There is something about Maria Amelie

Pen, smart, hvit kvinne vekker følelser. Hvorfor bare Maria Amelie? Hvorfor fikk ikke Fathia Ahmed Omar og hennes sønn Munir like stor oppmerksomhet da de ble kastet ut av landet for ett år siden? Spør Wasim Zahid i sitt innlegg i Aftenposten blogg i dag.

Jeg vet ikke om det er dette som gjør at engasjementet koker i hjemlandet akkurat nå. For mitt vedkommende dreier det seg veldig lite om akkurat det. Joda, hun har gjort det beste utav situasjonen. Hun er tydelig ingen dum dame. Og hun har noen smilende øyne som går rett i hjertet på en. Men det er ikke det. Hun kunne vært stygg som draugen selv, men det ville ikke utgjort noen forskjell for meg.

Jeg er privilegert. Mine papirer er velkomne omtrent hvor det måtte være. Jeg kan reise hvor jeg vil, og tar det som en selvfølge. Ingen mistenker meg skumle hensikter når de ser passet mitt. Og det møter jeg med et skuldertrekk. Jeg er godt vant, og vet ikke om noe annet. Fordi jeg er født innenfor de riktige landegrensene. Når jeg forteller hvor jeg kommer fra, nikker folk rundt meg anerkjennende. ”Det er bra folk det, nordmenn.” Var det én som sa en gang.

Hvor mange papirløse som befinner seg rundt om i det ganske land vites ikke eksakt. Naturlig nok. De er jo uten papirer. Usynlige. Uten ansikt. Stemmeløse. En tilstand og tilværelse vi vet lite om. Som et parallelt univers, beskriver Maria Amelia det. Og det er nettopp dette at hun forteller historien sin som nok utgjør den store forskjellen oppmerksomhetsmessig. Gjennom hennes bok kan vi bedre forstå den uholdbare situasjonen til alle de andre som befinner seg i lignende omstendigheter.

Jeg har ikke lest boken. Unnskyldningen min så langt er at jeg skal kjøpe den neste gang jeg er i gamlelandet. Men sånn innerst inne vet jeg ikke om jeg egentlig har lyst. Jeg vet ikke om jeg egentlig vil vite. Utvidet innsikt kan føre til økt ubehag, ikke sant? Sist jeg fikk et bittelite innblikk i papirløse menneskers gjøren og laden, var da jeg så filmen ”Welcome”. Den rystet meg så langt i det innerste indre at jeg hverken kan eller vil beskrive det med ord. Se den selv om du ikke har gjort det allerede, så skjønner du hva jeg mener.

Neida. Man kan ikke ta alle verdens sorger på sine skuldre. Dessverre så er realiteten slik at noen av oss er privilegerte papirmessig sett. Mens andre igjen, som søker et bedre liv for seg og sine men mangler korrekt stempel, ikke skal kunne ha denne retten. Shit happens. Tough luck. Og så videre.

Advertisements

15 thoughts on “There is something about Maria Amelie

  1. For meg handler det om å se mennesker, bli bevisst. Forstå, sette seg inn i en situasjon. For meg handler det om at hun har stått frem åpent. Naivt kanskje? Men kansje også kynisk? Hun blir arrestert av 8 uniformerte polititjenestemenn etter at hun har vært gjest på et åpent møte, tre timer etter at hun har fått avslag på søknaden om asyl i Norge. Hun har spilt et høyt spill, og tapt i denne omgang. For meg handler det om at myndighetene også spiller et høyt spill. Høyt spill om min aktelse. Jeg venter i spenning på at dommeren skal blåse i gang ekstraomganger. Jeg håper på det, tror det desverre ikke. For det tror jeg at innsatsen er for høy. Jeg ber om at jeg tar feil. Det gjelder ikke bare for Maria Amelie. For meg handler det om et asyl og innvandringssystem som jeg håper blir revurdert, slik at det ikke bare handler om Maria Amelie, men om hvordan vi behandler mennesker. Alle har sin historie. Alle fortjener å bli hørt. Det må ikke handle om stivbeinte regler, hvem som «fortjener» det eller hvem som har det varmeste smil. Det må handle om fornuft. Og menneskelighet. Det er i hvertfall dette det handler om for meg.

    Lik

    1. Helt enig, Siri. De var nok aller helst det jeg ville prøve å få frem med dette blogginnlegget. Derfor synes jeg det er så viktig at denne boken har kommet, slik at vi kan bedre forstå hvordan det egentlig fortoner seg å leve som papirløs. Og kanskje denne forståelsen kan medføre en mer rettferdig asylpolitikk på lengre sikt.

      Jeg synes også det er interessant at et land som deler ut fredspriser i øst og vest og dermed retter moralske pekefingre til land de mener ikke tar godt nok vare på menneskene sine, har en av de strengeste lovene for asyl i Europa. For ikke å glemme at det er et av verdens rikeste. Nei, vi kan ikke hjelpe alle i hele verden som har det vondt, men de få gangene jeg leser statistikkene får jeg inntrykk av i det er ikke så altfor mange som får hjelp heller i forhold til antallet som trenger det. Får bare tenke at det kan bare bli bedre, og ikke verre. Krysser fingre og tær for det jeg 🙂

      Lik

  2. Jeg er enig med Siri i at jeg håper dette blir til noe mer enn den enkeltsaken det ser ut som nå, at innvandringspolitikken blir revudert, og at vi kan begynne å behandle mennesker ordentlig, ikke bare Maria Amelie, men alle sammen. Det hadde vært noe. Ettersom jeg hatt mine år i Vadsø, fulgte jeg med da 39 kosovoserbere ble tvunget ut av Norge i fjor, 23 barn blant dem, og de kom fra Kosovo, men ble sendt til Serbia, og nå lever de i et land ingen av dem kjenner, med en uviss fremtid. Altså, det er jo ikke bra. Så. Jeg håper denne saken kan føre til noe større.

    Lik

    1. Ja, så absolutt, helt enig, Anniken! Det denne jenta har oppnådd etter min mening, er å tale de papirløses sak på en veldig god måte. Det har satt engasjementet i sving nettopp det at hun har skrevet om opplevelsene sine, og forhåpentligvis vil man tenke seg litt mer om neste gang man skal stemme ved stortingsvalg for eksempel. Mulig det er naivt, men en kan alltids tenke at det kan skje at dette kan føre til noe større, ikke sant?

      Lik

  3. Signerer det som allerede er sagt her: Håpet må være at dette kan føre til noe større, til en endring av menneskesyn og asylpolitikk.

    Lik

    1. Ja! Det vil alltid være enkeltsakene som engasjerer, uansett. De er viktige for å få søkelyset satt på de større perspektivene, om mennneskene som havner i disse enkeltsakene er sånn eller sånn.

      Lik

  4. Jeg har lest og hørt mange argumentere med at hun var jo et barn da hun kom til landet!

    MEN!!

    Hun har blitt voksen siden da, og istedet for å gå til myndighetene og si at hun vil få bli boende – for hun visste jo hun var her ulovlig – så ga hun ut en bok om at hun var her ulovlig! Og så blir det svær sak av at hun faktisk ikke har lov til å være her og må søke som alle andre…

    DET er problemet mitt. Hun hadde sterke grunner til å få være her, og får nok en søknad om å komme inn på arbeidstillatelse godkjent, men hvorfor drite i det og heller gi ut bok og tjene penger på saken, for å lage en kjempesak av at dette ikke er greit?

    Og jeg er helt enig: hvor er dramaet rundt alle dem som ikke er sterke, ikke har høy utdannelse, ikke er så arbeidsflinke (ofte pga dårlig språk og ingenting annet), ikke er så drevne i hvordan pressen kan brukes at de klarer lage så mye omtale rundt saken sin?

    Det større systemet må bli flinkere til å fange opp barn som har vokst opp her ja, men det er en helt annen sak enn at voksne som vet de er her ulovlig heller gir ut bøker om saken enn å skaffe seg tillatelsen de behøver.

    Lik

    1. Jeg synes det er flott at hun har laget en kjempesak over at dette ikke er greit. Sånn setter hun søkelyset også på andre i samme situasjon. Hadde hun blitt kastet ut før hun rakk å skrive bok, hadde hun kanskje ikke hatt mulighet til det i ettertid. Og vi ville sittet igjen like (u)kloke.

      Lik

  5. Hva med å søke om oppholdstillatelse før hun gjorde noe annet?
    Siden hun har utdanning og er godt integrert ville det jo ikke vært verre enn det som nå uansett må skje: hun må søke om oppholdstillatelse for å jobbe her, noe hun mest sannsynlig vil få innvilget.

    Lik

    1. Ja, nei. Ikke vet jeg. Jeg har heldigvis sluppet å ta slike avgjørelser i livet mitt ettersom jeg er så privilegert og er født innenfor de riktige landegrensene. Det er jeg rett og slett sjeleglad for. Og nettopp derfor klarer jeg ikke å sette meg på min høye hest og moralisere med pekefingeren, eller ha noen formening om at hun burde gjøre sånn eller sånn.

      Lik

  6. Litt på siden, men: Takk for filmtips! Den ligger nå i min «instant queue» på Netflix og venter på en kveld uten syke barn og med litt mer overskudd.

    Ellers anbefaler jeg virkelig boken til Maria Amelie. Den beskriver virkelig en verden som har eksistert tett innpå meg, men som jeg ikke har behøvd å forholde meg til. Før nå.

    Lik

    1. Kveld uten syke barn og overskudd er helt nødvendig for å se denne filmen. Jeg tror ikke du kommer til å bli skuffet, men vær forberedt på lite hyggelig realitetsorientering. Franske myndigheter var ikke fornøyd når den kom, for det setter dem i et temmelig dårlig lys for å si det sånn… Men du er sikkert litt mentalt forberedt etter å ha lest boken til Maria Amelie. Som jeg helt klart må lese har jeg skjønt nå.

      Ellers hører jeg gjerne fra deg igjen når du har sett filmen og hva du tenker om den!

      Lik

  7. Kjempeflott innlegg! Jeg har gjort meg lignende tanker. Jeg har bakgrunn fra Tyskland og kom til Norge for 3 1/2 år siden? Bare fordi jeg er hvitere i huden? Fordi jeg er mer europeisk?

    Jeg har just sett en tysk dokumentar om papirløse i Hellas. De får ikke asyl i Hellas, har ikke mulighet til å dra tilbake, men har heller ikke lov til å dra videre, fordi EU har noen bestemmelser om at man ikke kan få opphold i et annet land, når man har fått avslag i et av medlemslandene. Dette ville vært forsåvidt greit, hvis EU hadde en felles innvandringspolitikk. Men sånn er det jo ikke. EU ekskluderer de svakeste og gjør det bare vanskeligere for dem som virkelig har et beskyttelsesbehov.

    At Maria Amelie står frem og taler de papirløses sak, er utrolig bra! Hun gir dem et ansikt, en stemme, og sørger for at de ikke lenger bare er tall i et umenneskelig system. Regimet har vel klart å gjøre dette til en sak som handler om arbeidsinnvandring, som skal tjene interessene til norske bedrifter. Dette er grunnleggende galt!

    Maria Amelie, foreldrene hennes og tusenvis av andre asylsøkere ble utsatt for umenneskelig behandling i det byråkratiske systemet. Maria Amelie har aldri fått prøvd saken individuelt, og det foreligger et reelt beskyttelsesbehov. Ifølge det som foreldrene prøvde å fortelle myndighetene og det som just ble fortalt av en russisk journalist, finnes det et risiko som vi ikke kan «måle». Myndighetene vil altså ta sjansen å sende hun tilbake til et land uten å vite om hun er trygg eller ikke. Når hun først er i Moskva, er det jo ikke deres sak lenger.

    FN-kritikken som Norge har fått flere ganger, er ikke uten grunn.

    Lik

    1. Tusen takk for både hyggelig og flott kommentar!

      Og jeg er så enig, så enig. Jeg synes det er umenneskelig av et land som Norge – som ikke fornekter seg retten til å fortelle alle andre nasjoner hvordan de skal te seg best mulig – å ha en så streng politikk når det gjelder flyktninger, asylsøkere og papirløse. Det ser ikke ut til at de ser ironien i det å dele ut kontroversielle fredspriser samtidig som de slår hardt ned på mennesker som f.eks. Maria Amalie. Hun er jo selvsagt bare et eksempel. Og takk og pris for at hun har skrevet bok og forteller om hvordan livet som papirløs fortoner seg. Jeg vet jeg er utrolig privilegert som er født med riktig stempel i passet mitt, og føler meg veldig ydmyk ifht mennesker som ikke har denne tryggheten. Kall det gjerne naivt, men jeg klarer ikke å se for meg at alle papirløse er folk som ønsker å utnytte det landet de har kommet til. Noen ja, men ikke flertallet.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s