Det er ikke på det svarte og hvite at skoen trykker

”Passer det eller forstyrrer jeg?”

Damen i andre enden av telefonrøret ringer fra vikarbyrået og vil forsikre seg om at det er greit for meg med et telefonintervju sånn på sparket en fredagsmorgen.

”Øh, jo da, det er for så vidt greit. Jeg er på sykehuset. Mannen min har gjennomgått et rutineinngrep, men han sover nå så vi kan ta en liten prat. Jeg må bare gå ut av rommet og finne et sted jeg kan snakke uforstyrret.”

Jeg haster med raske skritt bortetter den lysegrønne sykehuskorridoren mens jeg prøver å se viktig og legeaktig ut slik at ingen skal si noe om mobiltelefonen som er klistret til øret mitt. Noen steder er det greit, andre ikke, og jeg vet ikke om det er det første eller siste som gjelder her. Det blir for mye på én gang å skulle klargjøre den saken og etterforklare til damen i røret som skal til å telefonintervjue meg. På sparket. På fransk. Mannen er tross alt nyoperert. Endelig finner jeg en mørk krok jeg gjemmer meg i.

”Madame, nå kan vi prate.”

”Godt. Hvorfor søker De jobb?”

Her går vi virkelig rett på sak. Ingen sideveier via mannens helse eller slikt. Eller min, for den saks skyld.

”Vel, ja, jeg ønsker å jobbe…”

Det sier seg vel selv? Har jeg lyst til å si, men klarer å hanke meg inn. Telefonintervju er kanskje ikke rette fora for sarkasme. Selv om mannen er aldri så mye nyoperert.

”Ja. Det skjønner jeg. Men hvorfor er De ikke i jobb ?”

Sånn og forstå ja. Hun har jo et poeng der. Godt sarkasmen ikke fikk ytre seg fritt.

”Jo, øh, jeg har vært hjemme med barn. Samtidig som jeg har lært fransk. Og litt nederlandsk.”

”Akkurat.”

Jeg hadde kanskje ikke ventet stående ovasjoner, men blir litt flat av den totale mangelen på begeistring over innsatsen min i disse årene. Kanskje det egentlig ikke er imponerende?

”Eh, ja, det er jo ikke gjort over natten å lære seg dette språket.”

Etterfulgt av en forventingsfull liten latter. Men på slikt har ikke damen tenkt å kaste bort tiden sin.

”Det vil si at De ikke har vært i jobb siden slutten av 2005?” Sukkes det dypt i den andre enden.

Er det så lenge siden? Det er jo virkelig lenge. Hva har jeg egentlig holdt på med i alle disse årene? Fem år med språkkurs? Er jeg dum eller eksepsjonelt treg?

”Vel, jo, for så vidt. Men alt dette har jeg egentlig allerede fortalt vikarbyrået…”

”Jeg ringer fra en annen filial og ønsker derfor at De forklarer dette for meg nå.”

Hun skal virkelig intervjue hun. Det er ikke denne kroken mørk nok til kjenner jeg. Og mannen er fortsatt rimelig nyoperert.

”Hva slags oppgaver hadde De i Deres forrige stilling?”

”Da jeg jobbet i Brussel? Jo, da jobbet jeg i en internasjonal avdeling for…”

”Jeg spurte hva slags oppgaver De hadde.”

Den sylskarpe effektiviteten i stemmen stikker som et spyd langt inn i mangelen på ord. Det skal ikke mye sensitivitet til for å merke mangelen på sådan hos Madamen. Jeg angrer på at jeg tok telefonen. Og på at jeg i det hele tatt har en.

”Jeg tenkte det ville være nyttig å vite litt om avdelingen jeg…”

”Hadde De kontakt med klienter? Over telefon? Per e-post? På engelsk?”

”Vel, det var en intern service, så klienter blir litt feil…”

”Hva slags avdeling arbeidet De for?”

”Jo, det er det jeg forsøker å…”

”Men De må forklare tydeligere, Madame, det er ikke klart for meg hva det er De egentlig har drevet med!”

Her begynner jeg å få nok. Nok av den totale mangelen på forståelse over at jeg faktisk tar et telefonintervju på sparket mens jeg er på sykehuset med mannen. Jeg finner ikke de riktige ordene for å forklare kjapt og effektivt noe som skulle kunne interessere Madame Rotweiler. Tungen slår krøll på seg, hjernen streiker og hjertet hamrer av gårde mens hun forsøker å forstå seg på meg.

Madamen fortsetter på sitt ufølsomme vis i noe som føles uendelig altfor lenge. Det får være grenser hvor mange ganger en skal avbrytes midt i setninger før en ikke klarer beherske seg lenger. Jeg har så inderlig lyst til å legge på midt i mens hun snakker. Eller fortelle henne hvor dum hun er. Teit. Hurpete. Men jeg befinner meg tross alt på et sykehus. Og jeg blir tross alt jobbintervjuet.

Etterpå. Når det hele er over. Og jeg sitter der med skjegget i postkassen og tenker på alt det jeg skulle og burde ha sagt. Etterpå. Når det er for sent. Da. Ja da kommer jeg på at jeg skulle ha bedt om å få gjennomføre intervjuet på engelsk. Det var tross alt det de var på utkikk etter. En person som er flytende i engelsk.

Da Madame, skulle jeg snakket så ubarmhjertig raskt og filleristet deg verbalt så effektivt at du med skamrødmen i kinn ville hikstet i hurpesnørr og tryglet på dine knær om forlatelse.

For ikke lenge siden fikk jeg svart på hvitt hva slags CEFR nivå jeg har på dette famøse språket. B2. På grensen til C1. Så godt som tospråklig kunne konsulenten fortelle meg. Det vil si at jeg skal kunne klare å forstå det meste og gjøre meg forstått om det meste.

Men det er ikke på det svarte og hvite at skoen trykker. Det er i det virkelige liv.

Reklamer

18 kommentarer om “Det er ikke på det svarte og hvite at skoen trykker

  1. Åhoi, kjende eg vart kraftig provosert av denne teksten. For ei dame! Like greitt å sleppe å jobbe der, om ho var ein av arbeidsgjevarane. Håpar det går greitt med mannen, alltid litt spenning i kroppen ved slike ting, rutineinngrep eller ikkje. Klem:) (tenkjer du treng ein eller tre etter dette…)

    Liker

    1. Hehe, takk for det Røsslyng! Joda, det går greit med mannen, takk som spør, han er tilbake igjen i hverdagen uten mén 😉

      Liker

  2. Guri land, håper du ble mer sint enn lei deg … Men du, det er massevis av hjemmeværende mødre i det landet ditt, det burde da holde å si at du har knøtt som nettopp har begynt på skolen (eller snart skal)? Det skulle dessuten ikke forundre meg det minste om det finnes egne organisasjoner for å hjelpe husmødre tilbake til yrkeslivet (ikke at du nødvendigvis passer inn i kategorien «husmor», men da får rottweileren en knagg å henge deg på). Lykke til med det hele!

    Liker

    1. Jeg ble nok ikke så lei meg, mest forbannet over alt det jeg ikke fikk sagt fordi hun bet meg av hele tiden jeg forsøkte å formulere en setning. Det var overhodet ingen forståelse for at hun snakket med en fremmedspråklig som i tillegg befant seg på sykehus og egentlig burde sittet på sengekanten til mannen sin. Dessuten, i løpet av disse fem årene har jeg satt to barn til verden, lært meg ny kultur samt ett og et kvart språk. Så om ikke hun ble imponert over det, skal uansett jeg være det! 😀

      Når det gjelder jobbsøkingen min, har jeg et par småprosjekter på si som jeg tenker å sette igang med, så kommer nok drømmejobben når tiden er inne. Drømmen hadde jo vært å bli rottweileren sin sjef 😉

      Liker

  3. Ikke noe særlig, det skal jeg være enig i. Best er det nok å riste det av deg og komme deg videre.

    Om det er noen trøst, har jeg blitt utsatt for like arrogante intervju-jævler på vårt eget språk. 😦

    Liker

    1. Det beste av alt er å kunne riste det av seg her inne på bloggen!

      Det som var litt komisk oppi det hele, var at jobben hun til syvende og sist var så desperat å finne noen til var så drepende uinteressant og noe jeg kunne ha utført mer eller mindre bevisstløs. Hun burde ha forsøkt å selge jobben til meg, i stedet for å kneble etterhvert forsøk jeg gjorde på å forklare. Jeg har også møtt tilsvarende arroganse i gamlelandet, men da for stillinger jeg siklet etter!

      Liker

  4. Uff.. enn om vi kunne sagt det vi ville, nøyaktig når vi ville si det og ikke blitt helt stumme og så lenge etterpå finne ordene vi skulle hatt. Har vært i de skoene mange ganger. Neste gang går det nok bedre 🙂
    Håper det går bra med mannen.

    Liker

    1. Uff ja, det er ikke alltid en får sagt det en skal på sitt eget språk heller, de skoene har jeg og vært i noen ganger ja! Når jeg tenker tilbake på akkurat denne situasjonen, som nesten var litt surrealistisk så ufin var hun faktisk, koker det jo ned til at jeg ikke gjorde noe galt. Hadde hun latt meg snakke ferdig, skulle jeg alltids fått uttrykt det meste jeg hadde på hjertet. Heldigvis var ikke jobben veldig interessant og dessuten to timer unna med bil, altså fire timer reisevei hver dag (en halv arbeidsdag…) så jeg gråter ikke 😀 😀 😀

      Mannen er i full vigør forresten 🙂

      Liker

  5. …og jeg tenker ‘stakkars sjefen til den dama, for de går glipp av mange talenter og flinke folk fordi dem som researcher ikke er flinke i jobben sin!’ Selv om det var du som skulle ‘grilles’ må jo hun også spille kortene riktig for å sile kandidater, og det er åpenbart at hun ikke var kapabel til oppgaven sin.

    Tro meg, det blir garantert noe bedre som dukker opp. Garantert!

    Liker

    1. Haha, det har du jo rett i, stakkars sjef… Nei, hun var ikke kapabel, det er det ingen tvil om. Jeg har selv erfaring fra rekruttering, og kan vel si at slik oppførsel er «how not to do it»!

      Og ja, jeg er helt enig, det blir garantert noe bedre som dukker opp 😀

      Liker

    1. Det hadde jeg nok veldig lyst til å si til henne! Dette skjedde morgenen etter du og jeg snakket på telefonen, så du kan jo tenke deg at kommunikasjonsformen min ikke var toppers haha 😀

      Liker

  6. Ah!

    Neste gang håper jeg at du får talens bruk når du trenger det – gir katta i jobben i motsatt ende og sier AKKURAT hva du mener – på engelsk.

    Det har hendt en gang eller to at jeg har gjort noe sånt i liknende situasjoner. Da på morsmålet, men med samme opplevde, urettferdige overkjøring.
    En gang endte mitt utbrudd opp med at jeg og vedkommende i motsatt ende «startet pånytt» på et mye bedre ståsted. En annen gang ble det, ikke uventet, brudd utav det. Men Gud, det gjorde godt begge gangene. 😉

    Uansett – det er nok godt å holde tann for tunge i de fleste situasjoner, men innimellom må man bare blåse ut litt damp.

    Og ellers – enig i de som sier «synd for bedriften»…

    Liker

    1. Vet du, jeg har hatt noen samtaler med dette kvinnemennesket i mitt eget hode i ettertid hvor jeg har satt henne grundig på plass både på engelsk og fransk! En kort periode var jeg dessuten fristet til å ringe henne opp og fortelle henne om min opplevelse av denne samtalen, ikke la henne slippe til og bare kjøre på med ferdigskrevet enetale. Men så gikk dagene og nå er det to uker siden det skjedde… Men jeg er helt enig med deg, av og til er det verdt å si hva en mener der og da. Ikke bare bukke, nikke, neie og ta til takke med dårlig folkeskikk. Og jeg ble såpass opprørt etter denne samtalen at jeg tror neste gang jeg eventuelt skulle komme til å oppleve noe lignende vil jeg si fra… Ihvertfall be om taletid slik at jeg får sagt det jeg vil si 😀

      Liker

  7. Det er jo utrolig at hun bare kjørte på når du sa du var på sykehuset og at mannen din akkurat hadde blitt operert! Makan! Hvor er hennes sensitivitet?

    Jeg synes du skal være stolt som allikevel gjennomførte «intervjuet», Hege, eller skal vi kalle det forhøret?

    Og vet du hva? Det er jo faktisk ganske så strålende at du er på B2. Jeg kjenner mange som er på B2 i engelsk som hadde kommet til å svare myyyye dårligere enn deg. Heia Hege, Heia Hege! Klem:)

    Liker

    1. Hehe, ja, Stine, forhør var det nok mer en et intervju. Og hun hadde nok ikke en eneste sensitiv celle i hele kroppen, det er ihvertfall sikkert! Jeg er veldig stolt av at jeg befinner meg på nivå B2, tatt i betrakting at jeg nesten ikke kan skrive på fransk og det er det som drar nivået mitt ned. Når det gjelder forståelsen og å uttrykke seg, er jeg mer en C1 mente damen. Så ja, jeg er veldig fornøyd 😀 Nå er det bare trening i rettskriving som gjelder, og der har jeg nok vært litt lat de siste par årene…

      Liker

  8. Det høres ut som om vikarbyrået burdet gjennomført et par intervjuer for å finne ny telefondame…

    Men du har helt rett, det er noe helt annet å praktisere et språk teorietisk godt. Å drive med «samtaler» på språkskole, med lærere og andre elever, med folk som er vant til å gjøre språket forståelig og lærbart.

    Vi i Norge er jo gode i engelsk. Begynner tidlig og har det rundt oss hele livet. Tv, radio, film, musikk, bøker osv. Jeg har i tillegg familie i USA og begynte der for enda tidligere. Likevel skjønte jeg ikke hva gutten bak kassen sa, da jeg en time etter flylanding skulle kjøpe meg en is. Det hørtes ut som bluarghblah (med myk amerika-r), og da han ikke fikk svar gjentok han bluarghblah. Venninna mi la hånden på skulderen min, lente seg smått konspiratorisk inn mot kassen og svarte på mine vegne. Gutten fikk et forstående glimt i øynene. Jeg var nok en av disse «spesielle» som ser ut som de er normale.

    Og da følte jeg meg jaggu litt «spesiell» også, som ikke forsto hva en kasseansatt spurte meg om, i en situasjon jeg står i minst en gang om dagen hjemme i Norge, og det på et språk jeg har snakket flytende siden jeg begynte på skolen! Jeg syns du gjorde en helt fantastisk god jobb med å forklare deg jeg, over telefon og tatt på sparket slik som det der!

    (Hva gutten prøvde å si til meg? Would you like a bag. Ikke så komplisert, sånn svart på hvitt…)

    Liker

    1. Jeg har selv jobbet innen rekruttering, og burde vel egentlig ha ringt henne opp og gitt henne et par tips *lol*

      Ja, helt klart. Praktisere språk på skole og i virkelig liv er to helt forskjellige ting. Og det det gjør jo ikke saken bedre når en er stresset, selv på ens eget morsmål er jo det av og til en utfordring.

      Haha, må le av opplevelsen din, jeg har sånne «bluarghblah» opplevelser flere ganger i uka, og skjønner godt hvordan det føles. Av og til – etter tre repetisjoner for eksempel og ingen ved min side til å bistå – later jeg som jeg forstår, ler litt sånn halvfortvilt og kommer meg vekk fortest mulig…

      Men det er jo det som er så genialt med denne bloggen, plutselig har jeg en ventil og kan ikke komme meg fort nok hjem for å få det ut – det er nesten så jeg håper de pinlige/fortvilte situasjonene skal oppstå så jeg kan skrive om det! 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s