Déjà vu

”Vi ligger 50 år etter i tid.” Sier damen jeg har truffet på flyet. Øynene plirer gjennom progressive briller. Hun snakker om mitt nye land kontra det jeg kommer fra. Hun vet hva hun snakker om. Våre veier krysses fra motsatt retning. Hun er født og oppvokst her nede, men har bodd en lengre periode i gamlelandet mitt.

”50 år? Nå tuller du vel?”

Det er lang tid. Jeg befinner meg altså i 1960 og er ikke en gang født.

”Men det er da moderne nok her? 50 år, det er vel litt drøyt?”

”Nei, det er selvsagt ikke bokstavelig talt. Mer subtilt og ikke noe man ser med det blotte øye. Man føler det. Murringer som kommer og går. Har du ikke for eksempel merket det i forholdet mellom mann og kvinne?”

Her kommer jeg til kort. Akkurat på området likestilling, er jeg kulturforvirret. Jeg er gift med en mann som på grunn av sinn opprinnelse burde undertrykke meg på det groveste. Men han gjør ikke det. Da hadde jeg jo ikke giftet meg med ham. Bare vent til dere er gift. Fikk jeg gjerne høre. Da skal du se han forandrer seg. Og da er det for sent. Jeg venter fortsatt. I spenning. Nå 10 år og 2 barn senere ligger maktbalansen i ekteskapet fortsatt i vater.

Så nei, jeg ser ikke helt poenget hennes. Men så kommer jeg til å tenke på et innringningsprogram på radioen. At jeg kunne glemme det. Jeg satt og kokte mens innringer etter innringer proklamerte at kvinnen som hadde mottatt en ytterst uanstendig sms fra en overordnet mannlig kollega med slibrige antydninger om både det ene og det andre – om jeg ikke husker feil, var dette høyt oppe i det offentlige et sted – burde bare ta det med et smil og ikke klage på sjefen sin over noe så bagatellmessig. Kvinner nå til dags var så kravstore, tålte ikke en spøk. Må jo ha litt humor, ikke bli sur over litt manne moro. Flesteparten av meningsytrerne var faktisk kvinner. Til tross for skrøpelig fransk var jeg klar for å ringe inn og si min hjertens mening. Hadde jeg bare klart å få med meg telefonnummeret, men der kom språkferdighetene dessverre – eller kanskje heldigvis – til kort.

Damen på flyet forteller videre om sønnen sin som er gift med ei norsk dame. Da han bestemte seg for å dele permisjonen med kona, altså ta ut seks måneder og være hjemme med barnet sitt, ble det visst mye bestyrtet hoderisting i den belgiske delen av slekta. Min medpassasjer forteller dessuten om hvor sjokkert hun ble over at små babyer sover ute i kaldt vær. Hun hadde vært meget skeptisk til dette voldsomme utelivet. Slikt var det jo for kaldt til. Går ikke an å være ute dersom det ikke er strålende sol. Og ellers mange andre ting hun nå hadde vennet seg til og syntes var mye bedre i mitt gamle land enn det nye.

”Dere gjør mange ting mye bedre når det gjelder familieliv. Vi ligger 50 år etter, minst…”

Jeg presser frem et tappert smil, og blir fjern i blikket. Ser for meg et 50 år langt déjà vu. Og at en tidsmaskin hadde vært kjekt.

Men så tenker jeg det kunne vært verre. Tenker på de som kommer til et nytt land som ligger langt frem i tid fra et land som ligger langt etter, slik at de har 50 år å ta igjen sånn på røde rappen. Tenker det er betydelig mer strevsomt. Og tenker jeg er glad jeg slipper akkurat det.

Pas encore vu liksom?

Advertisements

2 thoughts on “Déjà vu

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s