Et lite skritt for menneskeheten…

”Er du sikker på et det kommer til å gå greit å ta dem med begge to?” Spør hun for tredje gang.

Jammen, ærlig talt da menneske, hva er det du maser om? Jeg er da vitterlig ikke så hjelpesløs at jeg ikke klarer å holde styr på mine egne barn.

Jeg begynner å angre på at jeg i det hele tatt spurte svigerinnen min om å se etter Junior mens jeg tar med minstejenta til legeavtale på sykehuset. Det var jo mest fordi han hadde så lyst til å være sammen med babykusina at jeg tenkte det kunne være en god idé. To fluer i ett smekk og så videre. Tar meg sammen for ikke å fnyse spydig tilbake. Har nemlig blitt litt for kjapp i replikken på mitt fremmede språk.

”Eh, jada. Det går kjempefint, kjære deg!” Geiper jeg inn i røret mens øynene himles i kryss. ”Det var mest for junior sin del. Passer det ikke, så passer det ikke. Sånn er da vel livet?” Avsluttes samtalen før jeg rekker å si noe jeg skulle måtte bruke masse energi på å angre på i ettertid. Idet telefonen plasseres der den hører hjemme, kommer allerede neste innspill.

”Da har jeg tatt fri fra jobben den 2. november.” Proklamerer husbonden med munnen full av croissant direkte fra bakeriet rett oppi gata som er åpent fra 7 – 20 hver eneste dag. Den er så fersk at den smelter på tunga. Barna må ta til takke med havregrøt. Det spiser vi nemlig der jeg kommer fra.

”Hvorfor det?” Lurer jeg skarpt. Fortsatt irritert etter telefonsamtalen.

”Vi skal på sykehuset. Er det ikke da jentungen fjerne polyppene?”

Vi!? Du trenger da ikke være med på det vel?”

Mannen er ikke født i går. Han lukter mose fylt til randen av ugler.

”Trenger du meg ikke da?” Kommer det forsiktig med tynn stemme.

”Men i alle dager! Hva er det som går av folk i dag?! Ikke nok med at søsteren din mener at jeg er uskikket som mor til mine barn, men du har tydeligvis også meldt deg inn i klubben!” Jeg bretter opp armene og gjør meg klar til neste runde.

Hah! Hva er det han innbiller seg? At han er uunnværlig? At jeg er så håpløs at han må holde meg i hånden til enhver tid?

”Jo men… Jeg har jo alltid vært med før når det har vært slike ting. Om det er ting du ikke forstår og sånn, vet du…” Stotrer mannen og dukker unna.

Jeg tripper fra side til side i angrepsposisjon. Sur og gretten. Fit for fight mot alt og alle. Nå med én gang. Så demrer det. Jeg skjønner plutselig. Jeg innser med ett hvor langt jeg har kommet. At mannen – eller genuint hjelpsomme svigerinner for den saks skyld – alltid måtte være ved min side i slike situasjoner – før. At jeg ikke var kapabel til å gjøre slikt på egenhånd, inntil for ikke så altfor lenge siden. Inntil nå. Jeg klyper meg i armen. Dette er ingen drøm. Jeg begynner faktisk å klare meg selv, etter sju lange og sju breie er jeg i ferd med å komme dit hvor jeg befant meg før jeg kom til dette landet. Jeg begynner å bli like selvstendig som jeg var den gang. Sju år har det tatt. Til tross for solid støtte fra mine nærmeste. Sju år er lang tid. Tenk på det du, neste gang du kanskje synes innvandrere er hjelpeløse og noen sinker når det kommer til integrering. Muligheten er stor for at de ikke har den støtten jeg er så heldig å ha i nettverket mitt. Og muligheten er stor for at de strever mer enn du har fantasi til å forestille deg.

 

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Reklamer

12 kommentarer om “Et lite skritt for menneskeheten…

    1. Tusen takk for det, Jorun! Nå begynner jeg kanskje å bli så velintegrert at jeg ikke finner mer å skrive om 😉

      Liker

  1. Ah – flott skrevet og ikke minst et godt sluttpoeng, Hege!
    Lykke til med jentungen i dag 😉

    Liker

    1. Tusen takk for det! Hun slenger en våt suss tilbake 😉

      Jeg for min del, lurer på når dette landet mitt skal heise flagget til topps for å feire fremskrittet mitt..?

      Liker

  2. Måtte du ALDRI slippe opp for ting å skrive om!!!

    (da mener jeg ikke at integreringskampen din må vare for ever and ever, selvsagt… Jeg elsker å lese om de dagligdagse skråblikkene du har på hverdagslivet i sin alminnelige fantastiskhet :O)

    Liker

    1. Oi! Tuusen takk, Anne Marit! Nå ble jeg veldig glad 😀 Har hatt litt for mange dager uten blogging nå, men ble veldig inspirert av din hyggelige kommentar – så jeg setter meg til å skrive mens høsten stormer utenfor. Ha en flott dag 😀

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s