Store ord

”Kom med en gang, nå skal vi dra hjem!”

Minstejenta er ikke fornøyd der hun sitter i vognen sin. Hun vil ikke sitte i ro lenger. Skoledagen er over, og vi venter på at junior skal rive seg løs fra lekeplassen utenfor skolebygget. Lillesøster vil også være med på moroa, men klok av skade vet jeg at slippes hun løs nå blir det dobbelt så vanskelig å få med avkommet hjemover innen rimelig tid.

”Bare to minutter til, mamma, så kommer jeg. Vær så snill, jeg lover!”

Han hopper opp og ned med øyne som gnistrer i det skittengrimete ansiktet, og jeg registrer lettet at buksen og jakken har overlevd nok en hverdag i femåringens travle liv. Lapping og stopping er ikke det som fenger mest i mitt hushold.

”To minutt. Det er alt. Jeg tar tiden.”

Jeg løfter demonstrativt på hånden, og viser ham klokken med advarende pekefinger samtidig som jeg forsøker å avlede minstejenta sitt innbitte forsøk på å bryte ut av fangenskapet. Et par – tre gråstein i de små nevene roer ned opptøyene fra den kanten så lenge det varer, og jeg hensynker i egne tanker om kveldens middagsmatlaging og barnas kveldsritual. Midt oppi alt ståket fra skolebarn som løper og roper, er det plutselig noen større gutter som stopper opp og stiller seg foran vognen og sier noe til meg som jeg ikke forstår før de hviner henrykt videre over plassen på sin elleville ferd. Jeg smiler for meg selv. Skulle likt å ha samme uuttømmelige energinivå.

”Jeg forstår ikke hvordan De kan stå der å smile når de to slynglene roper store ord etter Dem! Det hadde i hvert fall ikke jeg gjort…”

Før jeg rekker å si noe som helst, snur en indignert mamma på hælene og marsjerer vekk. Perpleks skjønner jeg at det faktisk var meg hun snakket til. Store ord? Litt skamfull uten helt å vite hvorfor, står jeg igjen med følelsen av at jeg sikkert burde ha sagt noe. Forsvart meg. Forklart meg. At jeg er utlending jeg, og ikke helt tilregnelig. Ikke at denne damen ga meg sjansen; jeg skulle likevel ha vært kjappere i replikken. Men øyeblikket er over og det er bare å hanke inn gutten min så vi kan ta fatt på hjemveien. Sånn er det jo ofte når en snubler seg frem i fremmed språklandskap. Man blir ikke kjappest i replikkvekslinger. Svarene man skulle ha gitt, kommer gjerne noen dager for sent.

Senere på kvelden, når de små har lagt seg spør jeg mannen.

Store ord, det er det samme som stygge ord det.” Opplyser han.

Bannskap rett og slett. Det var det de drev med de større guttene. Jeg kan ikke så mange av disse store ordene på fransk. Annet enn:

Merde alors!

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Reklamer

3 kommentarer om “Store ord

  1. Hehe – av og til er det en ren fordel å være litt … treg. Jeg regner med at det ike var noe gøy å fortsette siden du ikke reagerte som forventet – og dermed slapp du irritasjonen over de store ordene og ble faktisk oppfattet som tålmodig.

    Minner meg litt om at av og til er det bedre at folk mistenker en for å være litt sein fordi man ikke svarer enn at åpne munnen og gjøre folk helt sikker… 😉

    Liker

    1. Haha, det er helt sikkert det! Jeg glemmer gjerne dette, og gir dessverre ofte folk en god bekreftelse… 😉

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s