Når verden blir bare svart og hvit

Endelig. Han hadde gledet seg til helgen. Det skulle bli godt å slappe av og ta en tur på byen. Etter en krevende uke på studiet, så han frem til å treffe kamerater. Han hadde viktige ting han ville diskutere med dem; ønsket å høre deres mening om fremtidsplanene før han tok steget. Innerst inne hadde han bestemt seg, og visste det var riktig. Det måtte bli nå eller aldri.

Han tenkte tilbake på ungdomsskolen da de måtte fortelle læreren hva slags mål de hadde i livet. Og læreren som hadde smilt overbærende da han fortalte at han ville studere kjemi. Det hadde han ikke noe tro på. Mente det var altfor ambisiøst. Men selv hadde han ikke lyttet til de velmenende innspillene om hva det heller burde satses på. Heldigvis hadde han tro på seg selv. Visste at han måtte følge intuisjonen sin. Og her satt han altså, syv år senere, med beståtte universtitetsstudier.

Nå var det doktorgrad som lokket. Kanskje til og med i utlandet. Det hadde virkelig vært noe. Men – på tide å slutte med dagdrømming foran speilet. Han måtte skynde seg. Kompisene hadde allerede ringt en gang og mast. Et siste blikk i speilet forsikret ham om at sveisen lå som den skulle. Han følte seg stilig i ny jakke og italienske sko.

Han får øye på dem på avtalt møtested. De venter utenfor en av de nyeste plassene i byen. Her har de aldri vært før.

”Det var på tide! Tok lang tid å fikse den sveisen der skjønner jeg!” Fleiper den ene.

”Wow! Ny jakke! Skikkelig tøff!” Beundrer én av de andre.

De stiller seg i den lange køen. Skravler i munnen på hverandre om tiden som har gått siden sist de så hverandre. Gleder seg over å tilbringe kvelden sammen. Det blir ikke så ofte i disse dager nå som de alle er opptatt med studier. Det kommer en mann bort til dem, en av vaktene ser det ut til. Utseendet minner latterlig mye om en bulldogg. Men fnisingen fra ungguttene kveles brått.

”Hvor har du stjålet de hen da?” Peker sværingen på de nye, italienske skoene. ”Vi har ikke plass til sånne som dere her! Kom dere ut av køen før det blir bråk…”

Dette hadde de opplevd før. Og de visste at det ikke nyttet å ta til motmæle. De hadde sett så altfor mange ganger hvordan det gikk med de som prøvde seg. De som ikke taklet ydmykelsen. Hvor nedverdigelsene festet seg på innsiden som en gift.

— — —

Jeg tror ikke det jeg hører der ektemannen forteller om en kveld på byen med kompiser for mange år siden. Jeg hadde forut spurt litt irritert hvorfor han måtte se en idiotisk voldsfilm på en lørdagskveld. Kunne vi ikke skifte kanal til noe som var litt koseligere? Nå biter jeg ordene i meg.

”Filmen er ikke en typisk voldsfilm.” Forklarer han. Tålmodig. ”Den handler om en guttegjeng som blir nektet adgang til et diskotek på grunn av hudfargen sin. Så får vi se hvordan kvelden utarter seg etterpå. Noen av dem går berserk ulike steder, og problemene bare baller på seg.”

Så forteller han, den fine, flotte, snille ektemannen min, om sin ungdom. Hendelsen skildret ovenfor er én av opplevelsene. Jeg sitter målløs og lytter, og det velter seg et sted langt inni meg. Kjenner jeg blir kvalm og spør hvordan i allverden han taklet det.

”Jeg nektet å la det gå innpå meg. Hadde andre verdier som var viktigere for meg. Men det var ikke alle som tok det slik som jeg. De svakeste av oss, taklet det ikke. Det ble dråpen for enkelte. Du har sett frem til en kveld på byen, så opplever du dette. Du vet, det dreper noe inni deg.”

Så humrer han plutselig og blunker til meg.

”De var redde for at vi skulle stjele damene deres. Når alt kom til alt, gjorde jeg jo nettopp det. Og jeg fikk den fineste jenta av dem alle.”

 

Apropos:

www.dagbladet.no/2010/11/23/nyheter/utelivsbransjen/uteliv/innenriks/14362158/

Advertisements

22 thoughts on “Når verden blir bare svart og hvit

  1. Min kjaere har flere slike historier. Han endte ogsaa opp med baade italienske sko, phd (i biologi, ikke kjemi) og fin jente;) Han er födt og oppvokst i Frankriker, men han merker stadig dömmende holdninger, et tema jeg streifet i den forrige kommentaren min. Hadde han hatt min bleke hud og jeg hans perfekte aksent hadde kanskje folk blitt fornöyde?
    http://www.ladepeche.fr/article/2000/01/23/89375-Quand-ils-veulent-sortir-ils-ne-peuvent-pas-entrer.html

    Lik

    1. Pff, samme ståa som her i Belgia. Ikke rart unge mennesker blir sinte og ekstreme på sine måter, tenker nå jeg… Dessuten, får de ikke komme inn noe sted på en lørdagskveld, er det kanskje enkelt å bli plukket opp av radikale grupper i samfunnet. Er ikke det ganske logisk, eller er det jeg som er naïv?

      Må beskjemmet innrømme at jeg tar meg i å puste et lettelsens sukk over at barna mine har arvet min blekhet, og de vokser heldigvis opp med pappaens perfekte aksent – så dem er det ihvertfall «håp» for…

      Lik

  2. Det er så jeg får lyst til å gråte, ikke minst fordi jeg har hørt sånne historier før – så jeg vet at det skjer, og ikke bare en sjelden gang.

    Lik

    1. Jeg kjenner jeg nesten kan bli litt voldelig til og med… Og jeg har ikke opplevd det på kroppen en gang. Tenk på de som faktisk opplever det og som må luske hjem på grunn av hvor de kommer fra i verden, eller fordi en eller annen idiot med samme opprinnelse en eller annen gang gjorde noe idiotisk. Tenk om nordmenn skulle utestenges fra Spania på grunn av feriefyll?!

      Nei. Kjenner jeg må meditere litt nå altså.

      Lik

  3. Uff da, det er så fælt at noen skal oppleve slikt, men så flott sterk mann du har 🙂
    Jeg leste også det som stod i Dagbladet og tror det finnes krangefanter i alle nasjonaliteter uavhengig av hudfargen, at noen er verre enn andre tror jeg ikke. Jeg var med i en anti-rasistisk demonastrasjon for en tid tilbake og da kom det bort en fyr til meg og ville krangle. «Dust» tenkte jeg da og gikk videre.

    Lik

    1. Hehe, du har helt rett, mannen min er både flott og sterk – ellers hadde jeg jo ikke giftet meg med ham 😉

      Å ja huff. Kranglefanter finnes det overalt uansett hudfarge. Disse oppfatningene vi leser om i denne artikkelen blir bare så fryktelig stereotype. Hadde håpet vi hadde kommet lenger i år 2010 i den såkalt opplyste del av verden…

      Lik

  4. Sånn er det dessverre. Jeg har en «importmann» som valgte å ta mitt navn for å få tåa nnenfor dørene før de blir stengte, framfor å bli avvist på grunn av et «utenlandsk» navn. Han kommer både opp og fram når han bare får kommet fram til øyekontakt med de det gjelder.
    Jeg håper at neste generasjon blir mer vidsynt.

    Lik

    1. Ja! Vi får sette vår lit til neste generasjoner 😀

      Skulle vært like flink til hjernevaskende propaganda som disse fremmedfiendene er, så hadde det kanskje blitt fart på ting…

      Lik

    2. Må bare kommentere dette: Jeg har og en «importmann» med 10 års høyere utdannelse, og etter et femtitalls søknaderl har han ikke engang fått en vaskejobb etter at han flyttet til Norge. Tror kanskje å bytte navn må til, det er en tung pille å svelge.

      Lik

  5. Blir matt, matt, matt… Måtte vi klare formidler en annen sort holdninger til de neste generasjonene!

    Lik

    1. Ja, det må vi! Tenker det er mange som tenker som oss der ute, vi må bare rope litt høyere 😀

      Lik

  6. Det er helt ufattelig at slike holdninger fremdeles lever i beste velgående i dag… blir så opprørt at jeg nesten blir apatisk av det!

    Det er flott at du skriver om det synes jeg. Du har en sterk stemme, og vi får håpe den når fram der den burde!

    Lik

    1. Tusen takk for fin kommentar, Eirin! Har lenge tenkt på akkurat denne historien og hatt lyst til å skrive den, men var litt redd for å bli for privat… Men så kom jo dette oppslaget i Dagbladet og da klarte jeg ikke holde igjen lenger, ringte mannen på jobb for å høre om det greit så skrev jeg som en furie! Blir så frustrert over at slike stereotypier svelges rått og får leve i beste velgående. Jeg er overbevist om at slike holdninger er det aller farligste for samfunnet vårt til syvende og sist, for det skaper så mye frustrasjon og aggresjon hos mennesker som i utgangspunktet ofte har nok med å – ja, kanskje lære seg norsk, få seg en jobb, studere – altså integrere seg i landet. Oppå alt annet skal de behandles som pariaer. Dersom det er slik integreringen skal foregå, kan man vel bare slutte å ta imot folk som flykter fra krig, sult og nød med en eneste gang…

      Om ikke annet, gjør det ihvertfall godt å skrive om det og forhåpentligvis når budskapet frem til noen 😀

      Lik

  7. Viktig det du skriver om, her og ellers. Min utenlandske mann har blitt med meg hjem til Norge, og han møter nå språklige, kulturelle og barrierer her,, mye som du selv forteller om. Min mann kan fortelle utallige liknende historier som likner din manns opplevelser, både fra Frankrike og herfra. Jeg gremmes, og mitt hjerte blør for de som utsettes for dette.

    Lik

    1. Mitt og… Utrolig at slike fordommer eksisterer den dag i dag. At vi ikke har kommet lenger i menneskesynet etter alt vi har burde ha lært av historien ifht apartheid. At vi i den såkalt opplyste del av verden fortsatt har et slikt unyansert syn på mennesker fra andre kulturer. Alle disse menneskene skal liksom lide dersom noen av dem gjør en feil, og uansett innsats ifht integrering virker det som det aldri blir godt nok. Hadde det vært meg, hadde jeg nok hatt vanskelig for å være glad og positiv sånn i hverdagen…

      Tusen takk for kommentar, det setter jeg alltid stor pris på – og velkommen til bloggen min! 😀

      Lik

  8. Kan bare si som min datter pleide si til meg når hun var lei seg; «Mamma, hjertet mitt blør»

    Lik

    1. Godt sagt om å være lei seg, tror vi egentlig er ganske mange om å føle det slik om akkurat dette. Bare så synd at det idiotiske mindretallet har så mye makt…

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s