Statistisk presisering

Innimellom snuser jeg forsiktig på arbeidsmarkedet. Når jeg får ånden over meg og kjenner at jeg trenger et kraftig spark i språkutviklingen for eksempel. Det begynner å bli lenge siden jeg var en tradisjonell arbeidstaker. Og mange ganger jeg har fått høre: ”Å nei vel nei, du jobber ikke?”

Om det ikke er jobb å sette to barn til verden, holde orden på hus og heim, sørge for at familien spiser balansert kost og har rene klær når de drar på jobb og skole samtidig med å lære fransk, bli kjent med fremmede mennesker på fremmedspråk og kjøre slalåm mellom de evige kulturelle fallgruvene, nei vel, så gjør jeg ikke det.

Ja. Jeg vet. En jobb ville selvsagt gjort underverker for språket. For ikke å glemme den famøse integreringen. Jada. Jada. Jada. Jeg vet det så inderlig godt. Nå som barna mer eller mindre har kommet dit hen at de kler på seg og spiser selv, ja, så er det vel på tide at mammaen deres tar seg på tak for å lære seg morsmålet deres skikkelig.

Men jeg prokastinerer like fullt. Igjen og igjen. Har mange gode unnskyldninger på lager. Barna er fortsatt små og blir ofte syke. Her er det ikke samme ordninger som i Norge når du må være hjemme med sykt barn. Du har ikke rett på barnesykedager. Du må ta ut ferie. Det vil si at jeg og mannen hadde måttet bruke opp om lag 75% av ferien vår i 2010 på syke barn dersom jeg hadde vært i jobb. Det hadde ikke blitt nok til en bitteliten tur til gamlelandet en gang. Dessuten, om du jobber fulltid, kan du regne med å hente barna dine ved seks-tiden på kvelden. Dersom du er heldig. For én ting er arbeidstidene. Noe annet er det evige trafikkaoset. Min mann er sjelden hjemme før halvsyv. Ikke mye kvalitetstid med barna med andre ord. Hva gjør folk? Jo. Besteforeldrene stiller mye opp for eksempel. Det er mange pensjonister i den gata jeg bor i. Og mange av dem henter og leverer barnebarna på skolen daglig, pluss at de stiller når det trengs. Ellers er mamma gjerne hjemmeværende.

Mannen sin filosofi er at så lenge jeg er lykkelig, er han lykkelig. Så når jeg foredrar om disse argumentene opp og ned og i mente, mener han at jeg ikke trenger å bekymre meg. Finner jeg drømmejobben, tar han de grepene som trengs for at barna ikke skal lide. Og han gjør det med glede. Det vet jeg jo. Ved siden av å rote til huset mitt er yndlingsgeskjeften hans å være med de små. Så det er vel ikke dét det står på når det kommer til det innerste stykket.

Jeg kjenner nemlig kneika på gangen. Kamelene som skal svelges er så store at de ikke ville fått plass på sirkus en gang. Det vil bli min aller første jobb på fransk. For den siste jobben jeg hadde her nede, som altså var før barna kom til verden, foregikk kun på engelsk. Ettersom vi da bodde i Europas hovedstad, var det mulig å få seg jobb hvor man ikke trengte annet enn engelsk. Nå som vi befinner oss uti huttiheiti, er ikke det nok lenger. Så jeg skulle måtte bruke fransk profesjonelt. Det går sikkert greit nok muntlig. Men skriftlig? Om det er akseptabelt å skrive e-poster som en femåring…

Jeg nærmer meg midtveis i livet og jeg føler sterkt på, du kan kalle det hva du vil, stolthet, redsel eller feighet, men for meg er det mangelen på verdighet. Den gjør seg sterkt gjeldende i situasjoner hvor jeg må avsløre mine manglende skriveferdigheter for eksempel. Jeg er velutdannet og har kommet i en alder hvor man gjerne er ferdig med å være nybegynner. Ferdig med å ta de kjipeste jobbene som kan føre en et hakk videre på stigen mot selvrespekt. Jeg er allerede godt i gang med å finne min nye identitet i mitt nye land. Bare det koster meg så altfor meget midt oppi det å være småbarnsforelder. Det koster virkelig så veldig mye mer enn jeg noen gang kunne drømt om den gangen jeg la ut på denne strabasiøse ferden.

Statistisk sett derimot, er jeg en innvandrerkvinne som ikke jobber. En innvandrerkvinne gift med en mørk innvandrermann med både skjegg og bart. I tallenes verden blir jeg kanskje tolket som en undertrykt stakkar med lenke til kjøkkenbenken?

I morgen har jeg avtale om intervju på et vikarbyrå. Så får vi se om jeg er klar for nok en kneik. Om ikke annet, kommer jeg meg kanskje utav statistikkens ubarmhjertige grep.

Reklamer

11 kommentarer om “Statistisk presisering

  1. Forst og fremst: masse lykke til! Et slikt intervju er jo et stort steg i seg selv. Og hvis du faar noen vikaroppdrag, selv veldig korte, saa kan du jo straks banke i bordet med arbeidserfaring.

    Veldig interessant det du skriver om at du foler du burde vaere paa et annet stadiet; mer flyt i spraaket osv. Jeg tror vi har veldig lett for aa tenke at vi gjor ting til feil tid – faar barn for sent, for tidlig, er for opptatt av karriere, er for lite opptatt av karriere, oppforer oss som bestemor naar vi er i tyveaarene og som femtenaaringer naar vi er 35… Man kan liksom ikke gjore alt til rett tid! Saa du faar prove aa tenke at selv om du skulle onske du skrev flytende fransk saa er det da veldig mange andre ting du har oppnaadd?

    Liker

    1. Du har helt klart helt rett, Irene! Og takk for at du minner meg på at jeg faktisk har oppnådd en hel del andre ting, for det er det lett å glemme midt oppi surmulingen 😀

      Det jeg kanskje prøver å få frem er at nettopp pga språkdelen kan jeg ikke forvente å få drømmejobben med det første. Jeg må gjennom noen runder med nybegynnerjobber, som feks vikarbyrå. Jeg jobbet litt som vikar etter studiene og hatet det av hele mitt hjerte! Du er der bare midlertidig, så folk bryr seg ikke. Og du får ikke de mest interessante oppgavene selvsagt, det er du der for kort tid til etc. Og i tillegg til det skal jeg føle meg dum mht språknivå. I tillegg spiller det faktum at jeg har vært hjemme med barn også inn. Jeg tror de fleste hjemmeværende vil være enig med meg i at man ikke synes man duger til noenting lenger etter noen år på hjemmebane.

      MEN når det er sagt så jeg er egentlig veldig optimist av natur (selv om det sikkert ofte ikke kan virke sånn her på bloggen *lol*!), og tar det som en ny, spennende utfordring. Jeg håper likevel at bloggposten kan hjelpe til å nyansere bildet av hjemmeværende innvandrermødre litt, og at man ikke ser på alle som noen undertrykte stakkarer. Jeg er sikker på at mange av dem har mange av de samme barrièrene som meg selv – i tillegg til mye mindre språkbeherskelse for noen, for eksempel. Grunnen til at jeg brenner litt for akkurat dette er at nabodamen trodde jeg ikke fikk lov til å jobbe for mannen min pga av hans etniske opprinnelse, og det gjør meg temmelig oppgitt…

      Tusen takk for innspill, svaret ble litt langt men, men! 😉

      Liker

      1. Langt svar er godt svar, i min bok! 🙂 Dette med nabodamen er jo helt forferdelig! Skjonner at det ikke er noe hyggelig, og at det maa vaere slitsomt aa mote denslags fordommer.

        Ang. vikarbyraa saa er det jo veldig forskjellig hvordan man trives der – jeg, for eksempel, elsket aa jobbe i vikarbyraa fordi jeg fikk prove nye ting hele tiden. (Bortsett fra seks uker paa Veidekke hvor jeg bare sorterte fakturarer, det var ikke moro!) Men jeg haaper at selv for en som ikke liker det saa godt saa kan det vaere et bra springbrett til andre ting, og bare det aa laere seg arbeidsplassfransk paa et sted man ikke skal vaere saa lenge, er jo fint. Da er du straks bedre rustet til neste sted.

        Liker

      2. Vel, det hadde jeg faktisk ikke tenkt på. At jeg lærer litt arbeidsfransk noen uker, tåler å ikke være helt på høyden for en kort stund. For så å flytte til neste sted hvor jeg allerede har lært basics. Ikke dumt!

        Og når det gjelder nabodamen, så er hun jo egentlig veldig hyggelig. Men det er ganske vanlig med den slags holdninger dessverre. Helt utrolig med tanke på at alle damene i svigerfamilien min er i arbeidslivet, samt de fleste andre hunkjønn jeg kjenner i dette miljøet…

        Liker

  2. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver, og jeg synes heller ikke det er lett. Lykke til med møtet. Det er et stort skritt.

    Liker

    1. Veldig glad for å høre at du kjenner deg igjen! Det er jo det jeg har litt mistanke om, at jeg ikke er alene om disse følelsene… Møtet gikk veldig bra til tross for noen uforutsette begivenheter underveis, og jeg har en følelse av at det bli nok en bloggpost om akkurat det 😉

      Liker

  3. åh, jeg forstår godt at det er slitsomt og vanskelig hvis du skal søke jobb samtidig med at du lærer deg fransk! men håper det gikk bra på intervjuet!

    Liker

    1. Tusen takk for hyggelig kommentar 🙂

      Intervjuet gikk veldig bra, bortsett fra noen småproblemer på veien! Til syvende og sist er nok ikke språk-nivået mitt så ille som jeg vil ha det til, men det er likevel ikke alltid enkelt å skulle uttrykke seg i viktige situasjoner på et språk man ikke har vokst opp med…

      Liker

  4. Åååå, jeg forstår så godt hvordan du føler deg! Om å snakke fransk er en kneik, er skrivingen Mont Blanc!

    Kjenner ofte på det nå når jeg sitter i gamlelandet og vurderer å skrive epost til de jeg kjenner i Quebec som jeg bestandig kun har snakket fransk med. Jeg klarer å få meningene gjennom muntlig, men skriftlig blir kort, abrupt og fullstendig uten nøyanser. Det er ikke lett for noen som er vant med å kunne gå rundt grøten så mye hun vil og ha ordet litt i sin makt.

    Men jeg har stor tro på at det kan også klares! Med innsatsvilje. Og en del kamelpiller. Alltid disse kamelene..

    Liker

    1. Der var du igjen ja! Hyggelig å høre fra deg, har lurt litt på hvordan returen til Norge har gått og om det blir noe mer blogging?

      Akkurat den med å skrive epost på fransk til venner, så har jeg en som venter på svar nå men som jeg utsetter hver dag til fordel for andre ting. Helt riktig som du skriver, det blir kort, abrupt og ingen nyanser. Og det er ikke noe gøy!

      Jeg har forresten mange bokser kamelpiller klar, med trippel pukkel. Husk jeg skal være her hele livet, jeg… 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s