Én av oss

Ser for meg den velkjente scenen fra Fame, hvor Lydia Grant forklarer danse-elevene sine:

You’ve got big dreams? You want fame? Well, fame costs. And right here is where you start paying – in sweat!

Jeg bytter ut ordet ”fame” med ”integration” og befinner meg i et klasserom fylt av integreringshungrige mennesker. Vi kommer fra allverdens forskjellige kulturer og samfunnslag. Vi er her av ulike årsaker. Noen må mens andre vil. Men vi har alle én ting til felles: Vi kan ikke vente med å komme i gang. Vi er villige til å gi hundre og femti prosent for å nå målet vårt. Og vi gir avkall på mye moro underveis for å kunne lykkes med det. Går i gang med liv og lyst, integreres der vi integreres kan. Prøver å lære oss og finne riktig retning i ukjent kulturterreng. Snubler litt i enkelte tilfeller, og tryner kraftig i andre. Reiser oss opp gang på gang, og børster vekk flausene fra skuldre og knær. Fortsetter videre uten å kny.

Men ja. Det koster. Både svette, slit og tårer. Mye hardt arbeid, svært ofte uten nevneverdige resultater. For ikke å glemme mangelen på oppmerksomhet for den jobben vi gjør. I media blir integrering bare omtalt i de tilfellene det ikke fungerer. Oppmerksomhet gis kun der det mislykkes, og settes i sammenheng med asosial, kriminell atferd og ellers negativ annerledeshet.

Ingen snakker så veldig høyt om oss sliterne på gulvet. Det er nok mange, mange flere av oss enn det man skulle tro dersom media fikk bestemme. Vellykket integrering selger ikke aviser må vite. Det har avisene skjønt for veldig lenge siden. De er ikke interessert i at de fleste av oss faktisk ønsker resultater. At ingen av oss ønsker å bli skåret under samme kam som det bittelille mindretallet. Verden vil kanskje helst bedras?

Vi jobber jevnt og trutt til tross for ett skritt frem og to tilbake. Til tross for at vi blir møkklei innimellom. Ja møkklei. Av språket deres for eksempel. Hvor lite logisk det er for oss. Hvor vanskelig det er å absorbere i voksen alder. Hvor sjenerte vi blir over at vi vet vi ofte snakker feil. Hvor isolerende det er og ikke kunne uttrykke seg skikkelig til tross for all verdens ytringsfrihet. Personlig slipper jeg heldigvis å føle på det og se annerledes ut i tillegg. Takk og lov.

Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv. Og mange tenker kanskje jeg egentlig ikke burde uttale meg om dette temaet. Jeg er jo ikke en slik innvandrer. En som trenger veldig mye støtte og hjelp fra det offentlige for å holde koken gjennom integreringsstyret. Mannen min ordner jo opp i det mest kompliserte. Og sånn ellers har jeg dessuten valgt alt dette helt selv.

Jeg strever nå like fullt med å finne meg selv og en identitet tilpasset mitt nye land uten å glemme hvor jeg kommer fra. Det er en del ting å venne seg til. Men vanskeligst av alt er annerledesheten. Det å vike fra normen på de mest banale ting. Sånn som for eksempel på noe så enkelt som grovbrød og Madamen på bakeriet som syntes jeg var gal som ville gi grovbrød til barn under seks år. Det var hun sikker på måtte være skadelig.

Integrering skjer ikke over natten. Integrering kommer ikke av seg selv. Og når er vi egentlig ferdigintegrert? Våkner vi opp en morgen til fanfarer og flaggheising og bare vet at har det skjedd? At vi har bestått med glans og må forberede takketale til prisutdelingssermonien i hovedstadens festsal?

”Madame, De er herved kåret til årets integreringsprosess!”

Mens publikum klapper begeistret i hendene og roper:

”Bravo! Nå er du én av oss!”

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Advertisements

10 thoughts on “Én av oss

  1. Jeg klapper definitivt begeistret i hendene over hvor fantastisk dyktig du er til å formidle viktig og velformulert om integrering!

    Heier på deg!

    Lik

    1. Tusen takk for det, Elisabeth! Men ikke glem at hadde det ikke vært for deg, hadde jeg nok ikke gjort det 😉

      Så applaus til deg for at du overtalte meg! 😀 😀

      Lik

    1. Tusen takk for kjempehyggelig kommentar, Jorun, det setter jeg veldig stor pris på! Klem 😀

      Lik

  2. Stiller med både flagg og hurra-rop allerede jeg, for syns du er kjempeflink, og tar det på en utrolig god måte! Du evner å ha selvironi, greier gripe fatt i situasjonen og fortelle den slik den er. Lever meg alltid inn i det du skriver, kjenner jeg får lyst å kjempe innbitt for innvandrernes sak. Så –

    Bravo!

    Lik

    1. Tusen takk, Eirin, det blir jeg veldig glad for å høre! Om jeg evner å skrive slik at folk blir ekstra engasjert i innvandrernes sak, da har jeg oppnådd akkurat det jeg ønsker med denne bloggen. Så –

      Jippi!

      Lik

    1. Hehe, tusen takk for det, Stine, du e no snill ;D Tror ikke jeg ville taklet alle de integreringsfiendtlige kommentarene, her på bloggen min er jo alle så hyggelige!

      Lik

  3. Kjempeinteressant innlegg. Tror jammen jeg bruker dette i samfunnsfagstimen i dag. Har om nasjonalt mangfold, innvandring og integrering. Midt i blinken!

    Lik

    1. Kjempeflott! Det blir jeg skikkelig glad for 😀 Hører gjerne fra deg igjen om hvordan det gikk!

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s