Utenfor røttene står det en benk

Det surrer i latter og snakk blant mylderet av mennesker, kåper og kameraer. Foreldrefjes nikker til hverandre og høflighetsfraser utveksles mens utstyr som skal forevige, stilles inn. Snøstormen etterlater seg kortvarige gufs hver gang døren til skolegården åpnes og nye, forventningsfulle ansikt ankommer salen som fylles i en jevn strøm. Det er juleavslutning på skolen til Junior.

Folk flest kjenner hverandre. Mange har selv gått på samme skole i sine dager. Madame Rektor er datter til hun som var rektor før, og kjenner foreldre fra egen skoletid den gang hun var liten jente. Når man befinner seg på det stedet ens stamtrær er godt og grundig plantet, har man ofte nok med seg og sine egne røtter.

Jeg har funnet et sted å sitte på en lav benk langs veggen.  Trykker meg inntil og håper mannen kommer frem i tide, snøkaos til tross. Rundt meg går praten lett. Jeg er travelt opptatt med å se travelt opptatt ut, takknemlig over å ha hatt vett nok til og forlate opprinnelsen min i mobiltelefonens æra. Den er en uunnværlig ingrediens i utilnærmelighetens skall. Slik slipper de lokalbekjente å ta kontakt med fremmedelementet. Og fremmedelementet kan leve videre i trygg uvitenhet om fravær av en slik dings å klamre seg til, ville utgjort noen som helst forskjell.

Dette er en god situasjon å slette meldinger på for eksempel. Med viktig rynke mellom brynene, kan det se ut som det skrives noe viktig til noen som er viktige. Om det skulle vare og rekke før mannen kommer seg av motorveien, kan jeg alltids snakke til den med alvorlig mine og finger i øret for å høre ekstra godt hva som ikke blir sagt.

Meld deg frivillig til foreldrerådet. Var det en klok kvinne som sa til meg. Slik kommer du deg inn fra utenforheten. Jeg hadde mange forsetter om å gjøre det i høst. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje fått være med i det gode selskap denne dagen. Men jeg feiget ut.

Egentlig er jeg en sånn som engasjerer seg. En som hiver seg med når noe skal organiseres. I studietiden tilbrakte jeg mange timer i foreningsarbeid for eksempel. Hadde jeg befunnet meg der jeg kommer fra, ville de andre foreldrene tenkt at jeg var ei grepa dame. Og en sånn som de gjerne skravler med. I hypotesens univers hadde jeg nemlig garantert vært en sånn som tok på seg verv i hytt og pine. Tenker jeg her jeg sitter på benken min uten noen å dele den med. Og synes synd på meg selv.

Så blir det stille. Stille før barna tar ordet og salen eksploderer i fargerike kostymer og fengende dansemusikk. De fører oss gjennom en reise i tid. Hver epoke representeres av musikk og dans. Fra middelaldersk pardans via rock around the clock, peace &love, Kiss og Spice Girls til Lady Gaga. Junior er Merlin som tar oss fra epoke til epoke ved hjelp av en trylledrikk. I trollmannkostyme og langt, hvitt skjegg gjentar han ritualet med alvorstung mine helt til siste dans.

I en farlig blanding av morsstolthet og savn etter det som en gang var og det som kunne ha vært, er det like før krampegråten tar meg. Men jeg er vant til å holde den der den kommer fra. Vant til å holde annerledesheten for meg selv. Det ville vært for avslørende. Hysterisk krampegråt krever forklaring. Og ville vært en traumatisk opplevelse for gutten med det alvorstunge ansiktet. Trylledrikken som fører de små barna gjennom tiden, kan nok ikke hjelpe mammaen hans tilbake til opprinnelsen sin.

Så ser gutten min rett på meg. I et øyeblikk står tiden stille mellom oss. Han hører til. Det er noe. Om så er at røttene mine er langt fra meg, hans befinner seg akkurat her.

Til høsten skal jeg gjøre det. Til høsten skal bitteliten-følelsen ignoreres med arrogant mine når jeg kanskje blir bedt om å skrive referat. Når jeg kanskje ikke skjønner alle ord. Så blir det kanskje noen å dele benk med på neste juleavslutning. For mannen kommer bestandig for sent.

Reklamer

10 kommentarer om “Utenfor røttene står det en benk

  1. Fineste du!

    Sårt, nært og sterkt! Kjenner jeg får klump i halsen, og samtidig blir jeg så stolt på dine vegne. Du ser mulighetene, det er det ikke nødvendigvis alle som gjør!

    Liker

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar, Jorun 🙂 Som jeg skrev til Elisabeth, så satt denne posten langt inne. Og nok også fordi jeg innser at det må enda mer innsats til for å komme videre her nede. Foreldreråd på fransk frister ikke! Men det kan jo tenkes det blir gøy…

      Liker

  2. Hei. Siste sondag hørte jeg på radio intervjuen av en fransk forfatter med russisk opprinelse (hun flyttet fra Russland, når hun var 17) si «Mine røtter er mine døtre. Våre røtter er foran oss, ikke bak oss.»
    Kanskje var det litt lettere for henne å tenke på denne måte, fordi hun forestilte seg at reisen fra Russland hadde vært bare én vei, og at hun skulle aldri kunne reise tilbake. Muren fell ned bare 15 år etterpå.
    Det hørtes ut som en ganske positiv måte å tenke på sin egen tilstand, tror jeg. Men jeg er nysjerrig på om du er mer eller mindre av samme oppfatning om denne paradoksale påstanden.

    http://www.franceculture.com/emission-tire-ta-langue-luba-jurgenson-2011-01-16.html

    Liker

    1. Jeg synes det er veldig godt sagt! Det er nok ikke dumt å tenke slik på lengre sikt, og så er det jo sant. Jeg må bare venne meg til tanken om at barna mine har andre røtter enn meg selv, og det tar kanskje litt lengre tid når man har reist frivillig og det teoretisk sett ikke skulle være noe problem å returnere til gamlelandet. Dessuten var hun en god del yngre enn meg da hun emigrerte, og det utgjør nok også en forskjell tror jeg. Man er muligens mindre nostalgisk i yngre år!

      Tusen takk for lenke, den skal jeg høre på så snart jeg får anledning 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s