Gebrokken persepsjon søker alternativt botemiddel

Et mylder av minglende mennesker i en skinnende ballromsal. Lysekronene gnistrer om kapp over latter og dempet musikk, kanapéer og sprudlende glass. Fint folk konverserer behersket om dette og hint i vakker symmetri. Jeg kommer anstigende i blanke finsko med glitter på kjole og kinn og glir elegant omkring det gode selskap i munter passiar. Men. Det varer ikke lenge før den kommer. Jeg mistenkte den ikke ville la meg slippe, selv om jeg hadde håpet at i kveld skulle jeg få være i fred. Men nei. Ikke i slike fullkomne omgivelser. Ekkelheten vokser seg større og større. Tar seg drevent frem blant tenner og tunge helt til den fyller munnhulen, og fortsetter nedover svelget til kvelningsfornemmelsene avslører meg. Det er umulig å skjule den overdimensjonerte tyggisklysen som invaderer meg og lar siklet renner over. Klissete og tørr på en gang klatter den til glitter og stas, kinn og munn. Som når klokken er slaget midnatt for Askepott, kommer alt det grimme frem og det er tid for å flykte fra ballet.

Det er lenge siden sist. Et par år, kanskje? Den gang kom det hyppig. I hvert fall én gang i måneden. Om ikke oftere. Det Forferdelige Marerittet. Man trenger ikke vekke Freud fra de døde for å skjønne hvor det kommer fra. Underbevissthetens travle og fåfengte forsøk på å fortelle meg hvor mye krefter det tok og ikke kunne få sagt det jeg så gjerne ville si. Men jeg hadde fått være i fred de siste par årene, så hvorfor nå?

Dagen i forveien hadde jeg vært hos frisøren. Kanskje det var derfor.

”Jeg bare sier det altså. Det er ikke jo vondt ment. Tenker det er bedre å si fra slik at du hele tiden kan forbedre deg.” Smilte han og blunket skøyeraktig.

”Mmm.” Svarte jeg og møtte blunket med et tappert, lite smil. Nikket ettertrykkelig med hodet like mye for å overbevise meg selv.

Jeg var i ferd med å være litt morsom. Publikumet i salongen var lutter øre. Det er ikke hverdagskost for en fremmedspråklig.

”Normaux,” ikke ”normales.” Blir jeg korrigert. Det handlet om normale mennesker. Hvilken endelse adjektivet skal ha blir bestemt av hvorvidt substantivet er hunkjønn eller hankjønn. Jeg vet jeg gjør mange feil akkurat her. Det er umulig å holde styr på dem. Og jeg har kapitulert. Med hendene i været og hvitt flagg. Akseptert at sånn er det. Det har vært en kraftanstrengelse. Perfeksjonist som jeg er.

Så derfor det tapre, lille smilet. Det nådde ikke øynene. Jeg hadde mistet tråden i det jeg snakket om. Jeg liker å få folk til og le, men nå var det for altså sent å være morsom. Ikke så ofte anledningen byr seg på fremmedspråk. Vissheten om at denne informasjonen ikke ville komme til å feste seg til neste gang jeg trengte den, overskygget at det nok var godt ment. Han var ikke den første, og kom nok ikke til å bli den siste. De kan jo ikke vite hvor anstrengende det er å akseptere ufullkommen språkbruk. Man vet ikke før man har prøvd det en stund.

Jeg har lagt mye arbeid i språklæringen. Det er ikke dét det står på. Jeg stolte blindt på at språkvitenskapens ubestridte metoder skulle hjelpe meg frem til mestring. Grammatikk, ordbøker, språkkurs. Lesing. Pugging. Oppgaveløsning. Gloser. Verb. Hver dag. Hele tiden. Men det holder ikke. Det har så langt ikke ført til noe annet enn frustrasjon og lidelse. Det må et mirakel til. Og jeg har funnet akkurat det jeg trenger. Nå skal legge ut på en språkreise. En kontroversiell sådan. Men den er personlig. Og «den er bare min», som de gjerne sier de menneskene som har erfaring med reiseaktivitet inn i det alternative univers. Det trengs hverken pass eller billett, det holder lenge med en god porsjon fantasi.

Skeptikerne vil nok si at det lukter alternativt placebo svada lang vei der de veiver med advarende pekefingre i grungende forakt. Men når persepsjonens selektive filter har fått nok av språkvitenskapens grammatiske remedier og lokker med gull og grønt vås på den andre siden av forstandens røst, tåkelegges tilværelsens uutholdelige fornuft. Når det nå messes alternativer til vitenskapens såkalt ufeibarlige metoder, ja da, klarer jeg ikke motstå trangen til å gi etter til tross for realistenes dystre prognoser.

Nå skal det tenkes positivt. Mantra skal gjentas. Underbevisstheten skal grundig overbevises uten annet bevismateriale enn ensidig repetisjon. La méthode Coué. Etter den franske psykologen Émile Coué (1857-1926). Autosuggestion & positive thinking.   

Jeg snakker perfekt fransk! Jeg snakker fransk perfekt! Jeg snakker perfekt fransk! Jeg snakker fransk perfekt!

Repeteres hundre ganger for dag. På fransk. Évidemment.

Så får vi se om alternativet til slutt skal vise seg å være botemiddelet mot Det Forferdelige Marerittet. Det skulle tatt seg ut.

— — —

Dedikert til Tordenblogg finalemotstander Unfiltered perception for hans utrettelige engasjement. Ta en titt på bloggen hans, så skjønner du hva jeg mener. Men kom fort tilbake, for jeg trenger deg.

Og må ikke glemme, takk til frankofile Cum tacet nox for tips om Émile Cavé.

— — —

Siste mulighet til å ta meg til seier i kåring av årets blogg har du i dag. Jeg har ikke tilstrekkelig med ord til å beskrive hva førsteplassen vil bety for meg. Ikke engang på mitt eget morsmål.

Du stemmer her. Og som jeg har oppfordret i tidlige runder, ekstrastemme i kommentarfeltet gir ekstrapoeng. I dag trenger jeg ikke bare stemmen din. Jeg trenger ordene dine. Så kan jeg love deg at jeg skal fortsette å by på mine.

Reklamer

27 kommentarer om “Gebrokken persepsjon søker alternativt botemiddel

  1. «Gens» – som betyr folk, derav «gens normaux», slik du sier – er et snodig ord. Et etterstilt adjektiv skal være i hannkjønn. Men et foranstilt adjektiv skal være i hunnkjønn: «les bonnes gens», «les vieilles gens».

    «Oyez, bonnes gens!» (hør, godtfolk!) får du si neste gang du står overfor en gruppe fransktalende.

    Og hold ut! Snart kommer du så langt at ingen retter på deg noe mer (og da er det i alle fall tid for å bli urolig).

    Liker

    1. Sukk, jeg kommer nok aldri til å få din forståelse av dette språket, Erlend! Men jeg holder ut, og må nok innrømme at i det siste har jeg neglisjert fransk litteratur og film til fordel for engelskspråklig – og da kan jeg nesten bare ha det så godt 😉 Får bli nyttårsforsettet mitt å ta et dypdykk i fransk kultur i det nye året.

      Takk for kommentar!

      Liker

  2. Kjære Hege. Det er så flott å lese tekstene dine. Du har en «god penn» og den treffer. Du har en vittig, sår og alvorlig tone når du skriver. Du berører.
    Stå på og snakk i vei… Inger Randi

    Liker

  3. Har begynt å lese bloggen din etter Tordenblogg-rundene, du skriver veldig interessant om språk osv, og jeg stemmer på deg i finalen! 🙂

    Liker

  4. Hele poenget med språk er jo å gjøre seg forstått, og forstå hva andre vil frem til. Om du har ordfeil av typen «det eplen» har jo egentlig ikke noe å si, så lenge dere kan være enige om at det er eple og ikke noe helt annet dere snakker om. Enten «eplen» er normal eller ei 😉

    Liker

    1. Helt enig med deg i det du skriver! Men dessverre er det ikke alle som tenker som deg. Mange vil automatisk ta folk som snakker gebrokkent mindre seriøst, og synes det er komisk. Men som en leser sa så godt her inne en gang, de som snakker med aksent gjør det fordi de kan snakke flere språk. Det pleier hun å si til barna sine, og det synes jeg er så nydelig perspektiv!

      Liker

  5. Hei Hege- jeg fikk tips om bloggen din av Katja- og du har jo en kjempebra blogg! Har stemt på deg nå , og krysser fingrene for at du vinner 🙂
    Ha en fin førjuls-søndag
    Tonje

    Liker

    1. Hei Tonje! Tusen takk for skikkelig hyggelig tilbakemelding, og stemme! Her krysses både fingre og tær for seier, men jeg er uansett overveldet over å være i finalen 😀 Morsomt å komme i kontakt med deg igjen, ha en fin søndag du med!

      Liker

  6. Jeg kjenner ikke til Coué, men det å bruke visualisering for å nå et mål er jeg ganske sikker på at det finnes gode resultater på innen forskning (uten at jeg kan vise til konkrete kilder her, det er sånt som Gunnar kan og gjør og en av grunnene til at han også er i finalen), men det er jo f.eks mye brukt hos norske toppidrettsøvere.

    Tror det viktigste ikke er repetisjon opp og i mente, men det å se for seg hvordan det vil føles, og å knytte positive følelser opp mot situasjonen du ønsker å oppnå (f.eks knytte mestring og stolthet til det å gå forbi godterihylla på butikken. Om man har sett det for seg og tenkt på det sånn, bekreftes mestringa hver gang det skjer i praksis). Kanskje man kunne sett for seg en annen måte å reagere på når man blir retta på? Jeg bare idémyldrer litt her.

    Syns innlegget var veldig fint, og kjenner meg igjen i det. Og så syns jeg det var ei finurlig og humoristisk vinkling på en tordenbloggfinale 🙂 Du har fått mine stemmer i de fleste duellene dette året, og også nå i finalen. Lykke til!! 😀

    Liker

    1. Tusen takk, Ida! Du er den første til å kommentere at innlegget mitt er en humoristisk vinkling på tordenbloggfinalen – endelig!!! 😀

      Det kom til meg kvelden før da jeg skulle til å sovne, og jeg skrev som gal på sengekanten i notatblokka mi og etter å ha drømt litt på det skrev jeg det ferdig om morgenen. Skuffelsen hadde vært stor om jeg ikke hadde møtt UP i finalen, for da kunne jeg jo ikke brukt det – den hadde helt klart vært enda større om jeg ikke selv befant meg der selvsagt 😉 Men jeg hadde håpet på en kommentar fra han selv på det, for artighets skyld, men det kan tenkes han ikke har lest det engang!

      Og så er jeg helt enig i det du skriver. Viktig dette med ikke bare å repetere, men samtidig må jeg bli flinkere til å tenke at jeg snakker bra – for sammenliknet med hvor jeg var for et par-tre år siden så har jeg kommet vannvittig langt. Men jeg håper samtidig jeg får folk til å se litt hvor enkelt det er å tenke «det er jo bare å lære språket» når de snakker om innvandrere, og at det er mange ting man ikke tenker over dersom man ikke har opplevd selv hvordan det faktisk er.

      Vel, nå er det omlag en time til urnene stenger, så jeg får sette meg til å visualisere seier!

      Liker

  7. Takket være Tordenbloggen har jeg funnet mange spennende og for meg nye blogger siste uken. Deriblant din. Jeg gleder meg til å følge dine franske fornemmelser fremover. Gratulerer med finaleplassen!

    Liker

    1. Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, og velkommen hit! Jeg kikket innom bloggen din og den er rett og slett nydelig, for et fantastisk prosjekt og noen nydelige bilder. Jeg er veldig misunnelig, for her i Belgia er det en veldig kort strandlinje og ergo veldig lite hav å se. Det må være magisk å kunne bo i slike omgivelser. Deg kommer jeg tilbake til 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s