Jeg er kultursjokkert!

Du sniker deg frem. Lydløst tar du deg til rette, som en skygge i tåkelandskap smyger du deg avgårde på kronglete vei. Ingen inviterer deg, men du kommer. Ubønnhørlig. Uønsket. Ubuden. Dét er ikke noe du hefter deg ved. Du kommer. Uansett og likevel. Like sikkert som høst etter sommer. Natt etter dag. For du vet at jeg må gjennom deg. Du vet at det er dette jeg må, ellers vil det til syvende og sist gå så galt. Sånn sett burde jeg selvsagt ha ønsket deg velkommen, hjulpet deg av med jakken og latt deg få godstolen i stua og en kopp kaffe. Kanskje det ville vært lettere?

Men jeg visste ikke om deg. Ikke da. Du banket ikke på døren for å gi deg til kjenne. Og nå er det for sent for den slags. Hadde jeg bare visst det jeg vet nå, at du ville komme, at du har vært der hele tiden, at du fortsatt er her og alltid vil. Hadde jeg visst at du skulle komme til å snu alt på hodet. At ingenting skulle bli som før. At alt jeg trodde jeg visste, var feil. Hadde jeg bare visst om all plassen du behøvde. Og at til tider har plassbehovet ditt vært så stort at det ble vanskelig å puste. I stedet for trodde jeg det var meg det var noe galt med. Eller alle de andre, for den saks skyld. Mest det siste.

Det sies at du er diffus på din vei. At folk blir rammet på forskjellig vis, og symptomene gir ulike utslag. Dessuten, du skulle da egentlig ikke komme hit, skulle du vel? Det var jo ikke langt jeg dro. Du burde beskjeftige deg med langveis-farere. Sånne som bosetter seg på den andre enden av jordkloden og venter på at du kommer og knekker dem i to deler. En som vil reise tilbake. Og en som vet den må bli. Du skulle ikke komme til sånne som i hvert fall har vett nok til å holde seg innenfor samme verdensdel. Trodde jeg.

Derfor tok jeg deg ikke meg i beregningen. Tålte deg og stod i det helt uvitende om din eksistens til det verste var over.

I begynnelsen hadde vi det skikkelig gøy. Du og jeg. Alt var spennende. Eksotisk. Fantastisk. Livet kunne ikke bli bedre. I honey-moonfasen. Der befant vi oss lenge, mye lengre enn normen. Jeg var verdensmester i å ta nye utfordringer på strak arm. Finne utav ting jeg ikke visste og utforske alt det nye med glupsk nysgjerrighet. Ingenting var umulig. Livet ble møtt med latter og glede. Det hører med til historien at jeg at jeg var nyforelsket i verdens beste mann, og det hjalp vel.

Vi spiste honning på månen til det ble for mye av det gode. For mye kliss og søl slik at vi til slutt skled av gårde utfor og overmette traff grunnen med et brak. Over til forhandlingsfasen. Hvor latter ble til tårer som uten rytme traff grammatikk-boken og visket vekk gleden. Du filleristet meg tilbake til realiteten og tilværelsen ble strabasiøs. Jeg var plaget av mareritt om digre hubba-bubba klyser som invaderte munnhulen min og gjorde det umulig å få frem et eneste ord. Jeg forsøkte å kvitte meg med den mens jeg iherdig konverserte med menneskene rundt meg. De ble etter hvert diffuse og forsvant alltid i horisonten mens jeg stod igjen med tyggiskliss på hendene og siklet rennende nedover haken. Jo mer jeg strevde for å ta den ut, jo større ble den. Helt til det ble så vanskelig å puste at jeg våknet. Trenger ikke være Freud for å tolke den. Du stod der trofast i mørkeste natten og fulgte meg med argusøyne der jeg snublet rundt redd og sliten. Passet på at jeg ikke skulket timene.

Etter mye om og menn. Mye snubling. Mye knall og fall. Så begynte jeg å venne meg til fremmed språk og annerledes gester. Du førte meg videre inn i tilpasningsfasen med lettere grep. Skyggen din strøk rundt meg som en vind en lun sommerdag. Redselen avtok. Irritasjonsmomentene ble en del av hverdagen jeg kunne leve med. Mange av dem ble sakte kjærkomne. Fortsatt var det mye frem og tilbake, for Rom eller andre store ting blir ikke til på én dag bare. Du kunne begynne å gjøre deg mindre gjeldende og la meg stå på egne ben. Snakke mitt eget språk og gjøre gamle ting på nye måter. Nå går alt så meget bedre at det er overveldende beviser for at jeg har kommet så langt som til mestringsfasen, for nå kommer du innom bare sånn av og til. Minner meg på det som en gang var. Viser meg hvor langt jeg har kommet. Og at jeg har kommet for å bli.

For tilbake skal jeg ikke. Det sies at det reverserte kultursjokket, altså når du kommer tilbake til fedrelandet ditt, gjerne er vanskeligere å takle.

Nei takk, jeg vil ikke ha begge deler.

Advertisements

13 thoughts on “Jeg er kultursjokkert!

  1. Du skriver så drivende at jeg nærmest holder pusten hele veien gjennom teksten!

    Du får formidlet hvordan det føles å være kultursjokkert på en særdeles engasjerende måte!

    Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar! Fikk plutselig veldig behov for å formidle akkurat det etter en liten skrivepause 😀

      Lik

  2. Hei.
    Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, det reverserte kultursjokket for meg å flytte hjem etter å ha bodd i Alaska var enormt! Jeg slet mye mer etter jeg kom hjem enn jeg gjorde da jeg flyttet dit.

    Jeg synes du er veldig flink og veldig modig forresten 🙂

    Lik

    1. Tusen takk for det, du vet jo tydeligvis hva jeg snakker om 😀

      Visste du hva du slet med da du kom tilbake? At det var reversert kultursjokk? Eller var det noe som gikk opp for deg lenge etterpå? jeg tror at om jeg hadde visst litt mer om kultursjokk mens det stod på som verst, hadde det vært lettere. Jeg hadde nok vært snillere med meg selv, og ikke stilt så strenge krav til integreringen min som språklæring etc for det ble mange nederlag i denne perioden (som varte ganske lenge og fortsatt glimter til!) pga alle de psykologiske reaksjonene som foregikk parallelt og tok mye energi… Veldig interessant å lese om nå, at det er noe som kan ramme hvem som helst og uansett. At man ikke trenger å flytte så innmari langt, Trondheim – Oslo feks!

      Lik

      1. Ja jeg skjønte hva det var, før jeg dro til Dillingham fikk jeg info fra Au Pair byrået med informasjon om kulturforskjeller og kultusjokk.
        Så den første tiden i Dillingham gikk jeg å ventet på å bli kultursjokkert – men det kom jo aldri. Men da jeg kom hjem og gikk ned Nordre første gangen smilte jeg og sa hei til alle jeg møtte, men de færreste smilte og sa hei tilbake og jeg skjønte jeg ikke var i Kansas lenger. Jeg følte meg litt som Dorothy i Trollmannen fra Oz som var havnet i en paralell virkelighet. Det tok meg lang tid før jeg sluttet å smile til fremmede på gata og ble mer «egoistisk» og «selvsentrert» igjen. Vi blir jo farget av kulturen hvor vi bor, på godt og vondt….

        Lik

      2. Haha! Parallell virkelighet, det er akkurat sånn jeg føler det i begynnelsen på hvert Norges-besøk. Må liksom ta meg sammen for ikke å smile og hilse på alle og enhver… Morsomt å utveksle opplevelser er det ihvertfall 😀

        Lik

  3. Godt skrevet! Alltid interessant å lese bloggen din – så fortsett 🙂 Jeg får med meg noen aspekter jeg ikke har tenkt på før.

    Lik

    1. Tusen takk, Anne Marit! Det er akkurat det jeg ønsker å oppnå, så da fortsetter jeg litt til 😉

      Lik

  4. Kjempebra! Jeg er helt enig i at det er viktig aa vite om kultursjokk og baklengs kultursjokk. Da jeg var 17 dro jeg til Latin-Amerika et aar med AFS og de var virkelig flinke paa disse tingene – mye orientering baade foer og etter, og en viktig del av disse samlingene var aa snakke om kultursjokk. Det som er interessant var at vi skulle (eller hadde vaert) i alle mulige forskjellige land, men likevel er dette med kultursjokk ganske universelt. Dumt at du ikke fikk med deg en AFS pre-orientering foer du flyttet! 🙂 For meg var ikke det reverserte kultursjokket saa ille forste gangen, egentlig, tror det har blitt verre jo lenger jeg har vaert i utlandet!

    (Og hvis jeg kan vaere saa stygg aa peke ut en liten feil: tilpasnings fasen bor ikke ha mellomrom mellom de to ordene, det er et ord… Samme med mestringsfasen og de andre fasene… Sorry, klarer ikke aa la vaere aa vaere spraaknerd!!)

    Lik

    1. Herlig Irene! Tusen takk for rettelse, jeg skjønner deg veldig godt – har det på akkurat samme måte, bortsett fra når jeg ikke ser det selv da *lol* (rettelse foretas straks!)

      AFS pre-orientering hadde nok sikkert ikke hjulpet meg ettersom jeg satt godt sprikret på en rosa sky med rosa solbriller! Men jeg er uansett glad for å høre at det er en fast del av opplegget deres, og at det hjalp. Ja, det er interessant som du sier at kultursjokket er universelt, det blir litt som med sorg-prosessen. Man må gjennom de forskjellige fasene, og uansett hvor man befinner seg i verden så er det altså slik det foregår. Så vi er ikke så forskjellige som vi går rundt og tror, vi mennesker 😉

      Tusen takk for hyggelig og nyttig kommentar 😀

      Lik

      1. PS Irene, du er hjertelig velkommen til å si fra igjen dersom du ser mer som skurrer språklig sett, det setter jeg stor pris på!

        Lik

  5. Puh, naa kan jeg puste ut! Bra at du tok det saa pent! 🙂 Jeg mente jo ogsaa aa legge til at du skriver jo saa utrolig godt saa saanne smaafeil var sikkert bare en overseelse! God helg!

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s