Først var det én. Nå er vi tre.

Skarp morgenluft fester tak, fyller lungene og rusker vekk siste rest av søvn. Høstfargene virvler i løst løv bortetter veien, og et grått skylag skal til å lette for og slippe gjennom bittelitt sol. Idet et par usynlige regndråper lander på nesetippen er det er klart for å tråkke i gang.

”Alle klare?”

”Jaaaaaaaaa!”

”Setebeltene festet?”

”Jaaaaaaaaa!

”Sitter dere godt?”

”Jaaaaaaaaa!”

Hvines det idet vi setter utfor. Tærne krøller seg i pur lykke. Og det kribler av fryd.

Nedover, bortover, nedover, bortover.

”Fortere, mamma, fortere!”

For bare noen måneder siden var morgenrutinen langt fra like idyllisk. Med trøtthetens solide tak i både kropp og sjel, ble barna stappet inn i bilen mens jeg grudde meg til bilkaoset som alltid utspant seg ned bakken mot skolen til junior. Med bildet av sinte bilister og mine egne klønete manøvreringer på netthinnen, var det ikke mye knuffing i baksetet som skulle til før tålmodigheten ble prøvd. Det å geleide stasjonsvognen gjennom leveringstravel biljungel var en begredelig start på dagen, og opplevelsen ble sittende i systemet både lenge og vel.

Nå derimot. Nå går alt så meget bedre.

Det begynner å bli en stund siden den ble anskaffet. Etter jeg tok mot til meg og spurte damen som alltid kommer syklende om råd, ble drømmen omsider virkelighet og sykkeltilhenger har blitt en del av hverdagen. Første gangen var det skummelt. Bevæpnet med refleksvest, hjelm og vimpel til tross, tanken på barna mine som satt bak i den lille hengeren, mens jeg navigerte oss frem i et nokså aggressivt trafikkbilde som tutet og kjørte på, var nok til å ville skrinlegge hele prosjektet. Men til min gledelige overraskelse følte jeg meg tryggere! Plutselig ble trafikkbildet et helt annet. Biler som før raste blindt forbi, viste en plutselig respekt der de bukket og neiet både forlengs og baklengs for å slippe oss forbi.

Innimellom slår jeg av en prat med damen som inspirerte meg. Det er kommet flere til, forteller hun og gestikulerer ivrig mot en medsammensvoren som elegant snor seg forbi bilskrekkscenarioet som er i ferd med å utspille seg nedover bakken til skolen.

”Føler du deg ikke fri?” Spør hun med øyne som smiler. ”Jeg får en slik vidunderlig frihetsfølelse når jeg sykler gjennom gatene. Ikke trenger jeg mase etter parkering og jeg slipper å irritere meg over trafikkork og aggressiv kjøring. Har ikke du det på samme måte?”

Om jeg har! Men min frihetsfølelse strekker seg mye, mye lenger der jeg suser av gårde forbi biler som stamper og pruster og peser etter hverandre i eviglang kø. Jeg føler meg som dronningen på haugen og prinsessa i halve kongeriket der jeg farer gjennom gatene mens vindtårene renner nedover kinnene og med førti kilo på slep. Selvtilliten øker for hver tråkk jeg tar. Ikke bare fordi jeg slipper å utlevere manglende manøvreringsferdigheter i stor bil. Nei. Jeg trenger ikke snakke. Jeg trenger ikke avsløre hverken gebrokkenhet eller klosset bilmanøvrering der jeg troner av gårde på sykkelsetet mitt. Ingen unnvikende blikk som ser rett i bakken idet jeg begynner å stamme og lete etter ord jeg vet jeg ikke kommer til å finne. Folk viker ikke med blikket der jeg kommer Brelett – nynnende og stråler selvsikkerhet. Tvert imot. De ser på meg med en blanding av beundring og misunnelse. Sofagrisens dårlige samvittighet er til å ta og føle på, og om blikk viker er det ikke på grunn av min inkompetanse. Men deres egen. Jeg føler den gode annerledesheten. Den folk ser opp til. Jeg føler overtaket. Jeg føler meg sjef.

”Jo, jeg gjør vel det.” Smiler jeg tilbake. Med øynene. Og hele hjertet. Nå er jeg litt mer én av dere. Én av tre i hvert fall.

Reklamer

8 kommentarer om “Først var det én. Nå er vi tre.

  1. Så flott! Sykling er bra for det meste; miljø, helse, lommeboka, trafikkavvikling osv. Her sykler jeg med piggdekk nå, det trenger du kanskje ikke? Et lite nett-tips til barna dine http://www.barnastrafikklubb.no Da får de kanskje enda mer å se og snakke om i trafikken 🙂

    Liker

    1. Trenger ikke piggdekk her nede, nei – ikke foreløpig ihvertfall!

      Tusen takk for link, masse nyttig info til barna (og oss voksne) ser jeg, så den er bokmerket 😀

      Liker

  2. Hei! Har oppdaget deg via Tordenbloggen, og kommer nok til å følge med videre. Du bor i Belgia? Husker fra flere bilferier gjennom hele Europa at dette var verste plassen å kjøre. Så mye sure og aggressive folk i trafikken! Bra de har respekt for syklister 🙂

    Liker

    1. Hei og velkommen hit! Ja, bor i Belgia og helt enig i at trafikken er forferdelig aggressiv, men utrolig nok går det fint når jeg sykler – med tilhenger vel og merke, den har de tydeligvis respekt for! 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s