Språk-talk

En av de morsomste fasene i barns utvikling, er når de så smått begynner å snakke. Ord for ord prøver de seg frem og sier ting på sin måte, assimilerer sakte men sikkert morsmålet sitt for så å bli motivert og korrigert av mammaen og pappaen sin. Ekspertene. De vet hvilken rekkefølge verb, subjekt og objekt skal ha. At det heter ”et hus” og ikke ”et sykkel”. At det heter ”kjole” og ikke ”sjole”.

”Mamma! Det er ikke sånn det uttales! Prøv en gang til, du må si det helt til du klarer det!”

Junior er entusiastisk i gang med å lære meg en sang om en snegle som kjører motorsykkel. Jeg kan så godt som hele teksten utenat nå, men strever med siste strofe. Junior er tålmodig med meg, og når jeg endelig får det til klapper han og roper et henrykt bravo.

”Jeg visste du ville få det til, mamma, øvelse gjør mester!

— — —

En av de morsomste fasene i barns utvikling, er når de så smått begynner å snakke. Ord for ord prøver de seg frem og sier ting på sin måte, assimilerer sakte men sikkert morsmålet sitt for så å bli motivert og korrigert av mammaen og pappaen sin. Ekspertene. De vet hvilken rekkefølge verb, subjekt og objekt skal ha. At det heter ”et hus” og ikke ”et sykkel”. At det heter ”kjole” og ikke ”sjole”.

Slik er det ikke i mitt hjem. Hos oss ligner språkutviklingen til de små mer og mer på språkutveksling mellom mor og barn. Jeg lærer dem norsk, mens de korrigerer min fransk. Jeg kommer aldri til å bli ekspert på mine barns morsmål. Det er prisen jeg må betale for å være den som snakker minoritetsspråket i vår flerspråklige familie. Morsmålet deres er og blir fransk. Og det er og blir et språk jeg alltid kommer til å streve med. Jeg som i utgangspunktet er den såkalt litterære i dette ekteskapet, ettersom mannens styrke ligger på tallsiden, skal måtte søke råd hos svigerinner eller andre oppegående mennesker når det kommer til det å måtte forklare finurlighetene i den franske grammatikken til barna mine. Jeg innser det mer og mer, at her vil jeg komme til kort. Sånn er livet.

Men denne erkjennelsen til tross, det er én ting er jeg sjeleglad for: Jeg forstår språket og kan gjøre meg forstått sånn rimelig greit. Jeg har frekventert det som kan krype og gå av franskkurs de siste syv årene, samtidig er fransk morsmålet til han jeg er gift med. Og jeg tenker på de som ikke har samme privilegerte utgangspunkt som meg selv og som oppdrar barna sine uten å kjenne særlig til språket de snakker og med en ektefelle i samme båt. ”Det er bare å lære seg språket.” Basta bom. Slike og lignende uttalelser hører og leser jeg ofte nok og savner nyansene i debatten.

Jo. Det må stilles krav. Ingen tvil. Man kommer ingen vei uten. Men, men og atter men: Det må vises forståelse og gis kreditt for den innsatsen som faktisk gjøres. Ha meg litt i bakhodet når du skal til å trekke en forhastet slutning på vegne av andres språkopplæring. Tenk noen flere tanker og ikke konkluder så raskt med at disse innvandrerne ikke vil. Mange vil. Jeg tør påstå de fleste. Og jeg tør også påstå at de ikke blir møtt med stormende jubel for innsatsen sin. Joda. Det er festlig når voksne mennesker snakker ens eget morsmål lik en viss russisk ubåtkaptein. Det skal ofte godt gjøres å holde seg alvorlig. Men ser du samtidig at du kanskje også tar vedkommende mindre seriøst enn en likemann, 300 timer språkkurs til tross?

Dessuten. Tilbringer du tid med disse stotrende menneskene som lirer av seg frase etter frase full av grammatiske feil, på fritiden og av egen fri vilje? Holder du ut å ta en kaffe med en slik en uten å gå på veggen av snegleaktig konversering vel vitende om at dette er den beste form for språklæring? Dersom du synes bare tanken på akkurat det virker slitsomt, tenk på de som er midt oppi det hele tiden og som gjør så godt de kan uten at det blir godt nok.

Trykket i søndagsutgaven til Bergens Tidende 21. november 2010!

Forfatter: c'est la vie!

Hvem jeg er? En helt vanlig norsk jente, som for over ti år siden forvillet seg ut på kontinentet og på grunn av Amors uberegnelige piler har blitt der siden. Integrering ser ut til å være stikkordet for bloggen min. Et ord mange slenger rundt seg med en lettvinthet som ofte forbauser meg. Et visst politisk parti ser ut til å se på integrering av innvandrere som eneste remedie for å få det såkalt skakkjørte Norge på rett kjøl. For meg personlig er integrering et begrep det ligger mye smerte i, det er rett og slett smertefullt å skulle tilpasse seg nytt på nytt dag ut og dag inn. Joda, jeg har valgt det selv, men det gjør det ikke nødvendigvis noe lettere til tross for at jeg er både ressurssterk, velutdannet og kulturelt sett tilsynelatende lik mine landsmenn. Jeg skriver ikke denne bloggen for å klage og syte, eller fokusere på meg selv. Jeg forteller historiene mine for å vise at integrering ikke er en svart-hvitt og enkel prosess. Og jeg har dyp respekt for innvandrere som har vært nødt til å flykte på grunn av uholdbare forhold i fedrelandet sitt. Jeg vet jeg er en heldig innvandrer, og vet ikke hvordan jeg hadde taklet tilværelsen dersom jeg hadde vært i deres sko. Skulle ønske de kunne få mer oppmerksomhet for det de faktisk gjør, enn det de ikke gjør.

22 thoughts on “Språk-talk”

    1. Tusen takk for det, Elisabeth! Veldig godt å få det ut – savner jo disse nyansene når det kommer til oss fremmedspråklige da vet du😉

  1. Jeg sier til ungene at «når du synes noen snakker norsk med rar aksent, betyr det at de kan et språk mer enn deg». Det setter også ting i perspektiv.😉

    Når det er sagt, er det sjelden ungene reagerer på såkalt rare aksenter og stotrende norsk, de er ganske vant til stor variasjon på det området.

    1. Det var en veldig smart måte å lære barna og vise respekt for mennesker som snakker gebrokkent! Den skal jeg jammen adoptere😀

  2. Svigerinna mi er Thai. Hun hadde en rivende utvikling i norsken da hun i en periode jobbet på barnehage (barn har ingen hemninger på å «rette» dersom de får lov til det). Dessverre har utviklingen hennes gått noe tilbake etter jobbytte. Men sånn er livet.

    Uansett – det var en tanke for deg om du føler de3g ferdig med språkkurs, så er kanskje barnehage/førskole/noe annet «barnearbeid» en idé?

    1. Tusen takk for tips, men nå overdriver jeg nok min inkompetanse i dette språket en smule – iflg min mann og alle andre, er jeg flytende… Og jeg er nok det sånn omtrentelig, noe jeg har jobbet veldig hardt for å bli i tillegg til at det har tatt lang tid. Og språket bruker jeg veldig aktivt. Men når det er sagt, så er altså fransk grammatikk veldig komplisert, og det sier kanskje litt når de innfødte til og med på høyskole nivå må ha diktat én gang i uka pluss fransk grammatikk kurs for å hele tiden holde sitt eget språk ved like..!

  3. Det er så utrolig mye vanskeligere enn folk aner å ikke klare å snakke språket! Så all ære til deg for at du ikke gir deg.

    Min erfaring med å være «utlendingen» i så måte er nok mer begrenset, men jeg har da også klønet meg gjennom jobbhverdager i Makedonia hvor veldig få utenfor kontoret snakket et ord engelsk. Da var jeg pokka nødt til å klare å formulere noen fraser og læringskurven var bratt og relativt ubehagelig til tider. Å ikke klarer å fortelle hva det er man vil!! Utrolig frustrerende!

    1. Kjempeviktig med sånne opplevelser for virkelig å forstå hvor frustrerende det er! Og tenk da dersom du i tillegg befant deg på et asylmottak, hadde flyktet fra hjemlandet ditt og skulle bygge et nytt liv for deg og evt dine i et helt fremmed land… Jo, språk må læres, men det skjer ikke over natta! (ihvertfall ikke for meg, mulig jeg er litt i tregeste laget😉 )

      1. Nei altså, jeg klarer nesten ikke se det for meg en gang! Om jeg plutselig skulle ha flyttet til Makedonia (eller Barcelona der jeg også har hatt lignende opplevelse), så ville det blitt en ENORM omveltning. Hvis jeg hadde hatt MYE penger ville jeg nok leid inn X antall private språklærere og tolker som kunne følge meg over alt den første tiden…. men det har man vel sjelden som nyinnflyttet eller asylsøker!🙂

        Språk altså, det betyr jo ALT når man skal orientere seg i et nytt samfunn. Til å klare å få tak i den maten man trenger, lese gateskilt, fylle inn skjemaer, bli kjent med folk… Det er utrolig. Og jeg har alltid trodd jeg har lett for språk, men har lært at det likevel gjelder kun for de «første frasene», det å komme opp på et nivå hvor man kan ha en slags samtale er gruelig vanskelig.

      2. Veldig, veldig enig. Du kommer ikke langt uten språk, ikke så veldig lenge ihvertfall. Og det å mestre et fremmedspråk er mer enn bare å kunne bestille mat på restaurant når man koser seg på ferie… Jeg skulle også gjerne ønske X antall private språklærere i enhver situasjon *fniis*!

        Tusen takk for reflektert kommentar😀

  4. Hei Hege! Så hyggelig at du tok kontakt via Facebook! Det var sannelig lenge siden. Nå har jeg lest i bloggen din. Du verden, så godt du skriver, og så viktig mye av det er. Jeg har selv bodd lenge i Italia for noen år siden. Da lærte jeg meg omsider å snakke «tyktflytende» italiensk. Det er en veldig flott ting å kunne beherske et annet språk. Italienerne er jo dessuten veldig entusiastiske overfor utlendinger som prøver å lære språket deres.
    Én ting vil jeg nok aldri få til på italiensk, nemlig å være vittig og morsom på samme måte som de selv er det – og på samme måte som jeg kan være det på norsk. Av og til kan jeg vel få til en munter bemerkning, men det er litt stusselig ikke å kunne delta skikkelig i den lekne utvekslingen med italierne. Det er så mange kulturelle referanser som må læres for å kunne være slagferdig på et fremmedspråk, og det er vanskelig å få til selv på engelsk. Dermed blir jeg en annen enn den jeg ellers er når jeg snakker andre språk. Å bevege seg i mange ulike språk gir dermed mange ulike identiteter.

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar, Thomas! Så morsomt at du liker bloggen min og at du kan kjenne deg igjen i det jeg skriver fra da du bodde i Italia. Det blir jo også et latinsk språk, og sikkert ikke så enkelt å lære seg selv om de sier at fransk er det vanskeligste. Og du har så rett i at man får en annen identitet på det nye språket sitt. Man mister endel av seg selv ganske lenge, spesielt ifht det med humor. Det har tatt meg 7 år å bli sånn littegrann morsom, men det er med min nærmeste familie – de har tålmodighet nok! Men så fort jeg beveger meg utenfor trygghetsfæren blir det mer komplisert og jeg skjønner ikke poengene eller folk misforstår og tror jeg er seriøs når det jeg prøver er å få dem til å le… Det er utrolig befriende å komme tilbake til Norge hvor de skjønner ironien min litt bedre!

      Og ja, det er nok mange år siden sist, omtrent 20 år vil jeg tro…

  5. Aah saa godt aa faa sett dette paa trykk! Dette har jeg tenkt mye paa i dag og saa ramlet jeg plutselig innom bloggen din. Jeg er ogsaa vaerfast i dette landet paa tredje aaret. Jeg har blitt veldig opptatt av statusen «innvandrer», hva den gjör med meg og hvordan utlendinger blir mottatt hjemme. Det vanskeligste for meg spraakmessig har vaert aa vaere sint og aa vaere morsom. Saanne ting laerer i alle fall ikke paa kurs.
    Man kan kanskje ikke se det paa meg at jeg ikke er fransk, men jeg merker hvordan veldig mange skifter holdning til meg med en gang jeg aapner munnen. Og jeg tenker paa de som har andre farger men likevel er franskere enn jeg noengang kommer til aa bli – og hvordan det alltid skal stilles spörsmaal ved franskheten deres.
    Dersom jeg en dag flytter hjem igjen kommer jeg til aa ta med meg en god dose ydmykhet og respekt for innvandrere, jeg vet hvordan det er aa kjenne det paa kroppen hver eneste dag at jeg er utlending, og det er vel det som faar meg til aa savne gamlelandet mest.

    1. Tusen takk for veldig fin kommentar og velkommen til bloggen min!

      Setter stor pris på å høre fra slike som deg som opplever de samme hverdags-hindringene i livet i utlendighet, spesielt når det gjelder språk. Og det er så sant som du sier, at det vanskeligste er å være sint og morsom! Her i huset skjønner mannen raskt når det er ille fatt, for da slår jeg automatisk om til engelsk… Men dersom jeg for eksempel skal sette ned foten litt til folk jeg ikke kjenner, eller som ikke skjønner engelsk – og det gjør ingen her jeg bor – er det veldig vanskelig å bli tatt seriøst. Dessuten opplever jeg hele tiden at prøver jeg meg på en spøk, så blir den tatt alvorlig. Som en annen skrev om her i kommentarfeltet, du får en ny identitet med det nye språket og jeg tør påstå det ofte kan bli en identitetskrise som det kan ta lang tid å finne utav.

      Disse opplevelsene har også gjort at jeg har mer og mer begynt å reflektere over det å være innvandrer, og om man noensinne blir noe annet enn akkurat det uansett hvor hardt man prøver å integrere seg. Språk er og blir en enorm barriere, og det er så enkelt for «de innfødte» å innbille seg at det er bare å lære det så skal alt gå så veldig bra – men man har virkelig ikke forutsetning for å fatte omfanget av hva akkurat det «å lære språket» har. Enkelt er det ihvertfall ikke.

  6. Likte den snegla på motorsykkel. Det blir litt meg. Kanskje ikke bare litt.
    Nei det er ikke enkelt.
    Har måttet avvise flinke fagfolk fordi jeg ikke kunne være sikker på at de kunne kommunisere med pasientene. Selv om de har tatt norskkurs til den store gullmedalje.
    Er nok noe i at man får en annen identitet når man snakker et fremmed språk. Skulle jeg begynt med fransk nå, ville nok min identitet bli en veldig frustrert en.

    1. Hehe, den snegla skal på ferie men er for varm og treg til å reise uten transportmiddel. Derfor setter den seg på motorsykkelen. Flere burde nok tenke som han! Ser på bloggen din at du benytter seg av tohjuling du med, og det i min kjære hjemby! *akkutthjemlengsel* Liker veldig godt måten du skriver på, og kommer tilbake til den når jeg har litt mer tid til å lese😀

      Min nye identitet er også frustrert, men prøver å overbevise meg selv om at det går bedre og bedre dag for dag. Hadde jeg visst hva jeg egentlig gikk til den gang jeg emigrerte, er jeg ikke sikker på hva jeg hadde gjort..!

  7. Er bare å se innom og takk for hyggelige ord🙂
    Får høre fra tid til annen at jeg skriver bra, og det tar det laang tid å venne seg til.

    Kjell Aukrust ble spurt en gang om han ville gjort noe anderledes i livet? «Ja, jeg ville hatt midtskill»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s