjemmer seg bort, og lurer nok litt ekstra på hva de foretar seg de som ikke nødvendigvis befinner seg i søkelyset eller på forsiden av kongeblader! For eksempel, hva de har til middag skulle jeg i grunnen likt å vite…

      Ellers må jeg jo titte litt nærmere på den første lenken din, kanskje jeg finner ut noe snadder om greven i skogen 😀

      Liker

    1. Kjenner på meg at jeg nok kommer til å gjøre det neste gang jeg treffer henne på en marsj…

      Liker

  1. Jeg kan lett drømme meg bort når jeg tenker på adel, høye smijernsporter og langstrakte trær. Er «hest-og-vogn»-jente, og veldig glad i Jane Austen, og serier som Downton Abbey og Lark Rise to Candleford. Kanskje er det en svakhet eller styrke, men det er i hvert fall fint å kunne drømme seg bort innimellom. Det har antakeligvis rom for å bli begge deler. Beina på bakken, og drømmene langs regnbuen.

    Liker

    1. Tusen takk for nydelig kommentar! Jeg er også veldig stor fan av Lark Rise to Candleford, har dere den på norske kanaler eller ser du på BBC? Siste sesong er nettopp over så nå må jeg vente ett helt år til… Åjaa, la oss drømme oss bort 😀

      Liker

  2. Klart du kan spørre igjen! Det er jo en ypperlig anledning til å ha noe ‘lett’ å prate om samtidig som du blir kjent med en (forhåpentligvis) sympatisk dame… Om du spør på en måte som lar henne enkelt si ‘nei’ direkte/indirekte hvis hun vil, vet du at det er greit hvis hun selv velger å fortelle og prate videre. Tross alt. Du skal se det blir en interessant samtale, og kanskje et godt bekjentskap?

    Liker

    1. I will! Ikke dummest å bli kompis med en «drop-out» adelig når man har sånn interesse for hva som foregår bak høye smijernsporter! Men jo, hun virker veldig hyggelig, og det kommer nok ikke bli vanskelig å ta mot til seg 😉

      Liker

    1. Tror jeg begynner å bli enig i det etter alle oppfordringene, må bare pønske ut de rette ordene først !

      Liker

  3. Klart du må spørre! Og her taler innvandrerstatusen til din fordel – du er nysgjerrig og du vet ikke bedre, derfor må du jo bare spørre. Bruk det for alt det er verdt! Keep us posted. 😀

    Liker

    1. Jeg skal skvise blåøyd innvandrerstatus for det det er verdt 😉 Og skal selvsagt holde dere underrettet om videre utvikling…

      Liker

  4. Fascinerende. Har de virkelig hoff? Ja, du må spørre for oss andre……..greit nok at de har adel, det vet vi jo, men ikke at de til de grader lever et så anderledes liv!

    Liker

    1. Ja, akkurat det der med hoff er jeg også litt nysgjerrig på… Jeg innbiller meg at de som har vært i kongefamiliens omgangskrets i generasjoner fortsetter å være det, at det går i arv på en måte. Og sånn sett kan man kanskje si at det eksisterer i Norge også, selv om det ikke kalles det?

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s