Nød lærer gebrokken kvinne å ta en norsk en

Instinktivt skal jeg til å følge etter gjennom dobbeltdøren som svinger inn mot en dunkel korridor. Men det som skjer, skjer for fort. Protestene kommer for sent til, og blir sittende fast i halsen idet myndige stemmer henviser oss til de oransje plasstolene som henger langs en blåmalt vegg. Det er der vi skal sitte. Det er der vi skal sitte og tvinne tommeltotter mens Junior på 4 år får sydd sammen håndbaken sin.

”Dere venter her til vi er ferdige. Da kommer noen og henter dere inn.”

Lyder det før dørene smeller igjen imellom oss. Vi stenges ute mens fortvilte rop etter mamma trenger igjennom og etterlater et ekko av sjokk og vantro. Skulle vi ikke få være med inn? Skulle vi ikke få sitte ved siden av og holde i hånden slik at han etter en dag fylt av dramatiske hendelser følte seg trygg helt til narkosemidlene bedøvde bevisstheten? Han hadde blitt kjørt til sykehuset i ambulanse etter å ha falt og knust et glass dypt inn i hånden sin. Nå skulle han inn på en operasjonssal med skarpt lys, ukjente mennesker i grønt for så å få en maske plassert over den lille munnen sin. Fire år og alene.

De brune øynene fylt av forvirring i et ansikt fordreid av skrekk står tydelig for meg idet minstejenta kler på seg sykehuskjortelen. Jeg glemmer det aldri. Når jeg nå på ny befinner meg i sykehustilværelsens uutholdelighet, er jeg fast bestemt på at dette ikke skal gjenta seg. Og ettersom minstejenta er her for et rutineinngrep vi allerede har hatt flere uker til å forberede oss på, er slagplanen lagt for lenge siden.

Det viktigste av alt var å bli kvitt det svakeste leddet. Husbonden. Til tross for lovnader både dyrt og hellig om at han ikke skal si verken det eller det andre, er han stort sett utilregnelig i de fleste gjerningsøyeblikk. Han elsker å snakke. Og misliker å være til bry. Det er en kombinasjon som har gitt altfor mange dyrekjøpte erfaringer når vi har stått ovenfor legestanden. Dersom de høye damer eller herrer i hvitt sier at sånn er det, så er det altså slik. Han vil ikke plage overmakten med kritisk tenking og foretrekker å stikke hodet i sanden på strutsers vis inntil det motsatte er bevist. Og ettersom han har det språklige overtaket, er det selvsagt han de hører på. Dersom jeg stiller meg skeptisk og ønsker klargjøring på mitt langsomme, gebrokne vis, svømmer fjerne blikk i retning av ektemannen og jeg vet de ikke ville hørt på meg om jeg så hadde brølt og danset samba på kontorpulten. Det ville snarere bekreftet mistanken deres om at gebrokne mennesker burde holdt seg hjemme til de har noe fornuftig å bidra med.

Vel. Nok om det. Dersom du leste forrige bloggpost, vet du at mannen er ute av bildet i denne runden. Hvilket betyr at fruen har ordet og ytringen er fri.

Det er tid for å kjøre ned til operasjonsstuen. Sykepleier har allerede forklart at jeg får akkompagnere datteren min frem til operasjonsalen. Jeg smiler og nikker mens vi tar heisen ned, men i mitt stille sinn er det et helt annet scenario som utspiller seg. Hun forlater meg idet vi ankommer ventekorridoren, og med sansene skjerpet følger jeg nøye med på menneskene rundt meg. Foreløpig blir vi ignorert av blåkledte skapninger i alle varianter der de effektivt og målrettet haster forbi. Men så blir det til slutt vår tur. Tiden er inne.

”Madame, doktoren er straks klar til å operere, så vi skal gjøre datteren Deres klar til narkose.”

”Très bien. Merci.”

Svarer jeg med myndig stemme mens jeg møter blikket hennes vennlig og bestemt. Jeg har flere ganger øvd meg foran speilet. Jeg vet at dersom jeg viser et det minste tegn på usikkerhet, så kan jeg bare luske ut til de oransje plasstolene og sette meg med en eneste gang – og fortrenge nok et nederlag.

”Ettersom datteren min er flerspråklig,” fortsetter jeg og vet at flerspråklige toåringer imponerer (det at hun faktisk ikke sier stort ennå, er for så vidt en annen historie – bablingen kan jo høres norsk ut for noen som ikke vet bedre) og ser på sykepleieren at jeg allerede har velviljen på min side, ”så vil det være uheldig å overlate henne til fremmede mennesker som i tillegg ikke kan snakke norsk, og jeg lurer derfor på om det er greit at jeg er med helt til hun sover? I Norge er det dessuten vanlig prosedyre å la foreldre bli med inn til narkosen begynner å virke, så dette har jeg vært med på før.” Lyver jeg glatt uten å blunke. Hun vet jo ikke at jeg aldri har vært i tilsvarende situasjon med barna mine i Norge, eller at jeg egentlig ikke vet om dette er vanlig kutyme for den saks skyld.

”Madame, det er ikke vanlig prosedyre her hos oss, så det må jeg spørre anestesilegen om. Et øyeblikk bare.” Med det samme har jeg han foran meg, og jeg gjentar anmodningen jeg har pugget utenat mens jeg konsentrerer meg om å se ham rett i hvitøyet vel vitende om at løgn kan avsløres med flakkende blikk. Jeg holder det fast helt til han viker. Det føles som et langt år.

”Men Madame, få på Dem grønn frakk og skotrekk straks så blir De med inn!”

Jeg må mobilisere alt jeg har av selvbeherskelse for ikke å kaste meg om halsen på hele gjengen. I stedet for nikker jeg kort, takker for det og kler på meg med en hastighet lynet knapt hadde kunnet konkurrere med. Vel inne på operasjonsstuen, er det jeg som holder datteren min mens utstyret gjøres i stand.

”Madame, vil De plassere denne foran munnen hennes til De kjenner hun blir slapp?” Spør legen og rekker masken til meg.

Om jeg vil.

Og når jeg denne gangen setter meg på de oransje plaststolene langs den blåmalte veggen, er det med vissheten om at jeg er den siste hun så før hun sovnet og den første hun ser når hun våkner. I hennes verden har jeg vært ved hennes side hele tiden.

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Reklamer

18 kommentarer om “Nød lærer gebrokken kvinne å ta en norsk en

    1. Ja!! det var det jeg tenkte 😀 Ellers takk for kjempekoselig kommentar, at jeg rører det til litt blir jeg bare glad for 😉

      Liker

  1. Nydelig, Hege. Tårer i øynene her også! Min kjære niese (5 år) fjernet mandler og polypper for et par uker siden på Lovisenberg i Oslo, og da tror jeg virkelig at søstra mi fikk være med helt inn, helt til bedøvelsen begynte å virke. Heia sterke mammaer!! 🙂 Klem

    Liker

    1. Tusen takk for det, Stine! Det er godt en ikke vet alt hva en går til når man blir mamma, det er ihvertfall sikkert… 🙂 Og klem tilbake til deg!

      Liker

  2. Go løvemamma!!! Jeg er bunnløst imponert over både kløkt og handlekraft.
    Du hadde for øvrig helt rett i at det er vanlig kotyme i Norge, jeg var i hvert fall med Lillesøster helt inn, og hun satt på fanget mitt mens jeg holdt maska til narkosen begynte å virke.

    P.S «Det viktigste av alt var å bli kvitt det svakeste leddet. Husbonden.» Haha! 😀

    Liker

    1. *Fniis* Veldig glad for at husbonden ikke skjønner norsk… Jeg har ingen interesse av at han lærer det riktig ennå 😉

      Ellers tusen takk for hyggelig kommentar, er glad jeg er kommet dithen her nede at jeg er istand til å bruke både kløkt og handlekraft – det er lenge siden det!

      Liker

    2. Kongekommentar den siste der. 🙂

      Min kjæres lille datter fikk fjernet noen mandler eller noe for et par år tilbake, da fikk begge foreldrene være med den lille hele veien også. Så det er nok ganske vanlig.

      Liker

      1. Ja, det ser sånn ut. Jeg synes jo det virker logisk for å unngå at barna blir traumatisert av skummelt utstyr, sterkt lys og fremmede mennesker. Her var de mest opptatt av at foreldrene ikke skulle bli traumatisert, noe jeg synes blir litt merkelig… Men det er igjen kanskje snakk om kultur, eller at de henger litt etter? I Norge var det sikkert også slik før, for riktig lenge siden fikk man jo knapt besøke sine egne barn når de var innlagt på sykehus!

        Liker

  3. Kjære, fine Hege!

    Er det rart jeg setter pris på deg? Du brenner for det du tror på, ser muligheter der andre ser hindringer, og ikke minst: Du bryr deg av et engasjert og oppriktig hjerte! 🙂

    Liker

    1. Tusen takk for kjempekoselig kommentar, Elisabeth! Jeg er så glad for at jeg har muligheten til å uttrykke engasjementet mitt i denne bloggen, og hadde det ikke vært for deg og din standhaftighet hadde jo ikke noe blitt nedskrevet 😀

      Liker

  4. …. og vet du hva? Bare for å krydre mandel-debatten litt: Jeg husker at moren til ei jeg gikk i speideren med fortalte om da hun fikk mandlene fjernet i Tyskland (mora er tysk) på 1950-tallet. NULL bedøvelse, og hun satt selv og holdt skåla som de la mandlene oppi når de var fjernet. Er det ikke godt at medisinen har gjort noen fremskritt??

    Liker

    1. Håhååå, det høres rett og slett gruuuusomt ut… Har herved ny respekt for tidligere generasjoner!

      Liker

  5. Kjære Hege!
    Jeg pleier å lese bloggen din og vil du skal vite at jeg setter stor pris på det! Nå tørket jeg nettopp en tåre i øyekroken, mens andre ganger kan jeg humre litt, eller sette latterdøra på vidt gap:-) Du skriver så jeg ser det hele for meg, og det er godt å kunne ‘være litt med’ på livet hos dere. Min lille håpefulle satt forresten i fanget til mamma’n sin da han fikk narkose, han var hos ørelegen for å få satt inn dren. Det var trygt og godt for både mor og barn;-) Masse lykke til videre!

    Liker

    1. Så hyggelig å høre fra deg, Katja!

      Og tusen takk for den fine kommentaren din, jeg setter veldig stor pris på å høre fra dem som leser – det gir meg litt ekstra motivasjon til å skrive mer! Har forresten din lille også fått dren i øret? Det måtte min og, men de gjorde det samtidig som de fjernet polyppene.

      Håper alt står bra til med dere allesammen, hils!
      Klem

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s