Trå meg ikke for nære…

… i dag. Det vet mannen. Og tar det til etterretning.

”Hvorfor svarer ikke mamma når jeg snakker til henne?”

”Hun er bare litt distré. La henne være akkurat i dag.”

”Hvorfor det?”

Junior er i en alder hvor alle setninger begynner med hvorfor.

”Jeg forklarer mens vi kjører til skolen, skynd deg!”

”Skal du levere oss?! Kuult! Men hvorfor skal ikke mamma..?”

Mamma skal på jobbintervju. På fransk. Hun har vært det før. Det er ikke det. Og det er nettopp derfor mannen vet at det gjelder å liste seg stilt på tå og komme seg ut av huset før det er for sent. Om han ikke vil bli verbalt filleristet for i det hele tatt å være til. På engelsk vel og merke, i dag er ikke dagen for overdreven ytring av det franske språk. Alt han sier vil komme til kort og uansett være langt over streken. For i dag er alt hans feil. Uansett.

Han sitter der med bukten og makten i begge ender ser du. Han vet hvor han er og hva han skal si til enhver tid. Han. Han. Han. Kan bare skamme seg. Over at min jobbtilværelse er alt annet enn uutholdelig lett. Over at jeg vil ha en jobb. Og at jeg ikke vil. Det er hans skyld at jeg har gått meg bort i et villnis av ambivalens. Hadde jeg befunnet meg der jeg kommer fra, ville selvsagt denne saken vært grom. Da hadde jeg vært i full drømmejobb med perfekt arbeidstid og sykedager for barna. På mitt eget morsmål. For ikke å glemme nærhet til mennesker jeg føler kulturell tilhørighet til. Basta.

Bevæpnet med GPS og en holdning om som stinker ”whatever” med sammenbitte tenner lang vei, legger jeg av gårde. Men selvfølgelig. Adressen eksisterer ikke i min navigatør. Det var i grunnen det eneste som manglet denne mørkegrå regnværsdagen. Typisk mannen og aldri oppdatere noen verdens ting. Jaja. Jeg kan jo bare ringe når det nærmer seg. For telefonnummer har jeg nemlig vært så klok å notere. Men hva hjelper vel det, når jeg ikke har mer kreditt igjen på den forbannete dingsen jeg sjelden benytter meg av, men har i tilfelle nød. I dag er første gang jeg har virkelig bruk for den på skikkelig lenge. Og den svikter. Mannen får skylden for det óg.

Du tenker at jeg burde tenkt på det før jeg befant meg i en rundkjøring med femten avkjørsler som peker mot samme adresse? Helt enig. Sånn kan det gå når en nettopp har tilbrakt fjorten dager i sol og varme med mobiltelefon avslått. Så der kjører jeg. Rundt og rundt. Men kommer ikke til døren. Før telefonen ringer! Det er damen fra vikarbyrået jeg har intervju med som lurer på om jeg kanskje har rotet meg bort. Det er de nemlig vant til, viser det seg. For adressen eksisterer ennå ikke.

Der ser jeg bygget jeg må inn til. Men finner ingen naturlig innkjørsel til noe annet enn en bitteliten parkering som ikke har noen sti til inngangen. Etter å ha kjørt enda litt til i sirkel uten å se skogen for bare utilgjengelige parkeringsplasser, må jeg bare stille meg på den bittelille.  Dukker nakken idet jeg klyver rundt og over noen store kampsteiner og håper så inderlig at ingen av de som skal intervjue meg ser.

Jeg blir møtt av en hyggelig ungjente som viser meg inn til lokalet hvor jeg skal testes. Heseblesende unnskylder jeg meg for å komme for sent. For å ikke kunne ringe. For regnværet. For å være til. Så går det en fanden i meg. Nå er det nok. Jeg skal testes i språk. Engelsk. Noe jeg sikkert behersker bedre enn de alle til sammen på dette kontoret. Fransk. Tough. Informatikk. Jeg kan da vel knote ned noe fornuftig i Word? Bestemmer meg for at dette ikke skal ta verken nuv eller selvrespekt fra meg. For hvorfor skal det egentlig det? Jeg sier som Junior: Hvorfor?

Engelsktesten er latterlig enkel. Så enkel at jeg lurer på om jeg kanskje tar feil. Det er til og med skrivefeil i den. Fransken går som den går. Ingen vits i å late som jeg er bedre enn jeg er. Informatikken er selvsagt også på fransk, så den går rett vest. Jeg bruker jo Word stort sett bare på norsk og engelsk, ingen vits i å late som noe annet der heller.

Så er det tid for dybdeintervju. En flott dame gjør entré. Konsulenten. En del år yngre enn meg selvsagt. Og jeg kjenner nervene krype innover igjen. Hun begynner med å fylle ut noen skjema. Jeg hører på den voldsomme hjertebanken min jeg håper går henne hus forbi. Så ser jeg på hånden hennes idet hun skal gi meg pennen for å signere, den skjelver lett. Øynene flakker. Hun er nervøs. Hun også.

Og da går alt så meget bedre.

Jeg lirer av meg franske gloser og verb i perfekt rekkefølge. Forteller villig om alt jeg har gjort i yrkeslivet mitt. For det er faktisk en hel del. Hvordan kunne jeg glemme? Så ønsker hun å teste engelsken min muntlig. Og da er jeg ikke til å stoppe. Nå er det hennes tur til å være gebrokken. Jeg storkoser meg. Med hektisk røde kinn stotrer hun frem spørsmålene. Jeg er forståelsesfull for jeg vet akkurat hvordan det er. Blir skuffet når det hele er over, for jeg har så mye på hjertet.

Det er med hodet høyt hevet jeg danser forbi de digre kampesteinene på vei til den bittelille parkeringsplassen. Helt til jeg setter meg i bilen og ser meg i speilet. Med maskara som ligger tykt under øynene ser jeg ikke klok ut. Men konsulentdamen sa det ikke er ofte hun hører utlendinger snakke så godt fransk. Så da gjør det ingen verdens ting.

Advertisements

28 thoughts on “Trå meg ikke for nære…

    1. Tusen takk for det! Nå er ihvertfall jeg registrert som vikar, så får vi se hva det blir til. Godt med alt som går i riktig retning 😀

      Lik

  1. Way to go!!!
    Minner meg bittelitt om da søstra mi spurte sin mann i løpet av et besøk på en riktig så fin restaurant om følgende: Kjære, har jeg maskara i hele ansiktet, eller? Det hadde etter sigende regnet der også. Mannen kunne heldigvis benekte tilstedeværelsen av maskara, så søstersen tar det med knusende ro, inntil hun etter noen timer går på toalettet, og ser til sin forskrekkelse maskara gnidd godt og sort og klissete under øynene. Hun marsjerer prompte tilbake og konfronterer ham med hans brøde; hvorfor i alle dager sa du at jeg ikke hadde maskara gnidd rundt under øynene??? Hvorpå han poengtere at hun har jo vitterlig ikke maskara i hele fjeset, kun litt rundt øya. De feiret sølvbryllupp i fjor…

    Lik

    1. Haha! Herlig. Jeg ser det for meg… Fantastisk hvor bokstavelig menn forstår verden, jeg kan lett se for meg mannen med samme reaksjon! 😀

      Lik

  2. Oooh, dette var jo rene spenningshistorien, jeg satt her med klump i magen og kjente at jeg gruet meg jeg også. Men så flott det gikk bra! Jeg krysser fingre og håper du får jobben..! 🙂

    Lik

    1. Tusen takk for kommentar, og velkommen hit til bloggen min, Lothiane! Nå er det ikke en spesifikk jobb jeg søker på, for det var registrering hos et vikarbyrå. Men det er jo et første steg uansett 😀

      Lik

  3. Aaah naa ble jeg saa glad!!! Det forrige innlegget ditt var saa saart og jeg fölte med deg. Det skal en sterk ryggrad til for aa komme seg ut igjen i arbeidslivet paa et spraak man er usikker paa. Naar det er sagt begynner jeg aa mistenke deg for aa vaere flinkere i fransk enn du gir uttrykk for paa norsk;) Jeg krysser fingrene for deg.

    Lik

    1. Hehe, du har helt sikkert rett i at jeg nok er flinkere i fransk enn det jeg gir uttrykk for. Jeg jobber med saken for å overbevise meg selv! Men samtidig har det kostet masse slit og tårer å komme dit jeg er nå, noe jeg også prøver å vise på vegne av alle innvandrere som lærer seg fremmedspråk.

      er jeg veldig privilegert som har så mye støtte i heimen min og omgivelsene, det er det virkelig ikke alle innvandrere som har. Samtidig føler jeg ofte nok på de situasjonene hvor jeg ikke blir tatt alvorlig fordi jeg snakker gebrokkent, og det er en opplevelse jeg nok ikke hadde forestilt meg i det lange løp. Så dette med språk er sammensatt, og jeg ønsker å dele disse opplevelsene i dagliglivet i håp om at det øker forståelsen generelt for oss fremmedspråklige og da spesielt de som i tillegg til språklæring kanskje har flyktet fra utrygge forhold!

      Tusen takk for hyggelig kommentar 😀

      Lik

    1. Jeg for min del kan godt utsette oppfølgeren litt, ellers kan det bli for mye thriller for mitt vedkommende! 😉

      Lik

  4. Oh la la! Je suis hereuse pour toi!! (Hvis man kan si det.) Saa utrolig bra – du slo henne ut av banen i engelsk OG hun sa du var veldig flink i fransk!! Jippi jeje jippi jippi ja!

    Lik

    1. Merci beaucoup!

      Jo, du kan si det sånn, veldig bra (mangler bare en liten ‘u’ i ‘lykkelig’) 😉

      Må vel ta til meg at jeg snakker dette famøse språket godt nok ser det ut til…

      God helg til deg og takk for hyggelig kommentar! 😀

      Lik

      1. Ugh, ja, jeg ser det naa – jeg kan jo egentlig stave heureuse! Skjonner at dette spraaket er frustrerende fra tid til annen! 😀

        Lik

      2. ‘Ugh’ er et godt uttrykk! Med tanke på at ‘heureuse’ uttales ‘ørøs’ er det ikke rart man går surr i bokstavene. Som jo er tilfellet for de fleste franske ord!

        Lik

    1. Bloggen blir ikke glemt! Om jeg skal ut i arbeidslivet her, blir det helt sikkert mer enn nok å skrive om!

      Men når det er sagt så bor jeg i et land med en arbeidsledighet på over ti prosent, og kan nok ikke vente mirakler over natten…

      Lik

  5. Du er så flink Hege, vi er jo ofte flinkere enn vi selv tror. 🙂 !! Håper du får deg en jobb du vil trives i selv om de ikke har fleksitid og alt det andre vi hjemme tar for gitt.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s