Katta i sekken

– Mjau, gå ned der ifra med én eneste gang! Du har ikke lov til å ligge på bordet. Kom igjen nå, gå ned!

Han ser på meg med et blikk som sier at den har han hørt før, strekker på kroppen og legger seg enda bedre til rette.

– Mjau, nå hører du etter, ellers får du ikke lov til å være inne i styggeværet. Jeg bærer deg rett ut i regnet!

Truer jeg. Men nei. Han lukker øynene og krummer seg sammen i en stilling jeg gjerne skulle inntatt selv på min egen sofa med godbok og rykende fersk tekopp. Med to små kamikaze-traineer i full gang med å utfordre hverandre, er akkurat det scenarioet ikke noe annet enn en vakker utopi minst tyve år frem i tid.

– Okei, Mjau, bare overse meg, men det er fortsatt uaktuelt å ligge på stuebordet. Så da får du ta deg en tur ut til du forstår at det er best å høre etter hun som faktisk er den eneste som sørger for et velfylt matfat!

Tanken på mannen som for litt over to år siden syntes han var kjempesmart da han kom hjem med en 8 uker gammel kattunge, gjør at adrenalinet våkner til liv. Det var sommerferie, hetebølge og jeg gikk høygravid med minstejenta. Junior gikk på veggene av kjedsomhet. Det var ikke mye å finne på med 35 varmegrader i skyggen og en elefantmamma som fikk svettetokter bare ved tanken på å bevege seg.

I følge mannen skulle den lille pusekatten være junior sin babysubstitutt. Bestyrtet minnet jeg ham på at jeg ikke var immun mot toxoplasmose og derfor måtte holde meg langt unna katter mens jeg gikk gravid.

– Ta det med ro, kjære kona mi. Du trenger ikke ta deg av pusen. Det er junior sin jobb.

Junior sin jobb? Junior som på dette tidspunkt snart skulle fylle tre år? Jeg så for meg potensielle skrekkscenarioer hvor den oppfinnsomme sønnen min eksperimenterte de fantasifulle ideene sine på den bittelille skapningen som ikke ikke hadde bedt om å komme til verden. Dette var akkurat like gjennomtenkt som alt annet Monsieur ektemann gjerne kunne finne det for godt å foreta seg. Uten å gå nærmere i detalj og for å gjøre en potensiell lang historie noen timer kortere, så endte det jo slik det ifølge veterinæren alltid gjør: Fruen tar seg av husdyret og sørger for at det har mat og drikke. Fruen tar det med seg til dyrelegen. Fruen sørger når han forsvinner på oppdagelsesferdene sine og feller en gledeståre når han endelig kommer tilbake omtrent like hel.

Og det er Fruen som står og roper Mjau foran huset hver kveld.

Så det er best for deg at du hører etter det mennesket som faktisk bryr seg om deg, Mjau.

Jeg skal til å bære ham ut i hagen, da junior kommer ilende til unnsetning.

– Men mamma, du kan ikke la Mjau gå ut i styggværet, du vet han hater regn!

Junior rynker til brynene og ser på mammaen sin med strengt blikk.

– Han kan være ute til han skjønner at han må høre etter…

– Ja men, mamma! Mjau forstår ikke norsk, du må snakke fransk! Se bare her: Mjau, descends de là tout de suite!

Et voilà!

Der reiser jammen dovendyret seg og rusler med late bevegelser bort til den egentlige soveplassen sin.

-Der ser du mamma, det er ikke bare pappa som ikke skjønner norsk her i huset!


Advertisements

10 thoughts on “Katta i sekken

  1. 😆

    Vi har lært dyrene at når vi klapper i hendene så bør de avslutte det de driver med …. Det tror jeg er multispråklig.

    Lik

    1. Hehe, tror vi må gå for den varianten, så slipper vi at katten skal lide for språkforvirringen også!

      Lik

    1. Ja ikke sant? Burde jo ha språktesten han før han fikk bli medlem av familien… 😉

      Lik

    1. Ja, jeg måtte jo fnise litt jeg også når gutten i fullt alvor forklarte meg at Mjau ikke skjønner norsk..!

      Lik

  2. Hahaha, herlig ❤ Interessant dette med dyr og språk. Da jeg var i Frankrike hadde den franske familien jeg bodde i en liten Yorkshireterrier, og jeg snakka noen ganger norsk til ham når vi var helt aleine, han og jeg. Husker det kjentes fint, men lurer nå på om den stakkars bikkja må ha trodd jeg var klin sprø 😀 Hihi

    Lik

    1. Jeg tenker som så at bare vi koser med dem, kan vi snakke akkurat hvilket språk vi vil! 😀

      Lik

  3. Haha! Du må nok lære katten norsk! Vi har en 1 år gammel hund og hun er tospråklig av den enkle grunn at det fins norske «kommandoer» som ikke fins på italiensk. Italienerne oppdrar ikke hundene sine slik vi nordmenn gjør. Og tilogmed min italienske samboer som egentlig ikke kan norsk har lært seg å si «gå på plassen din og legg deg». Og da tusler hunden ut i gangen og legger seg fornærmet ned på plassen sin…. Kan jo også si at når jeg prøver meg på å oversette noen norske kommandoer til italiensk så ler italieneren seg fillete. For dette høres bare fjollete ut på italiensk….

    Ellers så er min norske familie fornøyd med at jeg har lært «barnet vårt» norsk for da kan også de snakke med henne og være sikker på å bli forstått. Så det har sine fordeler med tospråklige dyr 😉

    Lik

    1. Morsomt at det er så store kulturelle forskjeller når det gjelder hundeoppdragelse! Det er altså ikke bare mellom oss mennesker kulturene kolliderer 😉

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s